Før var det morsomt med snø

ROMAN

Gro Dahle

«Huset i snøen»

Cappelen

Mysterium på pikerommet i fascinerende og overraskende første roman fra Gro Dahle.

Om tittelen «Huset i snøen» gir assosiasjoner i retning av jule-frostede ruter og et lunt lite hjem har ingen av disse noe med Gro Dahles første roman å gjøre. Snarere er tittelen naiv på en høyst urovekkende måte – som når en uskyldig spilledåse klinger freidig i en skrekkfilm og kun framkaller frysninger på ryggen. Dette grepet er grunnleggende for romanen. Det naive og undrende gir all grunn til uro. Selv ikke et meteorologisk fenomen som snø får være nøytralt eller vakkert uskyldsrent her: «Kan aldri stole på snø. Aldri.»

utsatt hus

Romanen starter med morens skrik og synet av blod i snøen siden er moren borte. Marie (oppkalt etter kjeksen) og faren bor sammen i isolert tosomhet de spiser lagret hermetikk og faren bygger et tilfluktsrom i kjelleren. Tilværelsen er mystisk Maries spørsmål mange. I Marie dukker det av og til opp ubehagelige minner om våpen og om ustabile familierelasjoner men hun kan ikke huske hva som har skjedd med moren og faren sier han ikke vet. Verken far eller datter husker hvor gamle de er de vet heller ikke helt hva de gjør i huset. Og utenfor er det uendelig vinter.

Utsatt leser

Følelsen av utrygghet som det ustabile forholdet mellom far og datter gir forsterkes av at leseren ikke vet hvem vi kan stole på og hva som er tekstens planer for oss og dem. Å gå inn i romanens tidløse isolerte og forvirrende univers gjør at også leseren ønsker seg en form for beskyttelse mot hva som kan komme. Er dette en drøm? Episoder og minnebilder fra et far-datterforhold sett fra et sted utenfor eller uavhengig av tiden? Eller er hele historien kanskje en allegori over sorg og hvor forvirrende det er å miste noen?

Hvordan moren forsvant blir nøkkelen til å oppklare begge mysteriene det som får både Marie faren og historien deres til å falle på plass.

Huset i snøen har umiskjennelige dahlske trekk. Både som poet og barnebokforfatter har Gro Dahle en unik evne til å bryte ned komplekse relasjoner til slående enkle konkrete beskrivelser og scener. Få kan som henne formidle følelsen av utsatthet som tilhører barndommen og særlig det barnet som skal tilpasse seg en voksen verden med utydelige krav og rammer. Vi har lest hennes portretter av barn som overkompenserer til flink pike eller lever i skyggen av en utrygg mann. Men når Dahle tar med seg sitt særpreg og håndverk inn i en ny sjanger blir romanforfatteren likevel et helt selvstendig og ikke minst spennende nytt bekjentskap.

Dramaturg

For den utrygge følelsen til tross her er ingen tilfeldigheter. Dahle framstår som en kløktig dramaturg og en spenningsforfatter som holder kortene tett og historien åpen. Det som i starten ser ut til å være poetens bildeskapende løse tråder eller barneskildrerens liksom-naive blikk viser seg i all sin gru å være biter i en helhet der alt er nøye iscenesatt og det ikke er noen motsetning mellom det å være ni og førti år samtidig. Etter hvert blir det klart at Dahle ikke bare har brutt komplekse relasjoner ned til episoder eller funnet adekvate konkrete betegnelser for sammensatte forhold. Ofte kommer det an på lesningen om beskrivelsene er å forstå billedlig eller bokstavelig. Dette kan bli ganske ekkelt som når Marie forteller at «faren min har en jernrake gjennom ryggen (&) Det er kanskje derfor han går så stivt.»

Det er et hell for lesere av poesi og barnelitteratur at disse sjangrene har fått beholde Dahle så lenge hos seg når hun tydeligvis hører hjemme like godt i romankunsten. Det er bare å juble på vegne av både gamle og nye lesere når Dahle nå har utvidet sitt litterære register ytterligere med denne fascinerende romanen.

Gro Dahle