4
DOKUMENTARFILM
«Jens Bjørneboe og det ondes problem»
Regi: Terje Dragseth
Norge, 2020
«Etter stillheten kommer den store forandring». Setningen følger Jens Bjørneboe på vei ned i den mørke arven fra koloniherrene i romanen «Stillheten», den siste i trilogien som går under navnet «Bestialitetens historie». I dag er det fristende å snu Bjørneboes ord på hodet med påstanden om at stillheten kommer etter forandring. Er hans hovedverk fortsatt relevant?
I august i år satte lyrikeren og filmskaperen Terje Dragseth seg ned på Kilden Teaters scene i hjembyen Kristiansand for å diskutere temaet «Jens Bjørneboe og det ondes problem», som også er tittelen på kinodokumentaren som er en redigert versjon av samtalen mellom Dragseth, forfatterne Vigdis Hjorth, Maria Kjos Fonn og Truls Øra, og filosofene Arne Johan Vetlesen og Lars Fr. Svendsen.
Det er en besnærende samtale om Bjørneboe, om ondskap, skyld, anger og aktualitet, ved et panel som er en Litteraturhus-drøm så god som noen. Men som film betraktet er det svært lite som viser vei inn i samtalen og materien med mindre du har lest «Bestialitetens historie» eller har et nærgående kjennskap til Bjørneboe.
Les også: Bjørneboe 100: Jubileum for en rebell. Her er oversikten
Når det er sagt er Jens Bjørneboe, som ville fylt 100 år 9. oktober i år, en utømmelig kilde til nettopp samtaler av det slaget de seks personene på scenen har seg imellom. Og mellom linjene lurer også spørsmålet om hvorvidt han fortsatt kan regnes som relevant.
Fire av de fem som intervjues skildrer hvordan de leste «Bestialitetens historie» i unge år. Blant dem Vigdis Hjorth, som forteller kort at hun hadde lite bøker i barndommen, men vant forlaget Pax’ artikkelsamlinger med Bjørneboe i et lotteri på den legendariske Oslo-klubben Club 7. Det ble de «første bøkene i mitt eie».
Hjorth er opptatt av det Bjørneboe sier om at revolusjonen vil komme, men den kunne vært «mindre blodig om vi gjorde revolusjonens arbeid frivillig». Professor i filosofi Arne Johan Vetlesen leste Bjørneboe som ung, men skjønte først senere hvor han tok sine filosofiske ideer fra. Han kom til bestialitetens historie da han hadde «forlest seg på» Herman Sachnowitz’ «Det angår også deg» og andre forfattere som inngående skildrer den opplevde ondskapen Bjørneboe skriver om i utryddelsesleirer som Auschwitz.
Lars Fredrik Svendsen forteller at bøkene traff ham som et godstog. «Uten å ha lest Bjørneboe i disse formative årene ville jeg ikke vært filosof», innrømmer han, og målbærer en virkelighet for svært mange. Det at Bjørneboes forfatterskap, og i særdeleshet «Bestialitetens historie», har vært en katalysator for flere generasjoner tenkende lesere.
Les også: Til lykke med dagen, Jens
Det er ikke mangel på oppmerksomhet rundt 100-årsmarkeringen. På den samme scenen som «Jens Bjørneboe og det ondes problem» filmes, ble en rå versjon av den systemkritiske teaterforestillingen «Jonas» satt opp tidligere i år, med punkbandet Honningbarna som både handlingsskapende musikere og skuespillere. Selve «Bestialitetens historie» går denne høsten på Det Norske Teatret i Oslo i kroatiske Ivica Buljans burleske regi, da med utgangspunkt i den mellomste boken i trilogien, «Kruttårnet».
Sceneforestillingen som ledes av Terje Dragseth har på langt nær den samme visuelle eksplosiviteten i seg, men akkurat nå er det kanskje det vi trenger, en dempet, intellektuell samtale om kjernen i Bjørneboes forfatterskap. Som forfatteren selv sier i ett av arkivklippene som stykker opp samtalen: «Alt jeg har skrevet beskjeftiger seg svært intenst med det ondes problem overhodet».
Kjernen i samtalen og filmen er ondskap, og forelegget er noen av de aller verste tilfellene av folkemord opp gjennom historien. Som Cortez og conquistadorene, slavehandelen eller nazistenes raseteorier og utryddelsesleirer. Den formen for ondskap som Arne Johan Vetlesen stiller følgende spørsmål rundt: Står det til troende at de som utfører det verste mennesker kan gjøre mot mennesker, innbiller seg at de gjør godt? Fordi de gjør det ut fra en ideologi som rettferdiggjør å fjerne grupper fra en verden som på grunn av dem er så uperfekt?
Les også: Om helter og heroin
Her er vi inne på kjernen i samtalens første del, og anslaget kommer fra Truls Øra som ble kjent med Bjørneboe da han flyttet til huset på Veierland, hvor han senere skulle ta sitt eget liv. «Jeg ble sakte, men sikkert kjent med en mann som hadde skrevet seg ut av denne verden», sier Øra, en omflakkende sjel som debuterte med «Romanen om Helge Hauge» og som er en av det norske sosialdemokratiets venstrebacker, ofte fra sitt eksil i Italia.
I denne filmen hvor han tar stor plass, presenteres han kun som forfatter. I det hele tatt er presentasjonen av de enkelte mer mangelfull i filmen enn den trolig ville vært i enhver annen sammenheng. Ved å ta for gitt at «alle» har inngående kjennskap til det være seg Vigdis Hjorth, Lars Fr. Svendsen eller Maria Kjos Fonn, lukker Dragseth filmen med overlegg og vitende. På den annen side kan det hende at dette skaper en fortrolighet til nettopp et begrenset publikum som har den inngående kjennskapen han selv representerer. Som debatt, eller snarere samtale rundt Bjørneboe er det tidvis medrivende, tankevekkende, kontroversielt og betimelig. Men her er svært få biografiske eller samfunnsmessige knagger andre enn dem som panelet tilfeldigvis er innom.
Les også: Anmeldelse «Bestialitetens historie»: Bestialsk inn til beinet
Dragseth selv er kompromissløs, og når tungsinnet midtveis tar samtalen og alvoret senker seg under nullnivå er det et og annet vantro blikk panelet imellom, en og annen oppgitthet å spore når ordstyringen ikke er til stede og enkelte får breie seg med teorier som bringer samtalen langt inn i det kosmiske – og det kjedsommelige. Dosering er sjeldent et godt virkemiddel på film, og i sammenhengen lurer man for eksempel på hvorfor Dragseth lar en setning fra Vigdis Hjort – om hvordan hun ser kvinnebevegelsen i Norden som en av de store revolusjonene – hengende i lufta uten oppfølging eller kontekst.
Hjorth er den som først drar samtalen fram tid, til i dag, blant annet i kolonialismens og imperialismens etterslep: Det er nå vi må stå til rette for det vi har bedrevet, eller i det minste kreves det av oss at vi forholder oss til det, sier hun, og går med det direkte til kjernen i Bjørneboes basking med ondskapens problem, det at vi må stå til ansvar for det vi har gjort.
Les også: Advokat og forfatter: – Jens Bjørneboes fengselskritikk er deprimerende aktuell
Maria Kjos Fonn påpeker videre at den mest utbredte formen for ondskap er den som er ikke-handling – for eksempel mobbing i skolen, de som ser og ikke griper inn. Hun kobler også metoo-begrepet til Bjørneboe, hvor hun ser metoo-bevegelsen som en revolusjon, og skulle gjerne sett en sterkere strukturkritikk av hvem som er såbare for å bli seksuelt trakassert.
Dette skulle vi gjerne sett Dragseth følge tettere opp, sammen med at Fonn mener hennes generasjon ser kriminalitet og forbrytelser først og fremst som et moralsk problem og ikke et sosialt problem. Det at manges ønske om høye fengselsstraffer for overgrep mot kvinner, som det er gode grunner til å ønske, er interessant med tanke på at det representerer en venstreside som fjerner seg fra Bjørneboes ånd i dette synet på kriminalitet og rehabilitering.
Som en samtale ville dette fungert helt fint på en litteraturfestival eller nettopp som her, på en scene, men med et publikum. Da kunne man også ha sluppet å spekulere i hva Dragseth vil med innklippene av flytende hoder, det de kaller «intermessomodeller». Representerer de noen av det verdens ondskap har villet til livs? I intervjuer sier Bjørneboe selv at han visste fra begynnelsen at «Frihetens øyeblikk» var hans viktigste bok, og for å skrive den var det nødvendig å «gjøre rent bord», kvitte seg med ryktet som den «snille Bjørneboe», forsvareren av de svake og vergeløse.
Les også: – Bjørneboe var en åpenbaring for meg
Bjørneboe generelt og «Bestialitetens historie» spesielt har gitt et varig inntrykk, og Fonn påpeker da også at de radikale ideene fortsatt appellerer. Men det som er interessant er at det særlig er unge menn som er opptatt av Bjørneboe, uten at man ser sterke spor etter Bjørneboe i samtidslitteraturen. Kanskje sier hun, er det fordi systemkritikken hans gikk mot et skole- og fengselssystem som i dag er blitt mye bedre, mens unge forfattere i dag er mer opptatt av selvkritikk og nyliberalisme.
Eller er det kanskje som filosof Svendsen sier, at han i dag leser Bjørneboe «mindre som denne kartleggeren av verdens faenskap og mer som en kartlegger av sin egen plagede sjel». Om ikke dokumentaren «Jens Bjørneboe og det ondes problem» er en spesielt god film om Bjørneboe, er den i det minste en film som får deg til å tenke på hva han sto for og hva det betyr i dag.