Advokat og forfatter: – Jens Bjørneboes fengselskritikk er deprimerende aktuell

– Kritikken Bjørneboe fremførte, er den samme som fremføres av fagpersoner i kriminalomsorgen i dag, 60 år etter. Det gjelder særlig bruken av isolasjon, forvaring, og rettsvesenets håndtering av rusmisbrukere.

Dette sier forsvarsadvokat Cathrine Grøndahl. Hun er blant bidragsyterne i en artikkelsamling om Jens Bjørneboe, til markeringen av hans 100-årsdag 9. oktober. I «De menneskelige boliger. En bok om Jens Bjørneboe» (red. Kaja Schjerven Mollerin), som utgis denne uka, skriver Grøndahl om Jens Bjørneboe og den såkalte fengselsdebatten, i artikkelen «Alltid tilbake til den samme cella. Om 'Den onde hyrde' og isolasjon i norske fengsler».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Jeg satte meg ordentlig inn i Bjørneboe-artiklene fra fengselsdebatten og ble overrasket over hvor presise og aktuelle de fremdeles er. Det var deprimerende, sier Cathrine Grøndahl, advokat hos advokatfirma Sulland, fast forsvarer og bistandsadvokat ved Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett.

Cathrine Grøndahl, her under rettsaken etter Utøya-terroren i 2012. Foto: NTB

Grøndahl er også forfatter med flere kritikerroste diktsamlinger bak seg, før hun på 2010-tallet konsentrerte seg om advokatvirksomheten. Hun har bl. a vært bistandsadvokat for ofrene i rettsaken etter Utøya-terroren.

Ved årsskiftet 1959-60 gikk Bjørneboe knallhardt ut mot norsk fengselsvesen gjennom en serie artikler publisert i Dagbladet. Her anklaget han norsk fengselsvesen for umenneskelig bruk av isolasjon og tvang, særlig mot unge lovbrytere. Han ga fengselsvesenet skylden for at en dømt seksualforbryter begikk selvmord på cella. Bjørneboe hadde da nylig sonet en dom for promillekjøring. Artiklene og utspillene hans var dels basert på menneskene han møtte i fengsel.

Les også: – Bjørneboe var en åpenbaring for meg (+)

– Bjørneboe er modig i disse artiklene. Han går rett på domstolene og påtalemyndigheten, instanser som den gangen var mindre utsatt for kritikk enn nå. Det var mindre gravende journalistikk og ingen «Brennpunkt»-dokumentarer. Det er kraftfull og presist skrevet, mener Cathrine Grøndahl.

– Man kunne tro han overdrev, men i lys av det vi nå vet, er det ingen overdrivelser her.

Den onde hyrde

Grøndahl forteller at hun skrev særoppgave om skoleromanen «Jonas» på videregående, og at hun fra skoletiden også husker teaterstykket «Semmelweiss».

– Siden hadde han forsvunnet litt, jeg hadde vel opplevelsen av at han mest snakket til de unge, bankende hjerter, og at man la ham til side når man ble voksen og ville ha mer nyansert litteratur, sier Grøndahl, som også plukket opp igjen Bjørneboes dokumentariske fengselsroman «Den onde hyrde», utgitt i 1960.

– Den har gode litterære beskrivelser av isolasjon i fengsel, synes Grøndahl.

Refset rettssystemet og fengselsvesenet: Jens Bjørneboe, her i 1961. Foto: NTB

I «Den onde hyrde» (1960) beskrev Bjørneboe skjebnen til en ung fengselsinnsatt kalt Tonnie. Fortellingen  ble bearbeidet videre i filmatiseringen «Tonny» (1962) og skuespillet «Til lykke med dagen» (1965).

«Det er ikke volden som knekker Tonnie. Det er de straffetiltakene han opplever inne i fengsler og ungdomshjem i form av innesperring i trange celler. Dette har allmennheten visst lite om; kanskje har vi heller ikke villet vite» skriver Grøndahl i sin artikkel.

Her påpeker hun at bruken av isolasjon i norske fengsler fremdeles er et stort problem, og reaksjonene til Bjørneboes romanperson – angst og selvskading – er typiske for innsatte i isolasjon.

– Jeg har jobbet som forsvarsadvokat i 20 år og hatt mange klienter som har blitt satt i isolasjon. Jeg ser hvor nedbrutt de blir av isolasjonen. Disse er blant samfunnets svakeste. De som soner i fengsel har ingen stemme, sier Cathrine Grøndahl.

«Siden 1994 har FNs torturkomité gjentatte ganger kritisert Norge for unødvendig bruk av glattcelle og isolasjon. Bjørneboe var altså en av de aller tidligste varslerne» fastslår Grøndahl i antologien.

– Bruken av isolasjon i norsk fengselsvesen har vært kritisert i en rekke instanser gjennom flere tiår. Bjørneboe påpekte hvordan den norske selvforståelsen er at vi har det mest humane og beste mulige fengselsvesenet, og derfor preller all kritikk av, sier Grøndahl.

– Flere i Bjørneboes samtid tenkte det samme. Thomas Mathiesen og andre rettssosiologer virker inspirert av Bjørneboe.

Les også: Til lykke med dagen, Jens

– Dessverre førte det ikke til noen stor endring da. Men det er en lang prosess å endre slike kritikkverdige forhold. Vi ser en helt annen innstilling til unge lovbrytere nå. Kritikken hans har hatt betydning for endringene vi etter hvert ser.

– Bjørneboe hadde en posisjon og et språk som gjorde at han snakket til allmennheten. Det må være gehør i befolkningen for endringer i rettsvesen og fengselssystem. Det har Bjørneboe bidratt til, mener Grøndahl.

Alvorlig utfordring

Forsvarsadvokaten påpeker at den utstrakte bruken av isolasjon i norsk fengselsvesen så sent som i år ble behandlet i høring for Stortingets kontrollkomité.

«Når jeg blir spurt om hva som er den mest alvorlige menneskerettsutfordringen i Norge, svarer jeg isolasjon av innsatte i norske fengsler», uttalte Adele Matheson Mestad, direktør for Norges institusjon for menneskerettigheter, under høringen.

Vendepunkt

Fengselsdebatten ble et «avgjørende vendepunkt» for Bjørneboe i norsk offentlighet, poengterer litteraturprofessor Tore Rem i sin omfattende Jens Bjørneboe-biografi fra 2009-10. Fra en posisjon som konservativ, borgerlig antroposof og metafysiker, ble Bjørneboe heretter sett som radikal systemkritiker.

I antologien «De menneskelige boliger» skriver Tore Rem om ropene på «en ny Bjørneboe» og det problematiske ved forfattere som aktører i fagdebatter.

– Trenger vi en ny Bjørneboe? Eller tilhører denne forfatterrollen en annen tid?

– Det er et vanskelig spørsmål. Vi trenger det litt mindre i dag. Maktkritikk kan fremføres vel så godt fra andre aktører, mener Cathrine Grøndahl.

– De som virkelig klarer å få til endring er jo advokatene og domstolene. Vi har det største ansvaret og de mest effektive virkemidlene. Jeg så at jeg kunne bruke mitt samfunnsengasjement på en annen og bedre måte med jussen enn i litteraturen. Det var en av grunnene til at jeg ble advokat, istedenfor å satse videre som forfatter. Jeg kunne utrette mer, sier hun.

Jens Bjørneboe, her hjemme ved skrivebordet, 1961. Foto: NTB

Debatt og utstilling

Onsdag åpner Nasjonalbiblioteket en utstilling om Jens Bjørneboes liv og forfatterskap, «Kunsten å gjøre kloden ubeboelig». Utstillingsåpningen innleder en omfattende arrangementsserie med debatter, foredrag og forestillinger utover høsten. Her deltar Cathrine Grøndal i debatt om fengsel, straff og skyld, 3. desember.

Bjørneboe-dagene i Kristiansand åpner torsdag med foredrag av professor Hans Fredrik Dahl om Bjørneboe og rettsvesenet, og fredag blir det debatt med tema Bjørneboe og fengselsvesenet.

JENS BJØRNEBOE (9. oktober 1920 - 9. mai 1976)

* Norsk forfatter,  dramatiker og samfunnsdebattant.
* Debuterte med «Dikt» i 1951. Ga ut sin første roman «Før hanen galer» i 1952
* Fikk sitt store gjennombrudd med den skolekritiske romanen «Jonas» (1955), da han var lærer på Steinerskolen i Oslo
* I 1960 innledet han en omfattende debatt om norsk rettsvesen, og ga ut den dokumentariske fengselsromanen «Den onde hyrde».
* Med den pornografiske romanen «Uten en tråd» (1966) ble han dømt for utuktig skrift.
* Ga ut en rekke innflytelsesrike essaysamlinger utover 1970-tallet.
* I 1966-1973 kom romantrilogien «Bestialitetens historie», som regnes som hans hovedverk.
* Hans siste roman «Haiene» (1974) ble en av hans bestselgende bøker

ANMELDELSE: «Bestialitetens historie» - Bestialsk inn til beinet (+)