Feelgood fra baksetet

Den norske forfatteren lanserer i disse dager sin andre roman, «Hannahs brev». Sammenligninger med forfattere som Jojo Moyes og Tatiana De Rosney suser rundt igjen – der hun tryller fram historier fra ulike tider og skjebner som ofte er tunge og bære.

– Det er det jeg som forfatter liker: Å reise både geografisk og tidsmessig, og skape en vev med historier som til slutt på mystisk vis passer sammen, sier forfatteren til NTB om boken, der vi innledningsvis blir med til New York.

Den hardt prøvede Billie vender tilbake til barndommens leilighet. Hun bærer på stor sorg, sitter i rullestol og tenker at hun skal trekke seg tilbake. Men en nysgjerrig nabounge, og en bunke mystiske brev, rykker henne ut av selvmedlidenheten.

– Gradvis får Billie innsyn i en historie som rommer alt fra flukt fra nazistene, et kunstmiljø i 1960-tallets strengt kontrollerte Tsjekkoslovakia – og en søken etter identitet og tilhørighet, forteller forfatteren.

Svært stormende tid

Etter debuten, «Rakels bok», vanket det massiv kritikerros, og hun fikk ikke så rent få lesere på kroken. Boken har også fått lesere i store lesemarkeder som Tyskland og Polen.

– Det er ganske absurd for en debutant å få oppleve noe slikt, ler forfatteren – som sier hun følte på presset da hun skulle følge opp med ny bok. Men hun ville ikke utgi ny bok med mindre hun fant en historie som fascinerte henne tilstrekkelig.

– Ideen til «Rakels bok» fikk jeg etter en artikkel av Frank Rossavik i BT, om Nansenhjelpen i 1939. Det ga meg en inngang – jeg kunne følge et liv gjennom ulike tidsepoker – og flere land – i en svært stormende tid.

Denne gangen tar hun oss med til 1980- og 60-tallet. Billie møter vi når kalenderen viser 1988 og vår kvinne gjør som mange når livet butter imot: Hun søker tilbake til røttene.

Men også en fantastisk historie, som rulles fram via mystiske breve, er med på å gi Billie gnisten tilbake. Hvem er denne Hannah?

– Hannah var en karakter som rett og slett bare forsvant ut av «Rakels bok», og mange har lurt på hva som skjedde med henne. Også jeg. Kanskje får man noen svar her, sier Værøyvik hemmelighetsfullt til NTB.

Forfatteren drar veksler på å komme fra en svært talefør slekt, forteller hun. Helt siden hun var en liten og storøyd jentunge ved kjøkkenbordet har hun blitt fôret med gode historier – gjerne fra krigens dager.

– Jeg er født i 1959, og krigen var fortsatt veldig levende og nær for mange da jeg vokste opp. Fortellingene jeg fikk høre var med på å skape en interesse for både historier – og historien, slår Værøyvik fast.

Strengt regime

Som voksen har hun også søkt ut i verden, spesielt har hun tilbrakt mye tid i New York. Det gjorde at hun våget å legge store deler av handlingen i «Hannahs brev» hit.

– Verre er det at jeg i så stor grad har utbrodert Bratislava i bøkene mine. Først etter at «Rakels bok» hadde utkommet i 2014, reiste jeg dit – til byen jeg bare kjente gjennom bøker, nettet og nitdig research. Plutselig gikk jeg rundt i gater jeg hadde beskrevet. De virket kjente.

Hun og datteren forsto snart at de trengte skikkelige guider, og endte opp med å hyre et brødrepar til jobben. De kjørte rundt på turister i bestefarens 40 år gamle Skoda.

– Fra baksetet i denne bilen ble jeg virkelig kjent med denne byen, og det satte fantasien i gang på ny. For hvordan hadde livene artet seg her på 60-tallet, da folk som bodde her måtte forholde seg til et svært strengt regime. (NTB)