– Historier over alt

Haitianske Raoul Peck (55) er den pågående filmfestivalen Film fra Sørs hedersgjest. Mange av hans mest kjente filmer står på programmet, og i går startet en workshop han holder for norske dokumentarfilmskapere.

– Men ikke kall dem «mine studenter», ber Peck.

– Dette er dyktige folk med erfaring. Jeg er mest opptatt av hvordan vi kan lære av hverandre, utveksle ideer om temaer og teknikk, sier Peck, som mener det fins godt råmateriale til politiske dokumentarfilmer over alt – selv i lille, fredelige, rike Norge.

– Der det er flere enn to mennesker, er det drama. Der det er politikk og makt, fins motsetninger og konflikt. Ingen samfunn er plettfrie. Det er bare å se seg rundt – det fins historier over alt, mener Peck.

Dedikasjon

For Peck er slett ikke så sikker på at hans tøffe oppvekst i to av verdens konfliktområder, Haiti og Kongo, er grunnen til at han selv bestemte seg for å lage politisk dokumentarfilm. Og det selv om hans mest kjente filmer, «Lumumba, Death of a Prophet» (1992) og «The Man on the Shore» (1993), handler om nettopp Kongo og Duvalier-regimet i Haiti. I 2000 kom Peck dessuten med en hel spillefilm om den kongolesiske frigjøringshelten Patrice Lumumba. «Lumumba» ble vist i Cannes, og ble hans internasjonale, kommersielle gjennombrudd. Siden lagde han blant annet film om folkemordet i Rwanda, «Sometimes in April» (2005). For den innkasserte han en Gullbjørn-nominasjon i Berlin.

– Selvsagt har jeg kunnet bruke elementer fra min egen oppvekst i filmene mine, men jeg tror likevel ikke det er min bakgrunn som har inspirert meg. Jeg er drevet av et ønske om å fortelle historier fra virkeligheten, sier Peck.

– Hva er oppskriften på en god politisk dokumentar?

– Ja, hvis jeg hadde den, ville nok mange være med og bake den kaka, ler Peck.

– Det viktigste er etter mitt syn å være dedikert, og ikke minst: Ekte involvert i temaet. Det nytter ikke å ha distanse eller bare være en observatør. Du må være villig til å risikere noe, og aldri inngå kompromisser, sier Peck, som ikke vil svare når Dagsavisen spør om hva han regner som sitt hovedverk.

– Nei, du kan ikke be meg velge! Det ville være som å be meg velge ett av barna mine, og si hvem jeg liker best.

Rare mennesker

Pecks norske «studenter» under workshopen på Filmens Hus virker fornøyde over å kunne lære fra en internasjonal kapasitet i bransjen.

– Foreløpig har vi fått beskjed om å unngå eskapisme, og ikke styrte til utlandet for å finne det gode dokumentarstoffet. Han mener vi kan finne gode historier her hjemme, sier Inger Sunde.

– Vi har vel ingen Peck-tradisjon her i Norge. Norske dokumentarer handler litt for ofte om rare mennesker på små steder, mener Steffan Strandberg.

– I Norge er det litt sånn at vi tar kameraet og følger etter noen folk, og så håper vi at de skal lage historiene for oss, sier Petter Wennerød.

– Slik jeg tolker Peck, mener han du må ha et personlig utgangspunkt, og selv finne historien. Jeg så nettopp en av hans filmer, og det spesielle med ham er at skillet mellom dokumentar og fiksjon er visket bort. Helt klart en viktig input for det norske miljøet å ha ham her, mener «student» Wennerød.