Hagerup med absurd sjarm og vital fortellerglede

ROMAN

Hilde Hagerup

«Lysthuset»

Aschehoug

Sjenerøs fortelling som mangler sentral motor

Det er ikke spesielt lystelig i Hilde Hagerups første voksenroman «Lysthuset» som har mange av de kvalitetene som særpreger Hagerups ungdomsbøker: Usentimentalitet koblet med varme og følsomhet for de personene hun skriver om. Romanen byr også på mye folkelig sjarm koblet med absurde situasjoner og hendelser.

Det er folksomt i Hagerups nye roman. Men så er også handlingen lagt til en campingplass i Østfold til Hammervik den sommeren fortelleren Rita fyller elleve år.

Det var den sommeren broren Simon dro sin vei. Det var også den sommeren bestemoren Alma drepte den hun elsket med en knappenål.

Og når Rita mange år senere sitter på en benk i London med broren Simon er hennes høyeste ønske å kunne «måle hvor lang tid det tar min bror og meg å bli ferdige med det hele. Hvor lang tid vi trenger for å bli ferdige med vår skitne lille barndom vår ubetydelige snørrete barndom vår barndom balanserende på en linje mellom sanden og vannet. En linje som alltid sto i fare for å bli trukket ned i havgapet».

Rita er et ektefølt barn av Hagerup en litt engstelig litt tykk litt ensom jente som likevel har et skarpt og klart blikk for omgivelsene for naturen og for de voksnes kompliserte og ganske ugreie liv. Det er mange små historier i den ene store historien så mange at det tidvis er vanskelig å få øye på tråden i fortellingen – om den finnes.

Hagerup beveger seg på flere tidsplan det blir avstikkere både til den fjerne og nære fortida og det blir geografiske sprang. Som når Ritas svikefulle far Jan Erik drar til Australia fordi han ikke orker lukten av hav og fisk. Han finner et sted i verden som ligger så fjernt fra havet og kysten som mulig Alice Springs i Australias ørkenhete midte. Da ektemannen drar sin vei legger Ritas mor Hjørdis seg til sengs. Og hun står altså ikke opp før den dagen engelskmannen Jude med datteren Sharon inntar campingplassen. Det er også første gang moren stiger inn i livet til den da elleveårige Rita.

Hilde Hagerup har et litt skjevt blikk for detaljer og personer. I Hagerups penn får de alle disse tilsynelatende alminnelige menneskene en aura av noe drømmeaktig unikt og usedvanlig. Hun sentimentaliserer dem ikke. De står de fram med sitt sinne sin smålighet sine særheter og ikke minst sine sterke drømmer.

Kvinnene i historien det gjelder bestemoren Alma moren Hjørdis og tante Vivi er alle kvinner som har elsket menn som har svikte dem. Men det hender at disse mennene dukker opp plutselig som fantomer. For så å forsvinne eller dø.

Det er kanskje ikke en helt vellykket roman Hagerup har skrevet. Det blir for mange løse tråder. Romanen mangler en sentral motor som driver handlingen framover. Men Hilde Hagerup viser enda en gang sin vitale fortellerglede sin språksans og sitt skarpe blikk for menneskers sterke og svake sider. Det er en helt spesiell sjenerøsitet i Hagerups litterære univers.