BOK
Jan Grue
«Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid»
Gyldendal
Med høstens bok fortsetter Jan Grue å pirke i vår frykt og våre fordommer. Fortsetter å vise oss sin sårbarhet og maktesløshet, men også sin styrke og humor og sine omfattende kunnskaper. I «Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid» henter forfatteren opp tråden fra den selvbiografiske «Jeg lever et liv som ligner deres» fra 2018. En bok som ga ham en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. Her fortalte han om livet i rullestol og veien fram mot en posisjon som forfatter og professor med doktorgrad i språkvitenskap, om livet med Ida og lykken over å bli far for første gang. Han fortalte også om det strabasiøse og usynlige arbeidet som dagliglivet krevde, et arbeid som kan sammenlignes med en idrettsprestasjon.
Det hele velskrevet og underholdende med innslag fra litterære kilder og kjente forfattere. I tillegg leverte Jan Grue presise og ubehagelige analyser av våre holdninger til svakhet og sårbarhet.
[ Jan Grues historie er en fortelling om hardt arbeid. Men også om lykke ]
I høstens bok er det et sterkere fokus på det krevende, gjentakende og usynlige arbeidet som et liv i rullestol fordrer. Dette arbeidet som vi «oppegående» helst ikke vil vite om, som helst ikke skal vises fram. Som ikke anerkjennes som arbeid.
«Jeg faller som et korthus», forteller Jan Grue i boka. For kroppen har ingenting å ta imot fallet med, ingen muskler. Derfor må alt planlegges til minste detalj, enten det gjelder å krysse stuegulvet eller å krysse Atlanteren i et fly. Forfatteren byr ofte på slike skarpe og rammende beskrivelser som i klartekst viser fram livet som funksjonshemmet. Et liv der ingenting kan tas på sparket.
«Vi må oppføre oss som om vi trives med å være maktesløse», skriver Grue, ikke uten et snev av bitterhet på tunga.
Han legger ikke skjul på at det har tatt ham mange år og mye refleksjon rundt det å være annerledes, utsatt og sårbar – før han kunne skrive en bok om det.
Når han snakker om fall så er det ikke bare redselen for det fysiske fallet, men også det fallet i verdighet og menneskelighet som hyppig hjemsøker den funksjonshemmede – han omtaler. Alle situasjonene som gjør han, rullestolbrukeren, til et objekt.
De tydeligste og mest ydmykende eksemplene er knyttet til reiser, korte eller lange. I slike tilfeller blir Jan Grue forvandlet til «reisegods», henvist til spesielle ramper og venterom.
[ Anmeldelse Jan Kjærstad «En tid for å leve»: Lekent om livet (+) ]
Jan Grues fortelling er usentimental, men likevel rørende og rammende. Han gir leseren denne milde, men likevel ubehagelige påminnelsen om «alles sårbarhet og svakhet”. Før eller siden kommer vi alle dit, til denne grensen.
Når mennesker viser uforstand i forhold til den funksjonshemmede – er det like mye av frykt for alt som kan ramme en selv, som av dumhet eller uvitenhet, hevder forfatteren.
Rammeverket i boka er knyttet opp mot en reise til Universitetet i Berkeley i California, og oppholdet der før pandemien tvinger den lille familien til motvillig å dra hjem til Norge. Jan Grue fikk et doktorstipendiat og kunne dra med familien til sitt «paradisiske» sted på jord. Et sted han også lovpriser i «Jeg lever et liv som ligner deres». Her opplever han at det var lett å være rullestolbruker. Brede fortau, ramper overalt, vennlige mennesker. Uten at han på noen måte unnlater å nevne de mørkere sidene ved det amerikanske livet.
[ Dag Solstad om livet, litteraturen og det å bruke stokken på sparkesykler (+) ]
President Franklin D. Roosevelt (1882–1945) får mye plass i høstens bok. Han var rullestolbruker, uten at det på noen måte heftet ved ham som president, skriver Jan Grue, som har tallrike kloke observasjoner rundt temaet «annerledeshet», og hvordan det kan vinkles til å bli akseptert. Som forfatteren kan konstatere i Roosevelts tilfelle: «Blendverket forble intakt». Han var alltid presidenten, aldri sin funksjonshemning. Dette takket være grundige forberedelser og planlegging fra et stort hjelpeapparat.
Jan Grue innrømmer i boka at han hører til de privilegerte, han har klart å skaffe seg en høyere akademisk utdannelse, han er anerkjent som forfatter og professor. Han hører med andre ord til blant «de heroiske», og blir derfor anerkjent, som han understreker, med et glimt av galgenhumor.
«Hvis jeg faller» er en bok til å bli klok av, skrevet av en forfatter som har erfaringer vi ikke vil ha. Som lever et liv vi heller ikke vil ha. Men før eller siden vil vi alle komme dit. Svakhet og sårbarhet treffer alle, er konklusjonen i boka.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
