«Plateprodusent» er ordet som oftest ble nevnt etter at Quincy Jones gikk bort, etter en nærmere 70 år lang karriere. Jazzmusiker, arrangør og filmkomponist kunne også vært med. Men Q, som han ofte ble kalt, kommer først og fremst til å bli husket for å ha stått bak Michael Jacksons mest kjente album, «Off The Wall», «Thriller» og «Bad», samt den mildt sagt utfordrende innspillingen av «We Are The World». Det skal ha vært Q som hengte opp skiltet med «legg igjen egoet ditt utenfor» og som sammen med Lionel Richie sørget for at forsamlingen av verdens største kjendiser klarte å samarbeide ei hel natt i studio. Se gjerne dokumentarfilmen «The Greatest Night In Pop» på Netflix.
– Jeg har aldri likt å plassere musikk i bås. For meg finnes det kun to typer musikk, god og dårlig. All annen klassifisering er bare tull, sa Quincy Jones i et intervju med Leif Gjerstad for Arbeiderbladet i 1990. Musikere pleier å si sånt. Men for Quincy Jones stakk det dypere. Han hadde nettopp gitt ut plata «Back On The Block», med gjester fra Ella Fitzgerald og Miles Davis via soulstjernene Dionne Warwick og Barry White til rapperne Melle Mel og Ice-T.
– Denne plata er mitt musikalske testament etter 40 år i bransjen, og jeg ville derfor ha med all mulig musikk fra ulike tidsperioder. Jeg ville vise at de har samme opprinnelse. At blues, jazz, rock og rap alle har samme afrikanske mor, fortalte Q.
Hele karrieren hans var en stor sammensmelting av den amerikanske musikkhistorien, og dens afrikanske røtter. Han hadde jo også laget musikk til TV-serien «Roots» og filmen «The Color Purple», med utgangspunkt i slavenes historie. «Back On The Block» vant Grammy-prisen for årets album, og innkasserte sju priser til i andre klasser den samme kvelden.
Andre har oppdaget musikkens magi med å høre Elvis Presley, Rolling Stones, Ramones eller Olivia Rodrigo. Quincy Jones hørte den 12 år gamle nabojenta ta pianotimer gjennom veggen, og ble borte vekk. Bare litt senere begynte han å henge rundt en lokal jazzklubb hjemme i Seattle, og oppdaget at han fikk være med musikerne inn hvis han bar på et instrument. Her ble han kjent med Ray Charles, som bodde i byen i to viktige år, og som ga ham et grunnkurs i arrangering.
Quincy Jones var i starten en jazzmusiker av den klassiske skolen. Hovedinstrumentet var trompet, men hans talenter som arrangør ble fort kjent. Han fikk en sentral plass i storbandet til Lionel Hampton, både som komponist og arrangør, og deres «Kingfish» ble i 1955 hans første plateinnspilling. Det første albumet fra Quincy Jones som bandleder heter «This Is How I Feel About Jazz», spilt inn med musikere som Phil Woods, Zoot Sims, Charles Mingus og Milt Jackson i 1957. Det kom flere slike, alle flotte å høre på, selv om det ikke akkurat var «the shape of jazz to come», som andre utviklet samtidig.
1962-albumet «Big Band Bossa Nova» inneholdt låten «Soul Bossa Nova». En sånn som alle kan og har hørt mange ganger, men kanskje uten å vite hva det var.
Jones’ første suksess i popmusikken kom da han produserte «It’s My Party» og flere andre store hits for Lesley Gore. Dette overbeviste bransjen om at Quincy Jones også kunne selge musikk, og han fikk sentrale stillinger i flere plateselskap. Først i 1980 startet han sitt eget Qwest. Blant dem som viste sin respekt for ham denne uka var den engelske gruppa New Order. I USA kom platene deres ut på Qwest, og Q selv gjorde en remiks av deres glansnummer «Blue Monday».
En av de aller mest kjente innspillingene til Quincy Jones ble til lenge før Michael Jackson kom inn i bildet: De svært treffende synthlydene kjenningsmelodien til detektimene med «Ironside» i begynnelsen av 70-årene (og som senere ble gjenbrukt av Quentin Tarantino i «Kill Bill»). På denne tida hadde Quincy Jones ansvaret for musikken i mange amerikanske spenningsfilmer, som «The Hot Rock», «The Italian Job», «The Getaway» og «The Heist». Spesielt husker jeg filmen «The Anderson Tapes», en av de første voksenfilmene jeg kom inn på. Åpningstemaet til Quincy Jones gjorde nesten like sterkt inntrykk som at Sean Connery fikk klærne av den første dama før vi hadde rukket å synke ordentlig ned i setet.
Etter at han trappet ned på sine soundtracks kom det utover på 70-tallet en rekke album som tilpasset seg den tidsriktige amerikanske soulfunken, med en rekke flotte gjestesangere. I 1978 ga han ut «Sounds… And Stuff Like That». som ble en stor salgssuksess. Den uimotståelige tittellåten, sunget av Chaka Kahn, er så smittsomt fengende at den i ettertid høres ut som et forvarsel om hva som skulle komme. Nå skulle pophistorien snart forandre seg.
I 1978 fikk Quincy Jones også ansvaret for en filmmusikal. En slags soul-versjon av «Trollmannen fra Oz», nå kalt «The Wiz», med Diana Ross som Dorothy og Michael Jackson som Fugleskremselet. På denne tida gjorde Michael det fortsatt brukbart med The Jacksons, men det var mange år siden hans forrige soloplate. Han spurte Quincy Jones om han kjente noen gode produsenter som kunne hjelpe ham videre. Q tilbød seg å gjøre det selv. I 1979 kom singelen «Don’t Stop Till You Get Enough» og albumet «Off The Wall». Vi vet hvordan det gikk.
Quincy Jones var i sitt ess i årene som fulgte. Aktivitetene i dansemusikken overgikk hele Chic-organisasjonen. I tillegg til «Thriller» og «Bad» med Michael Jackson sto han bak lignende produksjoner for sangere som Patti Austin, Chaka Kahn, James Ingram, Donna Summer, Brother Johnson og som ekstranummer gjorde Q jazzgitaristen George Benson til popstjerne med «Give Me The Night». Godt hjulpet av låtskriveren Rod Temperton, som også sto bak en rekke av de mest kjente sangene til Michael Jackson i disse årene. Qs eget album «The Dude» var også en stor opplevelse, med hans versjon av «Ai No Corrida», en sang som han hentet fra Chaz Jankel, som var pianist i Ian Durys Blockheads. En coverversjon på tvers av sjangere og miljøer, helt etter produsentens intensjoner.
Så omfangsrik er denne historien at vi hittil ikke har fått nevnt at Q hadde ei høy stjerne hos Frank Sinatra. Han var blant mye annet orkesterleder og arrangør for Count Basies orkester på «Sinatra At The Sands», som er en av sangernes mest anerkjente konsertopptak. Han hadde en like høy stjerne hos Miles Davis. En musiker som ikke likte å gå tilbake til gamle kunster, men lot seg overtale til en hyllest til en annen av sine gamle arrangører, Gil Evans, nå med Quincy Jones som musikalsk leder. Tre måneder etter døde trompetisten. Albumet fra konserten ble hans siste.
Quincy Jones’ siste hele album er «Soul Bossa Nostra» fra 2010. Her tok han en rekke låter fra sin egen lange historie, og oppdaterte dem med en rekke av de største stjernene. Amy Winehouse sang «It’s My Party». Opplegget så bedre ut på papiret enn det hørtes ut på plate. Men Q fortsatte å se seg om etter nye talenter.
I 2011 dannet han sitt Global Gumbo All-Stars, med unge musikere fra hele verden som kom sammen for å reise verden rundt, og som siden har markert seg hver for seg. I 2013 fikk han høre vidunderbarnet Jacob Collier, som han tok med til jazzfestivalen i Montreux, og presenterte for et større publikum. Collier begynte sin vei mot toppen selv, og spiller i Oslo Spektrum 18. november. Slik kommer vi til å høre arven fra Quincy Jones etter at enda flere amerikanske presidenter har kommet og gått.
Les også: Steile fronter i folkets nye hus (+)
Les også: Tragedien drukner i galgenhumoren (+)
