Biltur til Wonderland

ROMAN

Inger Bråtveit

«Alice A4»

Oktober

Inger Bråtveit serverer en tekst der bilder og assosiasjoner, drømmer og tankesprang, utgjør en tett vev som både har poesiens mangetydighet og eventyrets lekenhet og magi. Men tilgjengelighet kan knapt sies å være en åpenbar kvalitet ved teksten.

Forfatteren har ikke lagt skjul på at hun i denne romanen har gått i dialog med Lewis Carrolls klassiker fra 1865, «Alice i Eventyrland». Kjente rekvisitter og scener fra Alices opphold i bakvendtland spores gjennom hele boka. Men de er satt inn i nye og andre forbindelser og sammenhenger, for å belyse den unge og moderne Alices vandring mot voksenlivet. Sånn sett kan Inger Bråtveits roman også betraktes som en fin hyllest til en 150 år gammel fortelling.

Forfatteren har høstet mye anerkjennelse for tidligere romaner, det gjelder både debutromanen «Munn mot ein frosen fjord» fra 2002 og «Siss og Unn» fra 2008. Begge bøkene viste Inger Bråtveits glede over språklig oppfinnsomhet og eksperimentering.

I høstens roman har hun gitt avkall på det man kalle fortellingens narrative logikk. Eller kanskje man kan si at Inger Bråtveit holder seg med sin egen, litterære logikk. Romanen består av en lang rekke enkeltstående sekvenser der stemmen til Alice binder det hele sammen. Nåtid veksler med tilbakeskuende partier, og drøm og virkelighet flyter i hverandre.

Unge Alice bor i blokk sammen med en røykende mor og en storesøster. På tivoli forelsker hun seg i en mann som inviterer henne på biltur, til «Wonderland» eller hvor som helst. «Eg ville berre at noko skulle henda. Kva som helst, som var betre eller annleis enn heime». Et håp og en drøm som hvilken som helst fjortenåring, eller en voksen, kan kjenne seg igjen i.

Alice drømmer om kjærlighet og frigjøring, hun vil bort fra mora, hun vil at livet skal begynne. «Kva var det som hende med meg? Sommaren gjekk inn i hausten, og då våren kom, var kvar ei celle i kroppen bytt om. Det var ein merkeleg situasjon».

I fortellingens mange små sprekker aner man at mannen i bilen kanskje har noen mer brutale sider. Som den unge, naive Alice prøver å takle som best hun kan, eller ikke kan.

«Alice A4» er en krevende tekst som viser Inger Bråtveits virtuositet og språklige oppfinnsomhet. Men den kan også oppleves som for tettpakket, en vegg som gjør at fortellingen om Alice og hennes vanskelige vei mot frigjøring blir mer utydelig og mindre skarp enn ønskelig. Det hersker ingen tvil om forfatterens intensjoner. Dobbeltheten og motsetningene som ligger i kvinnerollen er fint malt fram i de mange bilderike partiene i romanen.

Konklusjonen må bli at det er mye å glede seg over av originale tankesprang og finstemte, skarpe bilder. Det er vanskelig å stille seg likegyldig til «Alice A4». På sitt beste er Inger Bråtveits roman nesten hypnotiserende. Inger Bråtveit har i alle fall klart å konstruere sin helt personlige bruksanvisning av en klassiker som stadig gjenoppstår i nye versjoner og forkledninger, både på film og scene.