Doris Lessing, 1919-2013

Doris Lessing er beundret av flere generasjoner lesere, og bøkene hennes har skiftet hånd fra bestemødre, til døtre, til barnebarn. Hun hadde en overvekt av kvinnelige lesere, men også menn leste henne. En av dem var JM Coetzee, som kalte henne «en av vår tids største visjonære romanforfattere». Av om lag 50 bøker står særlig titlene «Den gylne notatbok» (1962), «Sommeren før mørket (1974), «Den gode terroristen» (1987), Martha Quest-serien og debutromanen sterkt, sammen med erindringsbøkene «Under huden» og «Skyggevandring». De gir sviende innsyn i Lessings tidlige liv, der valget om selvstendighet, bruddet med familien og den politiske kalddusjen står sentralt.

Doris Lessings debut er en av litteraturhistoriens mest bemerkelsesverdige, og et eksempel på hennes skarpe blikk på sosiale kår og etniske og kulturelle motsetninger. Hun var født Doris May Tayler i det som i dag er Iran 22. oktober 1919. Foreldrene Alfred og Emily Maude Tayler hadde møtt hverandre på krigshospitalet i London der hun var sykepleier. Han hadde mistet et bein i krigen, hun hadde mistet troen på livet. Den ulykkelige historien om foreldrene «Alfred & Emily» (2009) skulle for øvrig avslutte Lessings forfatterskap. De søkte først ei slags framtid i Persia, senere i datidas Sør-Rhodesia der faren drev farm. Moren insisterte på et edwardiansk liv til tross for at de ikke hadde penger. Lessing har uttalt at hun følte lettelse da hun endelig kunne forlate moren, i 1949. Da hadde hun både stiftet og oppløst ikke bare én, men to familier på egen hånd. Romanen «Det synger i gresset» kom ut året etter at hun sammen med sin ene sønn forlot Afrika, eksmannen Geoffrey Lessing og to smårollinger. I bagasjen over til London lå manuset til «Det synger i gresset», og en kommunistisk overbevisning hun senere tok avstand fra.

Doris Lessing var velsignet med en skarp tunge, evnen til å sjokkere og til å beskrive forholdet mellom menn og kvinner så presist at hun i tillegg til å nå et bredt lag lesere, også ble omfavnet av kvinnebevegelsen. Det var et utslag av hennes usentimentale, nesten skremmende evne til å forutse det omskiftelige samfunnet, den seksuelle revolusjonen og kvinnekampen i etterkrigsårene og inn mot et nytt årtusen. Selv likte hun ikke merkelappen feminist. Hun mente feminister ikke er i stand til å glede seg over menn, og at de glorifiserer kvinner på bekostning av menn. Selv var hun glad i menn, men mente «kvinner har levd lengre og er klokere».

Sammen med sønnen Peter bodde hun i huset i West Hampstead. Peters diabetes ga store komplikasjoner, og det var etter et sykehusbesøk at hun kom hjem en høstdag i 2007 og møtte hele verdenspressen på trappen. Etter 40 år hadde Svenska Akademien bestemt seg for at hun skulle bli tidenes eldste nobelprisvinner i litteratur, og den ellevte kvinnen. Reaksjonen «Oh Christ!» er blitt historisk, men hun valgte å motta prisen fra «the bloody swedes». Noen større aktelse for komiteen, derimot, fikk hun ikke: «Arthur Lundkvist, som i mange år var formann i Nobelkomiteen, hatet meg. Jeg fikk aldri vite hvorfor», sa hun til Dagsavisen i 2007.

Nobelprisen var den største av en rekke priser og utmerkelser som tilfalt Doris Lessing. Men den gjeve Booker-prisen av sine egne landsmenn fikk hun aldri, og lot dem høylytt få høre det: «Det litterære establishment er forstokket når det gjelder sitt syn på litteratur». I går morges døde Doris Lessing ifølge forlaget stille i sitt eget hjem. Hun vil bli stående igjen som en av det 20. århundrets mest betydningsfulle og elskede forfattere.