«Spill noe Creedence». Et kjent slagord når behovet for å høre noe kjent og kjært melder seg. Mange av oss har veldig gode minner om den amerikanske gruppa som bare markerte seg i tre år på toppen, men som satte sterke spor, og også fortsetter å glede nye generasjoner. Men at Creedence Clearwater Revival er så høyt på topp i 2024? Ei gruppe som har vært borte i 52 år?
Magasinet Rolling Stone hadde i august en artikkel der CCR ble presentert som det største rockebandet i USA sommeren 2024. Et magasin som hadde sin storhetstid på slutten av 60-tallet, samtidig med at Creedence Clearwater Revival slo igjennom. Påstanden var basert på de aktuelle listeplasseringene på Billboards liste over landets 200 mest populære album. Der har samlealbumet «Chronicles» ligget i en tilnærmet evighet, i 712 uker, store deler av 2024 inne blant de 40 største. Den eneste parallellen på lista er «Rumours» med Fleetwood Mac, som også nekter å slippe taket. Vi finner ingen album der med Beatles, Stones, Bruce Springsteen eller andre det er fristende å sammenligne med.
Les også: Ny dokumentarfilm om da The Beatles invaderte Amerika i 1964
Rolling Stone så det også som bemerkelsesverdig er at dette kommer uten forløsende markedsføring. Ingen dokumentarfilmer, ingen spillefilmer, ingen offisielle TikTok-videoer, bare sangene i seg selv, av et firemannsband som ble oppløst i 1972, under så betente forhold at de bare har snakket sammen i retten siden.
For eventuelle yngre lesere kan vi minne om at CCR ga ut sitt første album i 1968, der versjoner av Screamin’ Jay Hawkins’ «I Put A Spell On You» og Dale Hawkins’ «Susie Q» viste at de kunne spille fletta av hvem som helst. Det var imidlertid frontmannen John Fogertys egne sanger som skulle komme til å gjøre den store susen. Gjennombruddet kom med singelen «Proud Mary» på vårparten 1969, hentet fra albumet «Bayou County». I løpet av dette året rakk de å gi ut to flotte LP-plater til.
John Fogerty lagde sanger som hørtes ut som de kom rett fra sumpene i sørstatene, selv om han var født og oppvokst i California. Creedence Clearwater Revival var hans fantasi om hvordan rocken skulle høres ut, sterkt preget av blues, soul og country. Jeg spurte ham en gang om hvordan de fikk det til?
– Jeg tenker ikke så mye over det. Jeg var heldig som laget så mange sanger som ble så godt kjent. De hadde kanskje en energi og en innsikt som folk elsket. Men jeg søkte bare etter det jeg mente var gode sanger. Må du begynne å konsentrere deg, og tenke over hva som er en god sang, er det farlig.
Creedence spilte også på Woodstock-festivalen i 1969, men ble etter eget ønske ikke med i filmen fordi Fogerty mente de ikke hadde fått det helt til da de kom på scenen midt på natta. Han skyldte visst på at The Grateful Dead hadde sendt publikum i søvn rett før dem. De klarte seg godt etterpå likevel.
Les også: Quincy Jones - slutten på et amerikansk eventyr
Etter at singelen «Bad Moon Rising» kom på høstparten 1969 var CCR favorittbandet til Geir (12). Singelen ble bare nr. 2 i USA, men den gikk til topps på den viktigste lista av alle – min egen!
Mange har trodd at «Bad Moon Rising» var ment som et dystert forvarsel om årene som skulle komme med USAs nye president Richard Nixon. Dette har Fogerty tilbakevist, selv om han ikke er redd for å synge ut om sine politiske sympatier. Selv var jeg helt uvitende om sånt. Det bare hørtes så uimotståelig tøft ut. Andre har fortalt at de lenge trodde at omkvedet «there’s a bad moon on the rise» skulle være «there’s a bathroom on the right». Det finnes nyere konsertopptak med John Fogerty der han helt tydelig synger tekstlinja sånn, og peker ut mot høyre, med et godt glis.
Det er lett å tenke at flere av sangene til CCR hadde Vietnamkrigen som bakteppe: «Run Through The Jungle», «Who’ll Stop The Rain», og ikke minst Fogertys kanskje aller sterkeste sang: «Fortune Son», om alle som de som er født med så mange sølvskjeer i munnen at de slipper å dra ut for å slåss, men er snare til å sende andre for å gjøre arbeidet for seg. Evig aktuell er den også, dessverre. Donald Trump brukte den på valgmøter i forrige omgang, selv om han passer perfekt på beskrivelsen.
Om 1969 hadde vært et godt år for Creedence ble det enda bedre i 1970. Riktignok rakk de bare å komme med to nye album dette året. Men «Cosmo’s Factory» var nr. 1 i Norge hele høsten, i 18 uker til sammen. De fleste av dem med «Bridge Over Troubled Water» med Simon & Garfunkel på andreplass og «Led Zeppelin III» på tredje. Så store var de blitt.
CCR hadde ofte like gode sanger på begge sidene av singelplatene sine. Nå kom «Travellin’ Band»/«Who’ll Stop The Rain», «Up Around The Bend»/«Run Through The Jungle» og «Long As I Can See The Light»/«Lookin’ Out My Back Door» på rekke og rad. Seks kvalifiserte hitlåter på et halvt år. De ulende gitarsirenene i begynnelsen på «Up Around The Bend» signaliserte at her kom de beste. «Travellin’ Band» gjorde det klart at gruppa allerede var store nok til at Fogerty kunne skrive en sang om turnélivets utfordringer. Og å få nevnt at det begynte å gå rimelig vilt for seg på konsertene: «Listen to the radio/talking ‘bout the last show/someone got excited/had to call the state militia». Konsertfilmen «Live At The Royal Albert Hall» fra 1970 ligger i NRK-spilleren ut januar.
Les også: Big Star - de største kultheltene feires 50 år etter
Albumet «Pendulum» kom ut helt på tampen av 1970, og sørget for at CCR holdt seg inne på hitlistene i 1971, med «Have You Ever Seen The Rain»/«Hey Tonight» som nok en dobbel A-side. Men vanskelighetene hadde meldt seg. Etter seks album på to og et halvt år kom det ikke noe nytt i 1971.
Det siste albumet til CCR ble «Mardi Gras» i 1972. Tom Fogerty hadde sluttet, lei av å stå i skyggen av broren. Stu Clifford og Doug Clifford ba om å få større innflytelse i bandet. Da mente Fogerty at de kunne skrive og synge sangene selv også. Resultatet var ikke vellykket. «Mardi Gras» ble omtalt som «Fogertys hevn», men hans «Someday Never Comes» er et godt, vemodig farvel med gruppa.
Da Creedence Clearwater Revival ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame i 1993 var både John Fogerty, Stu Cook og Doug Clifford til stede for å ta imot hyllesten. Men da Fogerty etterpå framførte tre av gruppas mest kjente sanger var det med et band bestående av Bruce Springsteen, Robbie Robertson, Don Was og Jim Keltner. En åpenbar ydmykelse av hans to gamle bandkolleger. Disse to hadde vært ute og spilt som Creedence Clearwater Revisited, selvfølgelig til Fogertys store irritasjon.
Denne gangen skal vi ikke bruke så mye plass på det triste etterspillet, med Fogertys evige fiendskap med resten av gruppa, og platedirektøren Saul Zaenz, med sin kompromissløse forvaltning av rettighetene til sangene. Dette førte til at Fogerty holdt en lav profil i mange år, og enda lenger nektet å spille sine gamle sanger på konsert. Men de levde videre i pophistorien, som evige favoritter der 60- og 70-tallsgenerasjonen kommer sammen for å høre god musikk.
Les også: Badfinger - popmusikkens tristeste historie som tegneserie
Sangene til John Fogerty har hatt en folkelig appell som overgår de fleste andres. De har gjerne en lettfattelig tone, men også en spennende dypde. Den brede appellen til CCR har dessverre ført til at flere av mine ellers likesinnede har vært skeptiske til gruppa. Da John Fogerty etter mange års fravær kom tilbake på scenen i Roskilde i 1997 var det noen som gjorde et stort poeng av at ham skulle de ikke se. Ut fra programmet for dette året kan det se ut som de i stedet prioriterte å roe seg ned etter konserten med Kula Shaker (for ordens skyld: Her er jeg noe ironisk). For meg ble dette i alle fall en av de mest følelsesladede konsertopplevelsene jeg har hatt. Som jeg skrev den gangen, hadde det ikke regnet så tett denne kvelden ville vi sett at voksne menn grein.
John Fogerty har fortsatt å spille sangene til Creedence Clearwater Revival, for det meste i ganske store lokaler. Han var senest i Norge i fjor, for fullt hus i Ålesund, med 8.500 i publikum. Men hver gang han kommer tilbake har jeg lurt på hvor mange billetter han kunne solgt om det sto Creedence Clearwater Revival på plakaten. Som Rolling Stone skrev i sommer, veldig mange som hører på Creedence Clearwater Revival, om og om igjen, hadde ikke dradd kjensel på dem på gata, og vet ikke hva frontmannen het. Men sangene elsker de tydeligvis fortsatt.
