«Å, skjønneste, fineste du!»

«Vakreste, sprekeste, besteste du!» «Lekreste genseren!» «Søte svigermor på besøk i dag!»

Man trenger ikke å være språkforsker for å gjette seg til at det stort sett er jenter og kvinner som formulerer seg slik på Facebook, i tekster som gjerne følges av rause mengder smilefjes og hjerte-emojis. For hvor ofte ser man FB-menn utbryte «å, skjønneste du!» til en kamerat som har bursdag?

Men språkviter og forfatter Helene Uri har gjort mer enn bare å sjekke sine venners FB-oppdateringer i sin jakt på forskjeller på menns og kvinners språkbruk. Hennes nye bok «Hvem sa hva». Om kvinner, menn og språk» baserer seg på ny forskning, men også på egenopplevde fortellinger og anekdoter.

Les også (anmeldelse): Takk skal du ha, Jacobsen (Dagsavisen+)

Skavlans «kvinnestil»

Og Uri kommer med lett spekulative betraktninger, som når hun hevder at det finnes en «involverende og engasjerende samtalestil» som framstår feminin. Egentlig er den kjønnsnøytral og til fri avbenyttelse for begge kjønn. Men stilen brukes mest av kvinner og talkshow-verter.

– Kvinner påtar seg ofte det jeg kaller en «fasiliterende rolle», sier Uri til Dagsavisen.

– Vi nikker, smiler, lytter, anvender standardspråk, stiller oppfølgingsspørsmål, gir tydelige tilbakekoblingssignaler, har blikkontakt og oppmuntrer folk til å snakke og fortelle, mener Uri.

Dette er noe hun mener mange kvinner gjør helt naturlig i hverdagen, som når mødre sier til ungen ved middagsbordet: «Fortell nå pappa hva du opplevde i barnehagen i dag».

– Her vil jeg trekke fram Fredrik Skavlan som talkshow-vert. Han bruker nettopp en slik involverende, «kvinnelig» samtalestil som får gjestene til å slappe av og snakke, mener Uri.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Forstår dere?»

Hun mener også at det finnes en typisk kvinnelig og typisk mannlig måte å holde foredrag og taler på.

– Kvinner har en mer appellerende stil, henvender seg gjerne til forsamlingen og sier ting som: «Er dere med så langt?» «Forstår dere hva jeg mener?» «Er det noen spørsmål?» Menn er mer konkluderende, sier Uri, men understreker at disse stilene også brukes av begge kjønn. Likevel, et viktig funn:

– Det all forskning viser, er at menn snakker mest. Det heter seg jo at kvinner babler og skravler så mye, men forskning viser at der det er både menn og kvinner i en forsamling, snakker menn klart mest.

Saken fortsetter under bildet.

Fredrik Skavlan i avslappet, feminint modus. Foto: NTB scanpix

– Overrasket

Uri har i boka generelt undersøkt to ting: Bruker menn og kvinner språket på forskjellig måte? og: Er det forskjell på måten menn og kvinner omtales på? Svaret på begge spørsmål ser ut til å være «ja», og Uri er egentlig ganske overrasket over begge svarene.

– På forhånd tenkte jeg at det ville være stor forskjeller mellom manns- og kvinnespråket. Og ja, det er forskjeller, men de er ikke så store som jeg hadde trodd, sier Uri.

– Samtidig er jeg overrasket over at det fortsatt er så stor forskjell på hvordan kvinner og menn omtales i mediene. Det skrives fortsatt om «kvinnelige forfattere». De fleste nekrologer i avisene er om menn, skrevet av andre menn. Jeg har sett på norske biografier utgitt de siste 17 årene, og der har jeg funnet at det er menn som skriver flest biografier, og at de helst skriver om andre menn. Kvinner skriver like mye om kvinner og menn. Det er nesten ingen menn som skriver om kvinner. Menn er ikke så interessert i damer. De er mest interessert i andre menn, hevder Uri.

Les også: Språkprofessor gir Jan Bøhler rett om språket i Groruddalen

Større register

Et annet viktig funn for Uri i boka er at kvinner bruker mer av positive, følelsesladede ord («skjønne du!»), og at de har et større språkregister å spille på.

– Vi kan fritt ta i bruk en mer maskulin språkbruk, vi kan banne mer enn vi kunne før, samtidig som vi har «lov» til å strø om oss med hjerter og smilefjes på Facebook. Menn har trangere rammer. Men, understreker Uri:

– Når kvinnelige politikere får råd om å bli mer maskuline i stilen, kan de få høre at de virker kyniske og kalde. Et godt eksempel på dette er Hillary Clinton, som fikk masse kjeft for språket sitt.