«Lady Sings the Blues» med Diana Ross ble nominert til fem Oscar-priser i 1973. «The United States vs. Billie Holiday» sikret Andra Day en Golden Globe i 2022. Filmene er sett av millioner og vil bli stående som Hollywood-versjonen av USAs famøse jazzpioner.
Problemet er faktagehalten i dem, ifølge newyorkeren Paul Alexander. Regissørene tøyde strikken for langt, spør du ham.
– De lar henne arrangere begravelse for bikkja si!, utbasunerer han overfor Dagsavisen.
– De lar Billie Holiday avlyse konsert fordi hunden hennes dør. Det skjedde aldri. Hvilken rett har de til å gjøre sånt med en persons liv? Hvis du skal finne opp ting, må du i det minste forbedre dem, fortsetter Alexander per videolenke.
Hektet på heroin
Den kulturelle statusen er udiskutabel. Grammy Hall of Fame, Jazz Hall of Fame, Rock And Roll Hall of Fame: Philadelphias store datter Holiday (1915-1959) figurerer «overalt». Større usikkerhet knytter det seg til bevegelsene hennes utenfor scene og studio.
Alexander setter også spørsmålstegn ved hvordan forholdet hennes til kjærlighetspartnere framstår på lerretet. Viktigere: Han setter spørsmålstegn ved forholdet til narkotika og amerikanske myndigheter.
– Midt på 40-tallet var hun hektet på heroin. Det skjønte regjeringen, og brukte det til å arrestere henne og sende henne i fengsel for et år, sier han.
– Siden nøyde hun seg med å knarke nå og da. Hun var ikke avhengig. Skildringa i de to filmene, særlig «Lady Sings the Blues», er veldig overdreven, ifølge Alexander.
Fighten med styresmaktene var dog reell nok. Relatert er signaturnummeret «Strange Fruit», der hun sang om lynsjing i Sørstatene en mannsalder før «Black Lives Matter». Det er ikke dermed sagt at det var på grunn av dette lovens lange arm grep etter henne.
– Låta definerte karrieren og gjorde henne mer politisk. Hun ble et mål, ikke fordi hun fortsatte å synge den, men fordi hun var en viktig svart skikkelse, presiserer Alexander.
– Hun hadde makt, hun hadde innflytelse, hun hadde et digert publikum. Derfor gikk de etter henne. Det var myndighetenes måte å prøve å stagge det som kom til å bli Borgerrettighetsbevegelsen. Som jeg påpeker i boka, startet bevegelsen for alvor i 1954. Da hadde Billie allerede sunget «Strange Fruit» i 15 år.
Les også: Disse går ut av Stortinget (+)
Kunstnerisk kursendring
Alexanders tittel, «Bitter Crop», er hentet fra siste strofe av teksten. Holiday ønsket å bruke den på sin egen bok fra 1956, skriver han, men ble nedstemt av forlaget. Selv fokuserer han fortellingen på 14 måneder fra 1958 – derav undertittelen «The Heartache and Triumph of Billie Holiday’s Last Year».
– Jeg ønsket å gå dypt, slik at leseren skulle føle at hen fikk adgang til rommene hun levde og jobbet i, sier Alexander.
– Det siste året er ikke bare det mest dramatiske i og med at hun dør. Det er da hun utfører noen av sine største bragder, ikke minst albumhøydepunktet «Lady in Satin». Samtidig er prosjektet mitt litt juks, for du får mange flashbacks underveis. Når du kommer til siste side, vil du ha fått et overblikk.
– Fra før har du bøker om James Dean, Sylvia Plath og J.D. Salinger på samvittigheten. Hva er fellesnevneren?
– Det er noe med kreativiteten hos samtlige, hvordan de omfavner prosessen. De brøyt med etablerte former og laget nye mønstre. Plath endret den poetiske retningen i det 20. århundre og levde veldig ukonvensjonelt. Dean revolusjonerte amerikansk skuespillerkunst sammen med Montgomery Clift og Marlon Brando. Uten dem hadde vi ikke fått en Robert De Niro eller Al Pacino. Samme type nybrottsarbeid finner du hos Billie Holiday. Hun endret selve retningen på musikken.
Les også: Delte ut mat til flere hundre personer i uka. Nå ber de selv om hjelp
Selvoppfunnet ikon
– Hun trenger ikke horn. Hun høres ut som et likevel, heter det i et berømt Miles Davis-sitat om Holiday.
Alexander mener han var inne på noe vesentlig hva gjelder sangteknikken hennes.
– Billie sa alltid at hun hentet inspirasjon fra Louis Armstrong. Hun kontrollerte pusten som en trompetist. Det betød igjen at hun ikke kunne bevege seg på podiet. Altså ble det greia hennes å stå dønn stille, oppsummerer biografen.
– Dessuten hadde hun perfekt intonasjon og perfekt rytme. Selv om hun alltid sang «bakpå», sang hun perfekt bakpå. Hun fungerte som sin egen metronom, med perfekt frasering. Det var særlig det siste Frank Sinatra tok fra henne. Hun endret hele måten å anvende musikkspråket på. Folk, rock – sånt foregår i en mer «konverserende» stil. Og begge deler vokste ut av hva Billie gjorde.
Holidays fysiske framtoning må heller ikke glemmes, insisterer Alexander.
– Hun er fortsatt viktig som «ikon». Motesansen var noe hun utviklet selv og ikke i samråd med konsulenter. Dét var en annen merkelig greie med den ene filmen …
Han stanser resonnementet for å igjen trekke fram «The United States vs. Billie Holiday», hvor Holiday lener seg til et lag av medhjelpere.
– Billie hadde ikke noe «entourage». Hun sto for hår- og sminkearbeidet selv. Og hun skapte en «look», med ballkjole og striglet hår, som hjalp med å definere imaget til afroamerikanske kvinner. Motown-jentene, for eksempel, knabbet alt fra Billie. Det samme gjaldt den unge Aretha Franklin. Utover det musikalske påvirket Holiday tidsånden som sådan.
Les også: De konservatives nederlag, skandale for skandale (+)
Slukket av tørsten
– Hvis hun ikke var narkoman, hvorfor døde hun så ung?
– Hun var iallfall ikke på stoff da hun kollapset. Hun døde av alkoholisme, svarer Alexander kontant.
– Det var gin-tørsten som ble banen hennes. Skjønt venner prøvde å avvenne henne, drakk hun jevnlig fra hun var tolv til de kjørte henne på sykehuset som 44-åring. Hun døde av leversvikt. Det var alkoholen som tok livet av Billie Holiday.
Les også: – Kan føre til alvorlige skader (+)
