En raus høvding

Lars Andreas Larssen var en høvding innen norsk teater. Et fyrtårn av meninger, innfall og rått talent som nådde langt utover scenekantene. Kanskje var det hans alltid tilstedeværende nordnorske temperament som styrte ham klar av politisk korrekthet og innstudert føleri, men i store som små roller og som debattant var han desto mer skjerpet. Hans politiske overbevisning på 1960- og 70-tallet gjorde at han i en periode satte skuespillerkarrieren på vent til fordel for et aktivt samfunnsengasjement. Sammen med sin daværende kone Sonja Lid opprettet han fredskontorer i en rekke byer. Han fikk også ventet oppmerksomhet for sitt engasjement for kvinnesaken, og ikke minst for styrevervet han som eneste mann påtok seg i Kvinnesaksforeningen. Senere skulle han forestå oppbygningen av kulturelle og akademiske sentre i landsdelen han kom fra.

Han vendte selvsagt tilbake til scenen, og ble en av sin generasjons modigste og mest eksperimentelle skuespillere. Samtidig var han så ujålete og bramfri at han ble en sjeldent populær entertainer som ikke var redd for å veksle mellom kommersielle roller, folkelig engasjement og kunstnerisk fordypelse. Blant kolleger var han et overflødighetshorn som gjorde lange hverdager lysere og morsommere. Det å se ham fra bakscenen på «National» var som å se en løve i manesjen, og fra publikums synsvinkel var han en skuespiller som trakk blikket til seg gjennom en direkte spillestil som nådde hver enkelt. I sitt virkelige liv var han en person som på uselvisk vis ville godt og gjorde godt. Den egenskapen smittet også over på rollevalg og gjennomføring. Selv i sykdommen skulle han utgjøre en hørbar stemme, da han sammen med samboer Monna Tandberg sto fram og rettet oppmerksomheten mot Alzheimer og de sykdomsrammedes pårørende.

Lars Andreas Larssen døde i går, 78 år gammel. Ifølge sønnen Vetle Lid Larsens melding på Twitter sovnet han rolig inn på Uranienborghjemmet i Oslo, omgitt av nærmeste familie. Da det langsomt ble stillere rundt Lars Andreas Larssen for om lag ti år siden, var det en merkbar kraft som rant ut av norsk teater og underholdningsbransje. Bidragene han ga på Nationaltheatrets scener og i film og fjernsyn er fortsatt til stede i den offentlige romklangen. Han bar komikken like fint som tragedien, og huskes særlig for roller som baronen i Ludvig Holbergs «Jeppe på Bjerget» og i Shakespeares «Troll kan temmes». Han spilte Dario Fo og han skapte burleske figurer på de små scenene som utfordret det etablerte og presset grensene for teatrets rolle inn mot en ny offentlighet, både politisk og kunstnerisk. Som skuespiller var han fascinert av de menneskelige dramaene som Shakespeare og Ibsen mante fram, men også av kunstnerne bak verket. «Det er sant! Hvert evig ord!» ble hans store suksessforestilling landet rundt etter at han sluttet ved Nationaltheatret i 1995, en forestilling bygd på Henrik Ibsen og hans verk.

Skuespilleren ble født på Melbu i Hadsel kommune i Nordland 27. mars 1935. Han debuterte i 1958 på Folketeatret i Oslo, året etter at han spilte i sin første film, som sledetrekker i «Ni liv». Og selv om hans hovedscene skulle bli Nationaltheatret fra 1968 og i nesten tre tiår framover, satte han også ubetalelige avtrykk etter seg i sentrale norske filmer, enten det var «Piratene», «Secondløytnanten» eller «Kjærlighetens kjøtere», eller folkekomedier som «Olsenbandens siste stikk». Gjennom roller på fjernsynet nådde han ut til et større publikum, og gjennom samfunnsdebatter minnet han sine medmennesker om at Nord-Norge fantes på kartet, særlig gjennom Sommerfestivalen i Melbu. Han var en drivendes god humorist, forteller og formidler, som delte raust av gloser, figurer og historier han fanget opp langs sin brokete vei gjennom norsk kultur- og samfunnsliv. I kraft av sin eiendommelige energi blir han derfor selv en av disse historiene som lyser like sterkt på folkemunne som i kulturlivets årbøker.