Hvor ble det av Latin-Amerika?

For et tiår siden ble Latin-Amerika lansert som en samarbeidspartner i internasjonale organisasjoner for Norge.

«Latin-Amerika» betegnet da en gruppe demokratiske land, som på tross av utfordringer og konflikter, sammen også arbeidet for en internasjonal rettsorden, miljø og fattigdomsbekjempelse. Under FNs generalforsamling i forrige uke kritiserte latinamerikanerne både hverandre og FN, og serverte løgner på ei fjøl. «Hvor er det blitt av «Latin-Amerika»?

De minneverdige øyeblikkene kom tett fra FNs talerstol. El Salvadors nyvalgte hipster-president entret podiet med å ta en selfie, og brukte resten av taletiden til å minne salen om at hele ideen om en generalforsamling var utgått på dato, og at hans selfie garantert ville få større innflytelse gjennom sosiale medier enn alle talene til sammen.

Brasils Jair Bolsonaro langet som vanlig ut mot sosialismen som roten til alt ondt i sitt hjemland, mens han slo fast at Amazonas er så godt som uberørt, ikke minst takket være en fremragende miljøpolitikk. Han fikk svar fra Venezuelas visepresident, Delcy Rodriguez, som ga kapitalismen skylden for klimakatastrofen, med spesiell adresse til ekstremisten Bolsonaro, uten å nevne at hennes egen såkalte sosialistiske regjering står bak en like dramatisk katastrofe i venezuelansk Amazonas.

Hykleriet fortsatte med en hyllest av bærekrafts-målene og fattigdomsbekjempelse, mens hennes egen regjering har stått for den mest dramatiske fattigdomsøkningen i Latin-Amerikas nyere historie. Hun beskyldte også USAs «økonomiske terrorisme» for landets økonomiske kollaps, uten å nevne at de finansielle sanksjonene mot Venezuela ikke tok til før minst tre år etter at stupet mot avgrunnen begynte for fullt. Colombias president Ivan Duque på sin side benyttet talen til å beskylde Venezuela for å huse terrorister, ved å vise fram bilder av det som skulle være colombianske ELN-geriljasoldater som infiltrerer skoler i Venezuela med myndighetenes medviten. Kort tid etter ble det avslørt at bildene var tatt i Colombia.

Det var ikke før Chiles president Sebastián Piñera, som skal være vert for FNs klimatoppmøte i desember, at klima kom i fokus.

Bak dette knippet av ukoordinerte uttalelser ligger en dyp splittelse i regionen omkring politisk retning og rollen til de internasjonale organisasjonene. Et av uttrykkene for det er krisen i de regionale organisasjonene, UNASUR og CELAC. De ble etablert på 2000-tallet for å styrke samarbeidet mellom latinamerikanske land og den regionale identiteten, men også for å være byggesteiner i bredere internasjonalt samarbeid. Argentinas presidentkandidat Alberto Fernández har lovet å gjenreise UNASUR om han skulle vinne valget 27. oktober, men de færreste tror han vil lykkes. Chile har allerede lansert «sin» regionale organisasjon, ProSur, med en mer markedsorientert og USA-vennlig agenda.

Ulike politiske ideologier er en side av problemet, men det er minst tre andre årsaker. For det første, har ingen av dagens statsledere i Latin-Amerika særlige internasjonale visjoner og strategier. For det andre er Venezuela-spørsmålet en stein i skoen for alt regionalt samarbeid. Etter at den norskstøttede dialogen mellom opposisjon og regjering brøt sammen i september, er hardere tiltak igjen på dagsorden. Parallelt med FNs generalforsamling møttes den såkalte Rio-gruppen for å diskutere tiltak mot Venezuela innenfor rammene av Den latinamerikanske avtalen om gjensidig assistanse (TIAR).

I teorien kan det medføre at man sammen går til militær intervensjon, men, som forventet, ble resultatet av møtet snarere støtte til mer sanksjoner for å presse fram nyvalg i Venezuela. Sannsynligheten for at det løser problemet, og stopper den konstante strømmen av migranter ut av landet, er liten, men som vanlig splitter Venezuela-spørsmålet regionen, og Uruguay trakk seg fra TIAR etter møtet. Samtidig er FN selv splittet. Mens FNs høykommissær for menneskerettigheter, Chiles ex-president Michelle Bachelet, har dokumentert grove overgrep i Venezuela, og gjort fremskritt i forsøket på å holde regjeringen ansvarlig, kan den samme regjeringen være på vei inn i FNs menneskerettighetsråd.

For det tredje, er Latin-Amerika også kanskje det fremste offeret for USAs konstante angrep på en global rettsorden. Mens Donald Trump leverte det klareste angrepet på internasjonalt samarbeid fra noen USA-president noensinne, ble Guatemala, Honduras og El Salvador presset til å underskrive en såkalt «sikkert tredjelands-avtale». Det betyr at alle som passerer disse fattige og voldsherjede landene, først må søke asyl der, og at sjansen for at folk derfra får innvilget asyl i USA blir minimal. USA klarte ikke å presse Mexico til det samme, men den nye praksisen kan ifølge eksperter sette hele asylinstituttet i fare.

Det er gått 13 år siden Hugo Chávez dundret mot USA at det «lukter svovel» etter at djevelen (George Bush) hadde stått på FNs talerstol. Det skapte overskrifter og bifall, men tiden har vist at personangrep og klovnerier ikke bidrar verken til en styrket verdensorden eller et samlet Latin-Amerika. Verden trenger begge deler.