Høstens skumleste

– Jeg synes det er deilig å bli skremt på kino. Det er en bonus, sier Tommy Lørdahl, festivalsjefen for Oslo internasjonale filmfestival. Ved årets festival kan han skilte med høstens store amerikanske skrekksensasjon, en spøkelsesfilm på lavbudsjett som toppet kinolistene i USA ved Halloween-tider.

Skrekk og gru

«Paranormal Activity» er laget av den 39-årige debutanten Oren Peli for 80.000 kroner, og har på en drøy måned spilt inn 575 millioner kroner i USA. Han pusset opp sitt eget hus etter filmmanuset sitt, og spilte den inn hjemme. En umiddelbar suksess ble den ikke, det har tatt regissøren to år å få den satt opp på vanlig kino i USA. Til sist fikk han hjelp av selveste Steven Spielberg.

Ryktet sier at filmen satte en støkk i Spielberg, da soveromsdøra hans gikk i vranglås mens han så den. De mest intense scenene i skrekkfilmen foregår nettopp på soverommet til det unge paret Katie og Micha, mens de ligger og sover. De gufne hendelsene i nattemørket er filmet av et videokamera de har satt opp. Her er dører som smeller igjen, sengetøy som beveger seg uforklarlig der paret sover, og fotavtrykk som går inn i skap, men ikke ut igjen. Steven Spielberg våget ikke å se filmen ferdig før det var blitt dag, men var ikke mer skremt enn at han anbefalte at DreamWorks sikret seg filmrettighetene.

– Filmen er blant fenomenene som oppstår nå og da. Nå har den skapt historie. At filmen ikke ble glemt skyldes ikke minst en heftig kampanje på nettet, hvor regissøren oppfordrer folk til å kreve filmen vist på sin lokale kino, sier Tommy Lørdahl til Dagsavisen.

Den garva filmnyteren synes også at «Paranormal Activity» er skummel. Den er omtalt som årets mest skremmende av amerikanske filmkritikere. Traileren til filmen etterlater heller ingen tvil om at den er skikkelig guffen. Den viser publikum som skvetter til i kinomørket mens de ser filmen. Og skrekkfilm gjør seg best på kino, understreker Lørdahl.

– Kinomørket er det perfekte sted å bli skremt. Sjansen er større for at du blir fanget i en massepsykose i kinosalen. Om du ikke skvetter selv, blir du skremt av at andre blir det. Derfor er det morsomst å se denne typen film i en sal sammen med andre. Dette er ikke en film du ser alene på hytta i høstmørket, sier festivalsjefen. Han tror ikke på dem som sier at de ikke blir skremt av skrekkfilm.

– Folk er jo ganske pysete skapt, stort sett. De som hevder det ikke blir skremt fordi de synes filmene er latterlige, bruker det argumentet som beskyttelse, og de bruker latteren for å ikke bli fanget av stemningen, sier Lørdahl. Han sammenligner høstens skrekkhit med bølgen av fryktinngytende asiatiske spøkelsesfilmer som spredte redsel blant nordmenn for fem-seks år siden.

– Vi hadde fulle hus da vi viste «Ringu»-filmene. Folk satt bare og holdt seg fast i stolsetene, sier Lørdahl.

Dyrker skrekk

De intenst gufne scenene i «Paranormal Activity» blir skildret via amatøropptakene det unge paret selv har filmet. Dermed blir filmen sammenlignet med «Blair Witch Project», lavbudsjettfilmen fra 1999 om ungdommene som ble hjemsøkt av en ond ånd i svarte skogen. Skrekkopplevelsene deres var gjengitt på et kamera de etterlot seg. Filmens realistiske point-of-view-stil har blitt kopiert en rekke ganger, som i zombiefilmen «Diary of The Dead», monsterfilmen «Cloverfield» og fjorårets spanske «Rec». Horrorfilmelsker og redaktør Runar Pettersen i nettsiden Skrekkfilm.com har sett dem alle. Han har dyrket horror og skrekk siden han var i 11-årsalderen.

– Det var da jeg så «Haisommer». Det er et kick å kjenne gåsehuden og at nakkehårene reiser seg. Dette er den ufarlige måten å få litt spenning på. Å nyte en skrekkfilm krever at du klarer å leve deg inn i handlingen, og godta at ting er helt ulogisk. Jeg liker å se dårlige skrekkfilmer også, fordi det er morsomt. En god skrekkfilm må ha en dose god humor, og en god stemning, sier redaktøren i Skrekkfilm.com.

Han karakteriserer «Paranormal Activity» som realistisk.

– Spøkelseseffektene er svært billige og enkle, men like fullt effektfulle. Man får følelsen av at det er et spøkelse i huset. Det gjør filmen realistisk og skummel. Og det er det du ikke får se som er skremmende, sier Pettersen. Han konstaterer at nordmenn elsker skrekk, men at norsk filmbransje ikke er spesielt opptatt av spøkelser.

– Den eneste spøkelsesfilmen som er laget er «De dødes tjern» fra 1958. Den er til gjengjeld en klassiker. Det er laget mange norske splatterfilmer de siste årene, som er temmelig like. Norsk film preges av at alle vil lage det samme, sier Pettersen.

Lar seg skremme

Filosof Lars Fr. H. Svendsen, forfatter av boka «Frykt» håper «Paranormal Activity» får ham til å skvette. Han mener mennesker trenger å kjenne på den knug-ende frykten på kroppen.

– Skrekkfilmens popularitet er et paradoks. Normalt forsøker vi å skape avstand til det skremmende. Her oppsøker vi det frivillig, sier Svendsen.

– Det skyldes at vi trenger å ta i bruk hele følelsesregisteret, samtidig som vi lever ekstremt beskyttede liv. Vi er pakket inn i bobleplast. Det blir ekstremt kjedelig. Vi blir altfor sjeldent skikkelig skremt i hverdagen. Det skremmende kan overskride denne kjedsomheten.

Derfor er det deilig når det kommer noe som evner å sette en støkk i deg. Det føles godt å bli skremt. Det sublime ved skrekkfilmen er at den fyller deg med frykt, samtidig som du er så på trygg avstand at du kan nyte din egen red-sel. Er man i virkelig fare, har man ikke distansen som kreves for at en slik opplevelse fyl-ler deg med vel-behag, sier filosofen.

Han har også en teori på hvorfor «Paranormal Activity» er en effektiv spøkelsesfilm.

– At filmen foregår i hjemmets lune favn er et klassisk grep i skrekkfilmen. At det foregår noe når noen sover gjør det mer dramatisk, da er man mildt sagt ganske utsatt og forsvarsløs.