Det enkle er ofte det beste

UTSTILLING

Anna-Eva Bergman

«Grafisk univers»

Museet for samtidskunst/Nasjonalmuseet

Dette dreier seg om en langvarig kjærlighetshistorie. Min del av den er mindre viktig, men jeg har vært fascinert av Anna-Eva Bergman (1909–1987) siden første gang jeg så ett av hennes bilder. Mer viktig er den norske, abstrakte pionerens langvarige kjærlighetsforhold til de finstemte mulighetene i det minimale uttrykket som hun dyrket fram i voksen alder. I tillegg må vi ta med kjærligheten til den nordnorske naturen og forholdet til ektemannen Hans Hartung (1904–1989). Hans betydning for hennes utvikling kan ikke overvurderes. Så blir da også den tysk-franske kunstpioneren omtalt som kunsthistoriens første «action-painter»: – Jackson Pollock, gå og legg deg!

Hvis du skal tilbake til norsk abstraksjons røtter kommer du ikke utenom Anna-Eva Bergman. Ja da, Jakob Weidemann, Inger Sitter, Carl Nesjar og kanskje Odd Tandberg er mer berømte, men Anna-Eva Bergman kom først. Jeg har heller ikke glemt andre pionerer, som kubisten Ragnhild Keyser, men min (uærbødige?) påstand er at nærmere kilden til moderne norsk kunst kommer du ikke.

Anna-Eva Bergman er vårt bindeledd til de mest spennende, modernistiske kunstmiljøene både i mellom- og etterkrigstiden. Gjennom sitt todelte ekteskap med Hans Hartung (de ble gift i 1929, skilt i 1938, og de giftet seg igjen i 1957 etter at hun hadde vært gift i Norge) var hun en del av ett av de heftigste kunstmiljøene du kan tenke deg, i mellomkrigstidens Paris. Da jobbet hun figurativt. Det var først i moden alder, etter at hun fylte 40, at hun fant sin egen vei og blomstret som en likeverdig partner og kunstner ved sin berømte manns side. Hennes separate debututstilling kom først i 1950, hos UKS i Oslo. Og selv om hun flyttet til Frankrike allerede i 1929 er forholdet til Norge og norsk natur kjernen i det særpregede kunstnerskapet hun utviklet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er det sene kunstnerskapet som er omdreiningspunktet for Nasjonalmuseets utstilling «Anna-Eva Bergman. Grafisk univers». Med noen få unntak startet hun med grafikk først på begynnelsen av 1950-tallet. Hun var abstrakt fra første stund. Utstillingen er kommet i stand som en følge av at Hartung Bergman-stiftelsen i Antibes har donert 154 grafiske verk til Nasjonalmuseet. Totalt teller hennes verksliste cirka 250 verk, og rundt 100 vises i utstillingen i Museet for samtidskunst.

Siden hun i all hovedsak jobber med svart-hvit grafikk kunne dette kanskje blitt monotont for enkelte. Men kurator Randi Godø har valgt å følge eksemplet fra verkskatalogen som blir utgitt samtidig med utstillingsåpningen. Der vises beslektede verk i andre teknikker. Dermed blir dette en utstilling som viser den hele, modne delen av kunstnerskapet hennes. Hovedvekten ligger på grafikken, men det er mange nok malerier til å gi opplevelsen av en fullverdig, retrospektiv utstilling. Og selv om Nasjonalmuseet har 13 malerier, 16 grafiske verk og én tegning i sin egen samling, er utstillingen bygget opp rundt innlån fra stiftelsen.

Sett i ettertid må det ha vært bittert ikke å bli sett. I Frankrike var Anna-Eva Bergman en eksotisk kunstner som levde i skyggen av sin berømte ektemann. I Norge ble hun knapt nok nevnt når den norske kunsthistorien ble skrevet. Det var først gjennom vennskapet med Henie Onstad kunstsenters legendariske, første direktør, Ole Henrik Moe, at hun fikk den anerkjennelsen hun fortjente i «gamlelandet». Han laget den første retrospektive utstillingen i Norge, til hennes 70-års dag i 1979. To år tidligere hadde hun en tilsvarende utstilling i Musee d’Art Moderne de la Ville de Paris. Det var ett av tidens viktigste museer, men det mistet noe av sin prestisje da Centre Pompidou åpnet tidligere samme år (1977). Det er allment anerkjent at Henie Onstad fortsatt har den beste samlingen av Anna-Eva Bergmans malerier, i hvert fall i Norge, og utstillingen kunne vært enda bedre hvis de to institusjonene hadde samarbeidet. Men det er altså grafikken og donasjonen fra stiftelsen i Antibes som er utstillingens utgangspunkt.

Anna-Eva Bergman er mest kjent som maler, men det er i grafikken hun kunne eksperimentere og forske. Hun trykket ofte i små opplag og med flere varianter for å utforske mulighetene som ligger i teknikken. Hun tok også i bruk metallfarger, og hennes berømte bruk av sølv- og gullfolie finner vi først som tester i grafikken. Så er da også det flotte med utstillingen at vi får se hvordan hun jobbet med motivene på de grafiske platene, enten det var etsninger, litografi eller tresnitt, for så å forsøke å overføre motiv og visuelle effekter til maleriet. Det er spesielt i etsningene hun viser sitt grafiske mesterskap. Det skulle vise seg særlig vanskelig å overføre den visuelle detaljrikdommen fra etsningene til maleri, og ofte er det mer liv i den grafiske flaten. Men det skal ikke mange maleriene til før du forstår hvor dyktig hun er. Det er et betydelig kunstnerskap vi står overfor.

En av grunnene til at så mange lar seg fascinere av Anna-Eva Bergmans bildeverden er referansebunnen i norsk natur. To ganger, i 1950 og 1964, reiste hun med Hurtigruten, og i likhet med Peder Balke (1804–1887), som brukte skissene fra sin reise i Nord-Norge resten av livet, brukte Anna-Eva Bergman inntrykkene fra reisene i kunsten. Den andre gangen reiste hun med Hans Hartung, og de tok over 1000 fotografier. Med datidens analoge fototeknologi innebærer det en bærepose med filmruller. I utstillingen kan vi studere flere av fotografiene, og det er ikke vanskelig å spore sammenhengen mellom foto og motiv i grafikken.

Det enkle er ofte det beste, sies det. Anna-Eva Bergmans mesterskap ligger i hennes evne til å fjerne alt overflødig og gå inn til kjernen i det visuelle uttrykket. Hun dyrker rene linjer og klare former. Enkelheten gjøres om til visuell uttrykkskraft. I mine øyne oppstår billedlige eksplosjoner med en virkningskraft som er sidestilt med den naturen som er utgangspunkt for bildene. Ved å forenkle og abstrahere åpner hun et nytt vindu mot verden. I dagens visuelle bildeflom er dette fortsatt en avvikende og annerledes måte å presentere verden på. At det må ha vært totalt fremmed i Norge på det tidlige 50-tallet er forståelig – men like fullt trist. Men blant kjennere har hun alltid hatt en høy stjerne, og det er ikke vanskelig å finne inspirasjon fra hennes uttrykk hos kunstnere som Iver Jåks, Ørnulf Opdahl og Tom Sandberg – for bare å nevne noen.

Den anerkjennelsen som kommer med denne utstillingen er del av en nødvendig opprydding. Anna-Eva Bergmans historie er dessverre typisk. Hun ble oppfattet som en fremmed fugl i det norske kunstlivet. Dyktige kvinner har altfor lenge stått i de store, mannlige kunstnernes skygge. Det er fortsatt et stykke å gå før likevekten er opprettet. Antall kvinnelige kunsthistorikere i museene er på stigende kurs, og forhåpentligvis vil det medføre en bedre balanse i hva publikum blir presentert for. Vi ser motsatt effekt blant dem som produserer kunsten: Kvinner er i flertall blant kunststudentene, men de har fortsatt større problemer med å opprettholde kunstnerlivet etter familieetablering. Det er et stort tap, og skal vi kunne gjøre noe med det er bedre (re-)presentasjon av kvinnelige kunstnere i museer og gallerier én faktor. Derfor ser jeg gjerne flere utstillinger som denne.