Bøker

Sørger videre i sosiale medier

Lillesøster er død, og storesøster er syk av sorg. Hun bestemmer seg for å skrive til søsteren. På Facebook, så klart.

– Hva skjer når et menneske er borte, men Facebook-profilen fremdeles finnes? Hvordan arter sorgen seg i sosiale medier? spør Alf Kjetil Walgermo.

Han er journalist og forfatter, nå aktuell med romanen «Kjære søster», hvor han utforsker disse og andre spørsmål.

Desperat sorg

Hovedpersonen og jeg-fortelleren i den er Eli Anne, 16 år. Søsteren Amalie døde for noen måneder siden, og Eli Anne er i ferd med å bli gal av sorg. Hun bestemmer seg for at hun hver dag skal skrive noe til søsteren på Facebook-veggen hennes. Men hun legger det skjult for andre, slik at det kun blir mellom dem to, ikke åpent for andre å lese, kommentere eller like.

– Eli Anne har en hel del  hun ikke fikk snakket ut med med søsteren om før hun døde. Behovet oppstår som et utløp for hennes desperasjon, det brennende ønsket om å få ordnet opp i  noe som var vanskelig i forhold til søsteren. Hun ønsker så voldsomt sterkt å få tilgivelse fra henne, selv om hun jo egentlig vet at det er umulig, sier Walgermo.

Sorgen på Facebook

For Eli Anne er det helt naturlig å ta praten med søsteren på nett.

– Hun er vant med det. Slik er det jo for veldig mange nå, at man snakker like mye via sosiale medier som vi gjør ansikt til ansikt. Samtidig er det henvendelsen som er det viktige, ikke det sosiale aspektet ved sosiale medier. Derfor setter hun det hun skriver skjult for andre.

Andre tenker annerledes i samme situasjon.

– Det interessante på Facebook-profilene til avdøde, er at de ofte brukes som en slags minneside hvor folk henvender seg til den døde. Utgangspunktet mitt for å skrive denne boka, var at en en venninne av meg døde. Facebook-profilen hennes ble stående. Den står der fortsatt, noen år etter, sier Walgermo.

«Facebook-begravelse»

Amalie og Eli Annes far i romanen vil at Amalies profil i sosiale nettverk skal slettes. Eli Anne er først uenig: «Du skal få kvile i fred. Vi skal hugse deg som den du var. Men eg har ikkje lyst til å slette deg», skriver hun til søsteren.

– Å legge ned noens Facebook-profil er blitt en form for moderne sorgrite, en måte å markere livet som er over. Den er det for det digitale livet som begravelsen er for det vanlige. Det kan kjennes veldig brutalt å slette profilen. Som å fjerne en del av personen. Folk har ulike tanker om hvorvidt den skal bevares eller ikke. Jeg tar på ingen måte stilling for eller imot. Det blir en avgjørelse på linje med mange andre. Skal man rydde ut av rommet? Hva tar man egentlig vare på når noen er død?

Jenteforteller

«Kjære søster» er Walgermos tredje bok om døden, etter «Mor og far i himmelen» og «Mitt bankande hjarte». Alle tre har jenter i hovedrollen.

– Da jeg skrev «Mitt bankande hjarte» vurderte jeg lenge å skrive om en gutt, før jeg landet på jente. Her var det aldri et spørsmål. For det første utfordrer det meg selv å skrive om en person som tilsynelatende er så ulik meg selv, selv om alle romanfigurene vel på sett og vis er en slag forlengelse av forfatteren selv. For det andre er jenter kanskje hakket mer aktive og meddelssomme i sosiale medier enn guttene. Det blir mer realistisk. Et annet viktig poeng for meg er at det trengs flere jenter i litteraturen. Særlig jenter med litt tak i, litt guts. Amalie som døde var ei sånn jente, som starta band og digga Patti Smith. Ingen hakkekylling, men kanskje litt annerledes, blant annet på grunn den sterke lidenskapen sin til musikk.

Musikalsk driv

For «Kjære søster» handler ikke bare om sorg. Det er også en bok om musikk. Om å være tenåring og virkelig la seg rive med, engasjere, tennes av musikken, særlig Patti Smith i Amalies tilfelle.

– Begge søstrene driver med musikk. Eli Anne med klassisk piano, Amilie synger i punkband.

Problemet er bare at Eli Anne ikke lenger orker å spille, etter at søsteren er død.

– Hun blir liksom sittende fast, orker ikke bruke seg selv i musikken lenger.  Dessuten tenker hun kanskje at det hun driver med ikke er godt nok, kult nok. «Kjære søster» handler definitivt om usikkerhet, om skam. Som dette at Eli Anne skammer seg over at hun driver med noe som ikke er «kult nok» sett opp mot søsterens punk. Selv om hun faktisk er vanvittig god på piano. Sånn er det å være ung. Man skammer seg sånn, over så mange ting.