POP
Hellbillies
«Levande live»
Hellbillies/ESS
Den tredje konsertplata til Hellbillies er satt sammen av opptak fra turneer i fjor og i år. Den finnes også i en utgave med DVD fra konserten fra Rockefeller 29. november. Jeg var der selv, og ble slått av hvordan en av landets mest folkelige grupper på scenen først og fremst maner fram assosiasjoner til store amerikanske helter som The Band, Allman Brothers, Grateful Dead, og Son Volt. Eller for den saks skyld Motorpsycho med det monumentale trykket. Jeg tvitrer vanligvis ikke i utide, men dette måte jeg umiddelbart gi klart uttrykk for. For selv om sangene fortsatt har sin klare identitet går de ofte inn i partier som høres ut som dette kunne vært Hellbillies i levende live på Fillmore East tidlig på 70-tallet. Sjekk bare introen til «Pille med bråk», som nesten er psykedelisk.
«Kom igjen. Det er rimelig hårete å utgi sitt tredje livealbum», skriver Audun Vinger i omslagsnotatene, men kommer til at Hellbillies er det eneste norske bandet som kan komme unna med sånt. «Eg valde å gå mot straumen/De kallet meg ramp og rebell» synger Aslag Haugen i «Mot straumen». På denne plata høres det virkelig sånn ut. Som noe uendelig fritt og vilt. Når han i den samme sangen kommer til linjene «Viss pengene vinn over tanken/Ligg jorda snart ribba som vrak/Men kan hende du vil diskutere/Då far kan du kysse meg bak» gjør hele bandet en kunstpause til salens store fryd. De mer fintfølende får et pusterom med «Den finast eg veit», men Hellbillies ruller fort videre. Den store dynamikken i uttrykket kommer best fram i «Sju», som begynner som var visesang fra Aslag Haugen, men skeier ut i sterk gitarjamming med broren Lars Håvard.
Mange savnet kanskje flere gamle slagere under disse konserten, Hellbillies har jo noen av dem, men de tar igjen med en lang rekke nyere låter der det store spillet kommer til sin rett. Gruppas undervurderte tynge er ytterligere forsterket med Lars Christian Narum på orgel og Rob Hajacos på fele. Konserten på Rockefeller var for øvrig en av de siste konsertene med Arne Moslåtten i bandet. Alle respekt og mer til for hva han har gjort Hellbillies til, men det høres ut som de kan klare seg godt videre på scenen, så lenge han fortsetter å skrive tekster. Han spilte bare en birolle på konsertene nå.
Konsertplater er ikke alltid noe vi kommer tilbake til. Det er lenge mellom de gode albumene, men vi har jo hørt noen av dem: «Live And Lowdown At The Apollo», «Live 1966 Royal Albert Hall», «Live At Leeds» «Live And Dangerous» , «Live Rust», «It’s Alive» og så videre. «Levende live» føyer seg fint inn i rekka, Til slutt, ti minutter med «Røta», der Lars Håvard Haugen først høres ut som Richard Thompson, til slutt som Jimi Hendrix. Nesten i hvert fall. Jeg må innrømme at jeg tok fram luftgitaren, for første gang på lenge. Sangen er egentlig spilt ferdig halvveis, men fortsetter med lyd og torden som om kvelden aldri skal ta slutt. Sånn skal konsertplater være, en annen opplevelse en studioproduksjonene, en følelse av å være med på noe stort.