Det største hysteriet

Etter ti år med strømmetjenester har det tatt sin tid å få på plass alle de essensielle delene av pophistorien. Etter hvert har de motvillig gitt etter, Pink Floyd, Frank Zappas arvinger, The Beatles, AC/DC og plateselskapet ECM. Uten sammenligning for øvrig, men nå følger omsider Def Leppard etter, etter å ha kranglet med selskapet Universal om honorarer i en årrekke. Det største bandet fra Sheffield gjennom tidene, og i noen sentrale år på 80-tallet rett og slett verdens største. 
 
Def Leppard var en del av New Wave Of British Heavy Metal på begynnelsen av 80-tallet, der en rekke tungrockgrupper slo tilbake i etterdønningene av punkrocken. Til å begynne med ble bevegelsen sett på som en kuriositet, men etter hvert en dominerende maktfaktor i britisk rock, der Def Leppard og Iron Maiden begynte å gjøre seg stadig mer gjeldende utover på 80-tallet.

I så gedigne suksesshistorier som dette skal man ofte rykke et hakk tilbake og høre på albumet som kom før det mest spektakulære gjennombruddet. I Def Leppards tilfelle «Pyromania» fra 1983. Det er her gruppa finner veien bort fra den rendyrkede metallen, og kommer med en storslått, skinnende versjon av sjangeren, nærmest symfonisk i sin fulle bredde, men uten bruk av større orkester. Produsert av Robert John «Mutt» Lange, som allerede hadde stått bak noen av AC/DCs mest definerende utgivelser. Merkelig nok slo albumet an så det suste i USA, mens mottakelsen hjemme i Storbritannia var mer reservert. De begynte fort å spille inn en oppfølger. Prosessen ble noe forsinket da trommeslageren Rick Allen mistet den ene armen i en bilulykke. – I stedet for å bruke den venstre armen måtte jeg bruke et annet lem. Jeg byttet ut armen med en fot. Nå blir det mer og mer naturlig, fortalte han oss senere, som den enkleste ting av verden. Og understreket at det ikke kom til å være bruk for trommemaskiner på konsertene eller platene deres. Men det var virkelig en av rockehistoriens store bragder. Hør hans etterligning av Burundi-trommene på «Rocket» fra «Hysteria».

For oppfølgeren ble omsider ferdig i 1987. Unnskyld ordbruken, men «Hysteria» skapte en nærmest hysterisk reaksjon. I USA solgte den 12 ganger til platina, det vil si 12 millioner eksemplar. Den gikk til topps på salgslister i land fra Norge til Storbritannia, og utløste sju hitsingler. Dette er sånne tall som Michael Jackson hadde gjort oss vant med, men aldri et rockeband. Albumet hadde over en time musikk presset inn på to vinylsider, noe som la en liten demper på trykket i lyden, men det brydde få seg om. Dette var både valuta og lyd for pengene.

Def Leppard var det mest solgte bandet i verden, men fortsatt ikke det mest kjente. Da de kom til Norge i 1988 spilte de i Skedsmohallen. «Gruppa er like samspilte som en tropp luftakrobater uten sikkerhetsnett», skrev Nye Takters tydelig imponerte anmelder Arne Svingen. Vi går ut fra at de overnattet i Oslo, men det var ingen tegn til oppstuss i bybildet. Fire år etter fortalte Joe Elliott hvordan de bevarte sin sunne fornuft. – Vi har klart oss uten livvakter. Jeg kan gå nedover gata her uten at noen bryr seg. Vi finner aldri på noe rart. Se på U2. Sangeren deres heter Bono, gitaristen kaller seg The Edge. Det er slående og lett å huske, som Axl Rose og Slash i Guns N'Roses. Jeg heter Joe Elliott. Det er altfor vanlig. Vi er helt vanlige arbeiderklassegutter, uten andre pretensjoner enn å være et godt rockeband. Vi har fortsatt ståplass på fotballkampene, og går på puben etterpå. Jeg velger alltid den billigste boksen med bønner. Jeg hater å sløse med penger. Det du har lært på 20 år forsvinner ikke så lett, hevdet han. 
Til tross for at de vant hele verden var Def Leppard kulturelt så erkeengelske som de kunne bli. Dette kom også fram under dette møtet med Joe Elliott i 1992, tilbake etter fem år med albumet «Adrenalize», og flere uheldige omstendigheter. De hadde nylig mistet gitaristen Steve Clark i en altfor alminnelig tragisk rock'n'roll-død. Det gikk rykter om at Ronni Le Tekrø var tilbudt den ledige jobben, men Elliott avviste dette. Ikke fordi Tekrø ikke var god nok gitarist, eller sikkert var en hyggelig fyr – men han var ikke britisk! – Grunnen til at vi har holdt på så lenge er at vi tenker så likt, mente Elliott. «Adrenalize» huskes ellers som et lite antiklimaks. Men den gikk rett til topps på salgslistene i USA, der den holdt det doble slippet av Bruce Springsteens «Better Days» og «Lucky Town» unna toppen.

«Hysteria» var rett og slett en sånn monstersuksess som aldri kommer igjen. Mens AC/DC, Iron Maiden og Metallica fortsatte å være stadionattraksjoner ble Def Leppard etter hvert bare et alminnelig godt kjent rockeband igjen. Kanskje fordi de ikke oppfylte kravene til rendyrket metall. – Du skal vite at vi er like sterkt inspirert av T. Rex, Slade, Sweet, David Bowie og Mick Ronson, som av Led Zeppelin og Deep Purple. Når du er ung er hjernen som en svamp. Alt du hører av musikk blir sugd opp, fortalte Joe Elliott. Dette gikk det godt an å høre i sangene til Def Leppard, som fenget på en tiltalende måte som ikke var vanlig i den alminnelige heavyrocken. Mange år senere hyllet de den samme musikken på coveralbumet «Yeah». Joe Elliott har også et hyllestband til Mott The Hoople som heter Down’n’Outz.

Man kan si mye pent om de nevnte konkurrentene til Def Leppard i heavysegmentet, men særlig populære i countrykretser var de ikke. Men Mutt Lange ble hentet inn for å produsere Shania Twains gjennombrudd «The Woman in Me» i 1995. Det gikk så bra at de giftet seg også. Da Alison Krauss fikk gjøre et intervju med Joe Elliott for musikkmagasinet Mojo i 1996 førte hun det opp som et høydepunkt i karrieren. Og i 2008 gjorde Def Leppard en hel TV-konsert sammen med Taylor Swift. Ikke høydepunktet i karrieren til noen av dem, men som kuriositet er det mer enn godkjent.

Def Leppard feirer oppsvinget i interessen for bandet med en nesten halvt år lang turne i USA. I desember kommer de hjem til Storbritannia, for en måned der de spiller «Hysteria» i sin helhet. Langt unna alt dette lurer vi på når Slade omsider skal kunne strømmes ...