Kan Chile bli et virkelig forbilde?

Den politiske krisen i Chile er en utfordring for Chiles politiske elite, men også en enorm mulighet.

De siste ukene har baksiden av det «chilenske mirakelet» blitt blottet for all verden. Bak fasaden av økonomisk vekst, fattigdomsreduksjon og demokratisk stabilitet har misnøye med ulikhet, maktmisbruk, og korrupsjon ulmet.

Etter uker med demonstrasjoner står Chile overfor den dypeste politiske krisa siden diktaturet. Over 80 prosent mener nå at veien ut av krisen er en ny grunnlov.

Det er en enorm utfordring for Chiles politiske elite, men også en enorm mulighet. Om Chile klarer å enes om en mer sosialt inkluderende samfunnsmodell uten å kaste demokratiet ut med badevannet, kan Chile bli et virkelig eksempel til etterfølgelse.

Demonstrasjonene i Chile er blitt tolket både som et eksempel på at nyliberalisme skaper ulikhet, og at ulikhet truer demokratisk stabilitet. Det er lett å finne støtte for begge disse påstandene.

​Les også: El Salvadors nyvalgte hipster-president entret podiet i FN med å ta en selfie

Chiles økonomiske modell skriver seg tilbake til General Augusto Pinochets reformer av økonomien fra midten av 1970-tallet: desentralisering og privatisering av helse, utdanning og pensjoner, handelsliberalisering, «fleksibilisering» av arbeidsmarkedet og kutt i sosiale utgifter, alt overvåket av et sterkt militære.

Grunnloven fra 1980 legger vekt på individets frihet og rett til å drive økonomisk virksomhet i alle samfunnssfærer. At den ikke ble rokket ved etter tilbakevending til demokrati i 1989, var en del av kompromisset mellom Pinochet-tilhengere og demokratiforkjempere.

Reformene innført av sentrum-venstre regjeringene som har styrt mesteparten av tiden etter diktaturet (1990-2010 og 2014-2018), fokuserte på å øke sosiale utgifter og redusere fattigdommen.

Fra rundt årtusenskiftet skjøt den økonomiske veksten fart. Siden er bruttonasjonalproduktet firedoblet mens fattigdommen er redusert tilsvarende, fra å omfatte 40 prosent av befolkningen til litt over 10.

Også utdanning, helse og pensjoner ble reformert, og Chile ble skoleeksempelet på utvikling under en demokratisk markedsøkonomi. Men på tross av en viss forbedring i inntektsfordelingen mellom 2000 og 2011, forble Chile et land med dyp ulikhet.

De rikeste 10 prosent får rundt 40 prosent av inntektene, mens de fattigste får under 2. En politiker i den nasjonale kongressen tjener i gjennomsnitt 90.000 kroner i måneden, mens medianinntekten er 7.000, minstelønnen 4.000 og en pensjon i underkant av 3.000.

Samtidig merker folk konsekvensene av en konsumorientert modell der markedsprinsippene får forrang. Lave lønninger blir kompensert med lett tilgjengelige forbrukslån.

Les også: Twitter-brannen kommer til å slukkes lenge før brannene i Amazonas

Det har skapt en nasjon av gjeldsslaver, og over en tredjedel av befolkningen har betalingsproblemer. Arbeidsdagene er lange, og jobbene usikre og ofte midlertidige. Det får konsekvenser for pensjonen, siden den er basert på egne innbetalinger. Eksplosjonen i private utdanningstilbud har skapt en generasjon med unge med høy utdanning av varierende kvalitet som ikke får jobb som kan betale høye lån etter den private utdanningen.

Samtidig er både ungdom i fattige nabolag og urfolkene i sør blitt møtt med vold fra politi og militære, noe som har skapt grobunn for voldelige grupperinger.

Mye av dette er et resultat av Pinochets grunnlov, men også av at den politiske og økonomiske eliten har egeninteresser i å forsvare den.

Men så lenge veksten og tilliten til institusjoner har vært relativt høy, har folk funnet seg i det. Den tilliten har fått en knekk de siste årene. Skandaleavsløringer av politikere, økonomiske eliter og offentlige institusjoner har stått i kø, blant annet på grunn av nye medier og en lov om åpenhet fra 2009.

De har omfattet alt fra ulovlig valgkampfinansiering til prissamarbeid om livsnødvendige varer og tildekking av politidrap. Det er ikke noe nytt at få stoler på politikere. Verre er det at andelen som har tillit til politi og militære sunket fra 50 til litt over 30 prosent bare i løpet av siste året. 74 prosent mener landet styres av en elite som bare tenker på seg selv. Ifølge forskere ved Chiles katolske universitet stoler ikke folk engang på offentlige tall, for eksempel for arbeidsledighet og ulikhet.

Den store faren i en slik situasjon er at politikerforakten fører til ropet på en «sterk mann» som skal ordne opp, men som til syvende og sist undergraver rettighetene som folk krever og institusjonene som skal innfri kravene.

Les også: Han sprer teorier om alt fra at jorda er flat til at klimaendringer er konspirasjon

Latin-Amerikas historie er full av eksempler på det, fra Alberto Fujimori til Hugo Chávez. De chilenske politiske elitene har en historisk mulighet å begynne en prosess for å etablere en stat som tar ansvar, og står til ansvar for folk, og ikke bare markeder.

Første punkt må være etterforskning av brudd på menneskerettigheter de siste ukene. Dernest må den høyreorienterte regjeringen til Sebastián Piñera ta kravet om grunnleggende endringer på alvor. Men også venstresida må holde revolusjonsromantikken i sjakk, selv om Victor Jara på nytt runger i Santiagos gater.

Om Chile klarer å enes om en grunnlovsreform som både endrer staten og bevarer en grunnleggende enighet om demokratiet, uten videre voldsbruk eller splittelse, vil Chile endelig kunne være et forbilde uten en mørk skyggeside.