- Om jeg skriver politisk litteratur? Helt klart!

Ingrid Storholmen nøler ikke et sekund med svaret.

- Nå har vi levd med selvbiografisk litteratur lenge. Jeg vil slå et slag for forestillingsevnen. Jeg er ikke soldat. Ikke mann. Ikke tysk. Jeg har aldri vært i krigen. Men jeg kan forestille meg det. Synes det er fint å skrive om noe viktigere enn meg selv. En sak! Alt jeg skriver er veldig, veldig oppdiktet. Jeg bruker forestillingsevnene mine. Samtidig er det jeg skriver sannsynlig, og skal oppleves slik, sier forfatteren til Dagsavisen.

Tyskere i Norge

Hennes nye roman heter «Her lå Tirpitz». Det er fortellingen om noen av de 2.500 tyske soldatene som tilbrakte flere år av krigen i Norge, i slagskipet Tirpitz. Skipet lå først for anker i Fættenfjorden i Trøndelag, så i Bogen i Ofoten, til slutt i Kåfjord i Finnmark.

Den 12. november 1944 bomber britene det allerede skadede skipet, som kantrer. 971 mann blir drept, 806 overlever. Tirpitz hadde knapt deltatt i kamp.

- Tirpitz var den tyske marinens stolthet og flaggskip. Hver gang vi kjørte forbi Fættenfjorden i min barndom, sa mora mi det samme: «Her lå Tirpitz». Nå er det jeg som sier det. Plutselig visste jeg at jeg måtte skrive om Tirpitz, om minnene som henger sammen med et sted. Lånte først 25 bøker om krigen, og leste totalt 500 før jeg skrev de 400 sidene som ble redigert ned til 250, sier Storholmen.

[ Les Dagsavisens anmeldelse av boka her ]

Alle kriger er like

Det er ingen plotdrevet bok, og ingen overordnet fortelling om troppeforflytninger eller krigsstrategier, store ledere eller politiske beslutninger. «Her lå Tirpitz» gir derimot et innblikk i tankene, følelsene, ønskene, drømmene og samtalene de ofte meget unge tyske soldatene om bord kanskje kan ha hatt.

- Poenget var å skrive en klar antikrigsroman. Når man tar bort det som gjør soldaten identitetsløs, altså uniformen, ser vi at soldater er mennesker. Det er poenget. Jeg insisterer på at soldater er individer. At alle kriger er like. De om bord på Tirpitz konfronteres med krigens kjedsomhet, med å være del av krigen uten å være ved fronten. De drar ut med forventninger om å bidra, men ser knapt kamp. Dette er ingen actionpreget del av historien, ingen bok skrevet for å vise fram hvor grusomme SS-bødlene var. Den skal vise det motsatte - at de tyske gastene var helt vanlige mennesker, drevet av ulike motiver, klart preget av det totalitære samfunnet Tyskland ble utover 1930-tallet, sier Storholmen.

Achtung, baby!

Hun ser klare paralleller mellom situasjonen i mellomkrigstida og den storpolitiske situasjonen i Europa i dag.

- Hitler ønsket tilgang til Østersjøen, og tok Danzig-korridoren. Putin ønsket tilgang til Svartehavet, og tok Krim. Hitler hadde tanker om at alle tyskspråklige minoriteter i andre land, måtte være del av Tyskland. Putin tenker at alle russiskspråklige minoriteter i andre land bør være del av Russland. I Estland er 25 prosent etniske russere. De andre er livredde, vet at det er deres tur neste gang, etter Ukraina. Det er sterke fascistiske strømninger i mange land nå, som i Tyskland før andre verdenskrig. Alt i alt mange grunner til å rope «achtung».

Mellomkrigstid nå

Ikke dermed sagt at det automatisk blir en tredje verdenskrig, så klart. Men det er god grunn til å følge litt ekstra med.

- Jeg går rundt med en guffen følelse av å leve i en mellomkrigstid. Så ja. Klart jeg skriver politisk, og få fram antikrigsaspektet. Jeg insisterer på det. På verdigheten i det lille livet. Liv som forteller seg, som viser seg gjennom små ting. Brev. Tanker. Dagbøker.

Eller gjennom en roman, om noen soldater på et krigsskip i Norge 
1942-44.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Antikrigers kvinnebølge

Flere av årets mest interessante bøker, både skjønnlitterære og sakprosa, er skrevet av kvinner, og handler om krig. Her er fem eksempler.

Ida Jackson, «Morfar, Hitler og jeg», Aschehoug

Ved en tilfeldighet oppdaget Jackson at hennes høyt elskede morfar var SS-mann, frontkjemper, og redaktør for den nasjonalsosialistiske ukeavisa Germaneren. Boka handler om å måtte se familien sin og seg selv i nytt lys, samtidig som forfatteren beskriver bestefarens ideologiske syn og handlinger under krigen.

Dagsavisens anmelder var svært begeistret for boka: «Et stort litterær talent. (...) Jacksons bok om et levd liv og en svunnen tid har uhyggelig aktualitet.», skrev han.

Gitte Haug, «Kvinner i krig», Oktober

Dette er en øyenvitneskildring av andre verdenskrigs siste måneder i Tyskland, signert en 85 år gammel debutant. Forfatteren var da 15, moren 45, og boken beskriver morens heroiske kamp for å holde begge i live samtidig som hun bevarer datterens ærbarhet.

«En viktig, svært annerledes debut», skrev Dagsavisens anmelder, som også poengterte at boka lett kan leses som en interessant kommentar til flyktninger i dagens mange konflikter, og om hvordan det er å være ung jente i en krig av og for brutale menn.

Marte Michelet, «Den største forbrytelsen», Gyldendal

Michelet skriver om det norske holocaust, og hva som gjorde det mulig. Boka viser at norsk antisemittisme har lange røtter, og at norske polititjenestemenn, byråkrater og andre gjorde så tyskerne lyktes i å gjøre Norge «judenrein».  Teksten følger en vanlig norskjødisk familie, en norsk statspoliti, og tyskernes  utsending for å registrere jødene for deportasjon.

Anette H. Storeide, «Norske krigsprofitører», Gyldendal

«Holde hjulene i gang» var norsk industris mantra under den andre verdenskrigen. Men hvor går grensene mellom det og å hjelpe fienden? spør historiker Storeide. Hun undersøker særlig Norsk Hydros historie, og kommer til at mange kom veldig lett ifra tvilsomme transaksjoner under krigen, i rettsoppgjøret etterpå. Ikke minst gjaldt det samfunnsstøttene i det såkalte Oslo-konsortiet.

Synnøve Veinan Hellerud, «Siste nytt fra Vestfronten», Spartacus

Historiker Hellerud rapporterer fra en reise i sporene etter første verdenskrig, også kjent som «den store krigen». Vestfrontens skyttergraver strakte seg fra Nordsjøen til Alpene. Her døde mange millioner unge menn, uten at frontene flyttet seg stort på de fire årene krigen varte. Også i dag er landskapet preget av krigen, og det finnes mange historiske monumenter over den.