Ulf Nilseng, danser, med skuespiller Ulla Broch i forestillingen «Forestilling om Fall» på Dansens Hus. FOTO: MIMSY MØLLER

Danser det androgyne

Gjennom 13 år har Ulf Nilseng utforsket kjønn og identitet gjennom dans. Vi har fått strammere rammer for hvordan vi kan se ut, mener han.

– Vi har veldig trange rammer for hvordan vi kan leve livene våre, i stedet for at det er en flyt av «sånn er du i dag» og «sånn er du i morgen». Derfor begynte jeg med dette androgyne, sier Ulf Nilseng, som i kveld har premiere på «Forestilling om Fall» på Dansens Hus.

Nilseng har i over ti år vært del av dansekompaniet Toyboys, som særlig utforsker kjønn og identitet, homokultur og annerledeshet. I denne produksjonen er han eneste danser, men har fått med seg skuespiller Ulla Broch og musikeren Sjur Miljeteig. 

Et sitat fra Stig Sæterbakkens «Gjennom natten» blir presentert som et slags utgangspunkt for forestillingen: «To gutter sminket som jenter dukket opp, de kom gående hånd i hånd og satte seg ned, ytterst på benken vis-à-vis, og det var noe underlig ved måten de satt på og beveget seg på, akkurat som om de var limt fast til hverandre.»

Hersketeknikker

– Utgangspunktet startet med at jeg hadde lyst til å jobbe med hersketeknikker og maktstrukturer. Men jeg skulle ikke lage en forestilling som viser det konkret. Alle vet hva en hersketeknikk er. Men så kom jeg på hva som skjer med meg når jeg blir utsatt for det. Jeg faller, sier Nilseng.

Han har hatt et bilde i bakhodet av en som faller over et middagsbord og som kort blir avfeid med spørsmålet om han eller hun kunne flytte seg så middagsgjestene kunne spise ferdig.

– Det er en følelse jeg har med meg. Å bli oversett, og tanken på at man bare blir bedt om å flytte seg, er en ramme for forestillingen, sier Nilseng.

Selv om kjønn og annerledeshet ikke er et uttalt tema for forestillingen, går det som en slags rød tråd i arbeidene til Nilseng.

– Jeg er veldig opptatt av det androgyne. Jeg er verken feminin eller maskulin. Derfor har vi fått kostymer som er ganske like, slik at man kun skal se to individer, ikke en mann og en kvinne, sier Nilseng.

Kjønn og klær

Dagsavisen har den siste uka skrevet saker om hvordan barnetøy i stor grad kjønnets, ved at jenter i stor grad blir eksponert for rosa tøy, mens gutter får blått, eller andre typiske «guttefarger».

– Man læres opp til enten å være sånn eller sånn. Jeg tror dette gjør mye med oss. Det er interessant at menn som kler seg i dameklær er blitt et fenomen som man kan lage TV av, mens en dame i manneklær kan være helt normalt, sier Nilseng.

Han mener særlig kjenningen av klær er interessant.

– Det er ofte der dette med kjønn og identitet kommer til syne. Og hva er egentlig en mann? Se hvordan menn kledde seg i renessansen, med blonder og parykker, sier han.

Mer streite

Han mener dette er en del av en utvikling.

– Jeg tenker at vi er mer sånn enn før. Rammene er strammere, og kanskje har også homobevegelsen vært med på det. Det er et ønske om å se streitest mulig ut, og jo streitere du ser ut, jo bedre. Dette ser jeg særlig i Skandinavia, sier han.

– Hvorfor?

– For å få aksept. Og vi får mer aksept, sier Nilseng.

– For homobevegelsen har det vært veldig viktig å få rettigheter som å kunne gifte seg og få barn. Det er veldig fint, men det har nok også ført til at det har blitt et større fokus på å passe inn. Kanskje har vi også mistet opprøret mot det bestående, fra da vi var litt på siden av samfunnet. Jeg tror samfunnet blir kjedeligere av at alle skal være så like, utdyper han.

– Gjør det noe med kunsten?

– Kanskje litt. Mens teater er utrolig streit, sklir dans gjerne unna fordi det er lett å tolke bevegelser som androgyne. Dansen er verken feminin eller maskulin. Men jeg har venner som mener det er et veldig heterofilt uttrykk i mye samtidsdans.

«Forestilling om Fall» spilles hele helgen ved Dansens Hus, før den også skal på turné til Mexico og Cuba.