Saabye Christensens mørke jubel

– De kantete er de menneskene som ikke passer inn i en verden av ovale og runde former. De har noe i sine tankebaner eller i sitt kroppslige vesen som ikke passer inn, som trekanter som samfunnet helst vil presse gjennom et hull. De må slipe vekk kantene eller bli værende utenfor, sier Lars Saabye Christensen.

En leser med så mye som et hint av sosial angst, står i fare for å måtte ta sine egne vaner og særegenheter, særlig de kroppslige, opp til ny vurdering etter møtet med de to hovedpersonene i hans nye roman «Bernhard Hvals forsnakkelser. «Går jeg rart?» «Kommer det pipelyder fra nesen min når jeg ler?» Men den løsmunnede, snufsende og tvangslidende Dr. Bernhard Hval, en vandrende skandale, er ifølge Saabye Christensen selv en helt.

– Jeg er interessert i dem som skaper uro rundt seg, selv om jeg i det virkelige liv kan bli urolig når jeg møter slike mennesker. Men de står for noe vi trenger, fordi de gjør verden litt større. jeg håper at jeg har klart å skildre det menneskelige i disse to ekstreme utskuddene.

For mye av det vonde

Det trofaste Saabye Christensen-publikummet er ikke uvant med figurer som bærer på en eller annen defekt, på inn- eller utsiden. Men Bernhard Hval er rarere enn samtlige av sine forgjengere, bekrefter forfatteren.

– Vanligvis starter en fortelling for meg med å etablere noen grenser, finne en balanse. Men denne gangen ønsket jeg ikke å gjøre det. Tanken var å skrive noe som ikke var for mye av det gode, men for mye av det verste. Mange har påpekt at mine hovedpersoner har en eller annen defekt, denne gangen har jeg sluppet meg løs og pøst samtlige av disse inn i en hovedperson.

Han korrigerer seg selv:

– Nei, ikke alle forresten... Han fikk beholde håret.

Men som Bernhard Hval sier det selv: «Jeg var bare den nest galeste». Og introduserer historien om Notto Fipp.

– Det er i og for seg nytt for meg at jeg skriver om er en faktisk skikkelse, sier Saabye Christensen.

I mediearkivet Retriever finnes det en eneste artikkel, fra 1946, om setesdølen Notto Fipp, født Senum. I et VG-intervju med den rødkinnede hårmiddelgrossisten Dr. Røgler nevnes «den prektige karen» som gikk fra Kristiansand til Oslo på 13 døgn. Og som gikk og gikk, som det heter i sangen, helt til han ble påkjørt og drept.

– Det kunne ikke falle meg inn å forandre på hans skjebne, hans fødsel, kappgang og død. Men utover det er Notto Fipp en eventyrlig skikkelse som ropte på min fantasi. Og Bernhard Hvals påstand om at han er den galeste er en hyllest. Mens andre ser på Notto som en klovn, en merkelig skikkelse, er den aller beste i Hvals vindskjeve verdensbilde. Jeg deler det synet på verden.

Stinkende nytelse

«Uten overdrivelse kan man si at hver side av denne romanen er en språklig nytelse.(...) Her er dialoger og karakteristikker og beskrivelser av døde og levende som kan få en leser til både å holde for nese og ører», skrev Dagsavisens anmelder om boka.

– Noen mener jeg skriver dystre bøker, begynner Saabye Christensen.

– Men det er så få fullstendig lykkelige historier. Jeg mener det er noe livsbejaende i denne boka, en form for triumf. Ønsket mitt var å skrive en bok med en slags mørk jubel. Og ja, det å skulle finne opp et språk til en mann så særegen som Bernhard Hval har til tider vært svært underholdende for meg, sier han.

Og gir dem rett, både de kritikerne som omtaler ham som en eksperimenterende forfatter og dem som snakker om det særegent saabyeske.

– Jeg befinner meg i dette forfatterskapet enten jeg vil eller ikke, men forsøker hele tida å utvide det arealet. For å lære sine karakterer å kjenne må man hver gang grave i seg selv og kjenne på tanker og sider ved seg selv som man ikke har vært oppmerksom på før. Jeg er ikke den samme nå som jeg var da jeg begynte på denne romanen.