Bøker

«Vi går til sangen for å finne noe med plass til alle følelsene»

Nå synges protestsangene Pedro Carmona-Alvarez lærte som flyktning i eksil igjen i Chiles gater.

Bilde 1 av 2

– Den sang-arven jeg vokste opp med i eksil, sangene som ble en måte å søke tilhørighet og trøst og å døyve nostalgien på, den sang-arven har levd videre blant chilenerne. Det er veldig fascinerende med sanger generelt, at når drøye ting skjer, kollektivt eller individuelt, så går man til sangen. Vi går til sangen for å finne noe som har plass til alle følelsene, med stor nok romlighet til å bære det vi føler, sier Pedro Carmona-Alvarez til Dagsavisen.

Han er forfatteren av mange diktsamlinger, romaner og essaysamlinger. Redaktør for flere antologier og tidligere redaktør for en rekke tidsskrifter. Dessuten musiker i flere band, som Sister Sonny og Moon Pedro.

Les også: «Vil Chile endelig kunne være et forbilde uten en mørk skyggeside?»

Mercedes Sosa

Nå er Carmona-Alvarez aktuell med boka «Refrenger», som har fått undertittelen «Tekster om stemmer og avtrykk». Der skriver han om musikk og litteratur som har betydd noe for ham. Dermed også om søramerikanske protestsangere fra 1960- og 70-tallet.

«Hjemme hos foreldrene mine står det alltid musikk på», skriver han, og forteller om en kassett faren kjøpte da hele familien hadde flyktet fra hjemlandet Chile, der diktator Augusto Pinochet tok makta i 1973, og levde i kummerlig eksil i Argentina. Kassetten var med sangerinnen og motstandssymbolet Mercedes Sosa.

«Her finnes ingen sanger som direkte omhandler det Latin-Amerika går igjennom, men sangene virker så sterke nettopp fordi hver strofe, hver frase kan leses som om de gjorde nettopp det», skriver han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sanger med håp

Og nå synges sangene igjen, av folkemengden som siden midten av oktober har demonstrert i Chiles storbyer, særlig hovedstaden Santiago, mot harde kår, privatisering og økonomisk ulikskap. Det er sanger av Mercedes Sosa og Víctor Jara, og flere andre sentrale søramerikanske artister fra 1960- og 70-tallet.

– Det er sanger som i stor grad betoner kampen. Vanlige folks kamp i hverdagen. Mot en synlig makt, og mot strukturer som ikke er så lette å få øye på. Sangene handler også om håp. Husk at på 1960-tallet, før kuppet i Chile i 1973, og også i land som Argentina og Uruguay, så var folk håpefulle. Det var et panamerikansk håp, der man så for seg et nytt menneske, en ny generasjon. Man trodde på noe fint i kjølvannet av den cubanske revolusjonen. På at man kunne forandre noe. Det er sanger om uavhengighet, egenrådighet, men også om nære ting. Om hvor flott det er å ha sitt eget hus, å kunne sende barna på skolen. Om fattigdom det kan være nesten umulig å få øye på, men som fins i disse sangene.

Kommentar: «El Salvadors nyvalgte hipster-president entret podiet i FN med å ta en selfie»

«Modell-land»

Relevansen i dag er åpenbar. Chile har lenge blitt vist fram som den flinkeste eleven i hele den søramerikanske klassen, med stor økonomisk vekst. Allerede i 2008 skrev Pedro Carmona-Alvarez en tekst om det, i forbindelse med diktator Augusto Pinochets død:

«Chile er et modell-land, et land som brukes som eksempel i verdenssammenheng når man skal strø blomster i markedsliberalismens navn. Et land hvis økonomi er den absolutt beste og mest stabile i hele det spanskspråklige Amerika. Et land der det stadig bygges skyskrapere, banker, kjøpesentre og veier. Men ingen snakker om de stadig større forskjellene mellom folk, om hvordan overklassen og underklassen vokser, mens middelklassen nærmest ser ut til å forsvinne. Ingen snakker om de høye gjerdene de har rundt husene sine, den stadig større frykten for tyver, narkomane, banditter og mordere. Ingen ser ut til å ville innrømme at det finnes en sammenheng mellom store rikdommer og ekstrem fattigdom. Man isolerer kriminaliteten og får den til å fremstå som utelukkende bestialsk», skriver Carmona-Alvarez.

– Jeg har vært opptatt av det lenge, hva slags arv Pinochet etterlot seg. Hans eneste ideologi var å åpne opp landet for markedet. Så Chile er ground zero for et fullstendig markedsstyrt, turbokapitalistisk samfunn. Hele landet er systematisk solgt ut, helt siden 1970-tallet. På papiret ser Chile fabelaktig ut, men det er et av landene i verden med størst ulikhet. Menneskene der har fått nok, de vender seg mot et system som gir seg ut for å være demokratisk, men som ikke er det, sier han.

Eksilerfaring

Pedro Carmona-Alvarez var elleve da han kom til Norge, søstera noen år yngre. I «Refrenger» skriver han mye om å være flyktning og leve i eksil, om å komme fra en kultur og være ny i en annen. Om å tilegne seg et nytt språk, og om hvordan veien inn i det gikk via bøker, som egentlig ikke hadde interessert ham så mye tidligere, og via musikken, som alltid hadde vært der.

– Utgangspunktet for boka var at jeg veldig gjerne ville skrive om sanger og stemmer og bøker. Men da jeg pirka i det jeg ville skrive om, i hvilke forfatterskap og diskografier som skulle med, ville det vært uredelig å ikke komme inn på eksilet, på å være flyktning og leve i en slags skjeløyd virkelighet, språklig, kulturelt og emosjonelt. Det er inngangen til hva slags forfatter jeg har blitt.

Saken fortsetter under bildet.

Gardermoen  20150503.
Frp holder sitt landsmøte 1.-3. mai på Gardermoen.
Nestleder Per Sandberg valgte et mer uformelt klesantrekk søndag.T-skjorta viser et anker og påskriften: "Good Journey". Videre under står det "Sea adventure".
Leder Siv Jense (t.h)
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Frps nestleder Per Sandberg stilte under landsmøtet i partiet i 2015 med en T-skjorte med et anker på og påskriften «Good Journey» og «Sea adventure». Det vakte følelser hos flyktningen Pedro Carmona-Alvarez, som har skrevet om det i sin nye bok. Foto: Vidar Ruud/NTB scanpix

Mot Per Sandberg

Han innleder boka med å blant annet fortelle om følelsene han kjente idet Per Sandberg stilte på Frps landsmøte i en T-skjorte med påskriften Good Journey, samtidig som mennesker druknet i Middelhavet i sine forsøk på å rømme fra krig og sult: «Jeg er en flyktning, ville jeg skrive, og jeg har verken brutt meg inn i huset ditt, voldtatt dama di eller tatt jobben fra deg. Jeg er ikke en trussel. Jeg arbeider og betaler skatt. Jeg er forfatter, folk leser bøkene mine (som jeg skriver på ditt språk), jeg er karrieremessig vellykket, kollegialt respektert. Dette ville jeg skrive: Enten så er du veldig dum, eller så er du veldig slem, Per Sandberg».

– Jeg ville vise at det er mange av oss, mange forskjellige skjebner og liv. Mitt er ett av dem, sier Pedro Carmona-Alvarez til Dagsavisen.

Nyeste fra Dagsavisen.no: