SAKPROSA
Espen Gamelund og Carl Tollef Solberg
«Hva er døden»
Universitetsforlaget
Siden mennesker var i stand til å reflektere over seg selv har vi fryktet øyeblikket vi skal tre ut av livet. Men det står verre til i dag enn i tidligere tider, hevder Espen Gamlund og Carl Tollef Solberg i sin lille innføring «Hva er døden». De siste 200 årene har vi nemlig sett en privatisering av døden: Der den i tidligere tider foregikk i all offentlighet, har den nå flyttet inn i små kammers og sykesenger bak lukkede dører. Det blir kort sagt vanskeligere med døden når vi prøver å skjule den.
Gamlund og Solbergs innføring som føyer seg inn i Universitetsforlagets «Hva er»-serie, er en sekulær refleksjon, så fra første til siste side ryddes frelse i det hinsidige unna. Det er dette livet som gjelder – det er hva vi foretar oss når vi lever som teller, ikke karma eller drømmen om gjenoppstandelse. Her vil naturligvis en del falle av lasset, siden døden fortsatt handler om hva som skjer etter livets slutt for en del mennesker. Ikke minst hva slags karma – i vid forstand (ikke bare buddhistisk) – vi opparbeider oss gjennom dagene på jorden, siden akkurat dét har mye å si for hvordan det går når vi står foran Gud eller Allah på dommens dag.
Å rydde unna religion er et godt valg, siden døden i troens termer ville vært et helt annet prosjekt. Uansett om man tror på en gud eller ikke er det jo fint å bedre sitt forhold til døden i livet. Men hva mener de med at vi skjuler døden og hvorfor er overgangen fra offentlig død så viktig?
Les også: Pestklassiker på ny: – Forbløffende mange paralleller
Artikkelen fortsetter under bildet.
«Hva er døden» utgis av Universitetsforlaget.
Forfatterne bygger sine tanker på den franske historikeren og dødsforskeren Philippe Aries’ bok Døden i vesten, hvor han undersøker skikker og holdninger til døden gjennom hele vår historie. Før moderne tid har folk dødd for åpne dører: Hele landsbyen kunne spasere innom dødsleiet. Barn har heller ikke vært forskånet. Slik ble den dødende en aktiv del av det offentlige livsrommet gjennom århundrene. Slik ble man vant til at døden var en del av livet. Før moderniteten gjorde sitt inntog med rasjonelle opplysningsidealer var det heller ikke selve dødsøyeblikket som var gjenstand for frykt, men heller hva som var den enkeltes skjebne etter døden. Skjærsilden var noe å frykte, selve døden var det ikke.
Les også: Det kan faktisk være oppløftende å lese om pest og isolasjon, og dette er de beste bøkene
Nå, derimot, er døden medikalisert og blitt noe vi skammer oss over og overlater til profesjonelle – sykepleiere og begravelsesagenter – noe som gjenspeiles i alle omskrivingene av selve døden: «Han sovnet stille inn», «hun gikk bort» osv. «Å dø har blitt noe vi gjør alene,» skriver Gamlund og Solberg. Når vi ikke ser døden helt konkret i form av andres død forsvinner den også ut av vår forestillingsverden. Den blir noe abstrakt og fjernt.
Den mest ekstreme fornektelsen av døden er antialdringsbevegelsen, som arbeider iherdig med å finne en kur mot aldring og død. Transhumanismen ser på døden som en sykdom som kan bekjempes, mens for posthumanismen er døden et stadium i menneskets utvikling vi kan overvinne gjennom medisinske utviklingssprang og teknologi. Problemet med begge er at de skjuler vår endelighet, sier Gamlund og Solberg.
Selv om vi kan leve i 10.000 år betyr jo ikke det at vi ikke kan dø når som helst av å bli påkjørt av en bil. I tillegg vil alt og alle før eller siden ta slutt og når vi nekter å ta innover oss akkurat det vil vi heller ikke se hvor dyrebart selve livet er. Det faktum at alt vi er og omgir oss med ikke varer evig betyr jo at vi må planlegge fremtiden og hva vi skal bruke våre liv på. En slik innsikt tildekkes når vi betrakter døden som et teknisk problem som kan løses, slik vi fikser en defekt bil, for de eksistensielle betingelsene vi tross alt lever under er også det som gir opphav til opplevelse av mening i det hele tatt.
Les også: Anmeldelse: Henrik Langelands «Showtime!» lever opp til tittelen
Den eneste evigheten det kan være verdt å strebe mot er det narrative etterlivet, ifølge forfatterne: At handlinger eller tanker fra da vi levde overlever gjennom andres minner om oss eller – som tilfellet er med store forfattere og kunstnere – gjennom våre kunstverk eller bøker. «Å sette spor er en måte å overleve på,» som Gamlund og Solberg skriver. Også dette etterlivet vil jo etter hvert forsvinne, men verdien av hva vi etterlater oss vil kunne skape et forsonende rom rundt livet som kanskje gjør døden lettere å håndtere.
Uansett er den beste kuren mot vår tids dødsfornektelse er å trekke den frem i offentligheten igjen, om vi skal ta Gamlund og Solberg på ordet. Her alliere de seg med antikkens stoikere, som anbefalte å forestille seg sin egen og andres død aktivt – ja, venne oss til å se døden i hverdagen – for dermed lettere å akseptere at den endelige slutten var et naturlig punktum for det hele. Og akkurat dette med å «øve seg i å dø», som både Sokrates og essayisten Midhel de Montaigne anbefalte, handler jo om akkurat dette: Trekke frem eksempler på død og døende vi kan venne oss til å se og forsoner oss med.
For vi trenger eksempler på at døden er en del av livet. Om vi ikke akkurat begynner med offentlige dødsleier igjen, kunne vi i det minste øve oss på å snakke om døden oftere. Slik sett er denne lille boka en utmerket begynnelse.
