Boka om Hellbillies er like likandes som bandet selv

SAKPROSA
«Hellbillies 25»
Cecilie Asker/Trygve Indrelid (foto)
CappelenDamm

«De skriver sanger om ting som faktisk skjer i livene våre», sier anonym mannlig publikummer, på Hellbillies-konsert i Sandefjord, gjengitt i denne reportasjeboka. Det er jo fint sagt, og gjør en nysgjerrig på mer, men det er alt vedkommende får plass til å si. Hellbillies fyller 25 år, og Cecilie Asker og Trygve Indrelid fra Aftenposten har «fulgt bandet i et halvt år og forteller her hvordan og hvorfor bandet har blitt ett av de største og mest folkekjære vi har», som det heter på baksida. Det er et prisverdig utgangspunkt for en bok som har mye å by på, men som ikke helt innfrir oppdraget. Bildene viser Hellbillies av og på scenen, landet rundt fra Midnattsrock i Lakselv til Treungenfestivalen.  Fotograf Indrelid har tydelig vært tilstede der musikken skjer, mens det virker som journalist Asker mest har vært ved skrivebordet. I den grad hun har vært tilstede på de samme konsertene, forteller hun ikke  om det i teksten. Mens hun flere steder skildrer hendelser hun umulig kan ha vært med på, som om forfatteren  var der og så og tenkte og følte. Det bryter med det strengt dokumentariske uttrykket til fotografiene.

KONSERTANMELDELSE: Hellbillies i studio og på konsert er to forskjellige størrelser

Historien om Hellbillies sier noe om utviklingen av Norge fra slutten av 80-tallet og fram til i dag. Hellbillies har hengt med fra kassett til strømming, fra bygdedans til knutepunktfestivaler, fra møysommelig oppstilte pressebilder i svart/hvitt sendt i brevpost til redaksjonene, til publikum som tar selfies med mobilen. Dette blir et underliggende poeng med boka, mellom linjene og mellom bildene. Sangene til Hellbillies sier noe om hvordan by møter land, om forholdet mellom Amerika og Norge, om den norske folkesjelens møte med en ny tid. Hellbillies kom på delt 21. plass da Nye Takter i fjor kåret de beste 20 sangene om Norge, jeg angrer fortsatt på at jeg ikke argumenterte hardere for «Ei krasafaren steinbu», men jeg tror vi kom fram til at Hellbillies' sanger oftest er personlige og eksistensielle. At noen av sangene fungerer som skildringer av nasjonens tilstand blir en slags bieffekt. Den mest etterspurte Hellbillies-låten er jo nettopp en kjærlighetssang, «Den finast eg veit». Den er grundig omtalt i ett av bokas bedre kapitler, der Arne Moslåtten forteller om arbeidet med Hellbillies' tekster, supplert av brødrene Aslag og Lars Håvard Haugens refleksjoner rundt formidlingen av tekstene, og hvordan de kombinerer tekst med musikk. Her forteller de også mer om bakgrunnen for låten «Reise i lag med deg», om sorgen over storebroren som døde i en bilulykke. Brødrene Aslag og Lars Håvard fremstår som en slags taus variant av Allman-brødrene, eller en konfliktsky utgave av brødrene Davies. De er avhengige av hverandre, bandet er avhengige av dem, og de har bevisst jobbet for at bandet skulle bli tatt alvorlig («jeg mislikte intenst at folk så på konsertene våre som en anledning til å ta på seg teite cowboy-antrekk og gå på fest»). I denne forbindelsen kommer Hellbillies med noen godord til de utskjelte norske kulturhusene, som steder der man kan sitte og høre på musikk, uten cowboyhatt og skrål. Boka tegner også et bilde av et band som har nektet å stå stille, som har klart å utvikle seg både musikalsk og forretningsmessig, og hvordan disse to delene henger sammen for et band som også er en liten til mellomstor norsk bedrift.

[ Les flere bokanmeldelse fra Dagsavisen her! ]

Hellbillies-boka har mye til felles med vårens bok om Seigmen: Fotograf har fulgt band på siste års turne, mens journalist trekker opp bandets historie. I både tekst og bilder er denne boka mindre pretensiøs og mer likandes, omtrent som bandet selv. Men litt for mange av bildene er temmelig ordinære pressefotografier, som ikke får større verdi av å bli blåst opp over to sider. Boka som helhet mangler et ståsted, en vinkel, en tese, en vilje til noe mer enn å gjengi. Den fremstår mer som en samling featurereportasjer enn en sammenhengende fortelling.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Når Asker skal oppsummere, i siste kapittel, årsaken til Hellbillies’ popularitet, blir svaret: At de leverer. Dette gjentar forfatteren og to av intervjuobjektene hele sju ganger på fire korte tekstsider. «(...) det de leverer, er kompromissløst», «de leverer kompromissløs musikalsk kvalitet», «de gir seg ikke før de har levert hundre prosent», «hvis de først har sagt ja til noe, så leverer de alltid», «det er fortsatt slik at man først og fremst må levere musikalsk», «ved siden av å levere høy kvalitet år etter år», «må det være deres evne til å levere kvalitet i alle ledd hver eneste gang». Dette er ikke bare skjemmende, det er rett og slett for dårlig levert.

Utstillingen «Hellbillies – Norge rundt» åpner på Popsenteret 18.00 torsdag.