---
4
TEATER
«Ædnan»
Av Linnea Axelsson
Regi og dramatisering: Leif Stinnerbom
Med: Marte Fjellheim Sarre, Nils Henrik Buljo, Elin Oskal, Egil Keskitalo, Mary Sarre, Iŋgor Ántte Áilu Gaup, Matias Tunold, Ingá Márjá Sarre, Anitta Suikkari, Esaia Valio Länta, Lemet Jonne Sarre
Beaivváš, Kautokeino
---
KAUTOKEINO (Dagsavisen): Er det i det hele tatt mulig med forsoning etter at flere generasjoner har opplevd undertrykkelse og forfølgelse? Det er spørsmålet som henger over «Ædnan», den første teaterforestillingen i det samiske nasjonalteateret Beaivváš nye hus i Kautokeino. Forestillingen følger smertepunktene til samiske familier gjennom tre slektsledd, så vel den fysisk fordrivelsen som å bli fratatt identitet og språk.
Når Beaivváš inntar ny scene og nytt teaterbygg i Kautokeino, Čoarvemátta, er det med sin trolig største produksjon noensinne. Bare på scenen er det 15 skuespillere og dansere, og åtte musikere. Fortellingen er basert på den svenske forfatteren Linnea Axelssons diktsyklus «Ædnan» (2018), som hun mottok Augustprisen for, tilsvarende Brageprisen.
Historien rommer de ulmende og åpne konfliktene som preget hele forrige århundre, og starten på det nye. Om storsamfunnet som med loven, skoleverket og kirkens majoritetshånd fratok samene språket og identiteten, i Sverige på samme vis som her i Norge under «fornorskningen», altså assimileringspolitikken mot de samiske urfolkene.
Tvangsflytting til Jokkmokk
Bakteppet er tvangsflyttingen av samer fra nordsvenske områder som Gárasavvon (Karesuando) i Kiruna og Tornedalen, til Jokkmokk og Arjeplog, og forbudet på 1920-tallet for samer på svensk side om å benytte seg av beiteområdene i Troms. Norge og Sverige var samstemte, uten hensyn til Sapmí som samisk bosetningsområde. Kolonialiseringstanken omfattet ikke reindriftssamene alene. Den handler her om konflikten rundt jakt og samiske rettigheter i Girjas, om nomadeskoler og om hvordan myndighetene deler det som opprinnelig var ett folk inn i nye kategorier og hierarkier.
Leif Stinnerbom er leder for Västenå Teater i Sunne i Värmland, en nestor innenfor det nordiske fortellerteateret med sang, dans og folkemusikk, være seg pols eller halling, som utgangspunkt. Västenå bygger på arven fra Selma Lagerlöf, på eventyrene og fablene. I «Ædnan» henter Stinnerbom, som har samisk bakgrunn på morssiden, inn det samiske i fortellingen gjennom Inger Hallström Stinnerboms kostymer og i Magnus Stinnerboms komposisjoner. Familieforetaket har med flere nøkkelpersoner fra Västenå, som kapellmester Thomas Eriksson i spissen for i hovedsak musikere fra Norge og Sapmí, og Västenå-teaterets faste koreograf Jimmy Meurling.
Les også: Vår i teateret med Aksel Hennie, Oliver Lovrenski - og Vladimir Putin som Eurovision-finalist
Leif Stinnerbom og Västenå Teater
Skuespillerensemblet er bygd rundt Beaivváš' egen kunstneriske stab, mens i det storslåtte, virvlende uttrykket med musikk, dansere og handlingstablåer, er det Västenå-grepet som kommer tydeligst fram. Språket er samisk (for det meste), musikken er inspirert av joiken og kostymene av samiske kofter og hodeplagg. «Ædnan» skjærer ned historien til å handle om tre kvinner, Ristin (Mary Sarre), Lise (Marte Fjellheim Sarre) og Sandra (Ingá Márjá Sarre), og deres familiers ulike ståsted i det samiske samfunnet. Og ikke minst er Anitta Suikkari strålende i ulike formynderroller. Selv om Axelsson skriver om hovedsakelig svenske myndigheters tvangsbruk og naturinngrep, som Vattenfalls oppdemning av Luleälven i Porjus, er berøringspunktene til Norge mange og likelydende.
«Ellos Eatnu – La elva leve»
Beaivváš satte opp «Ellos Eatnu – Nullpunktet» for to år siden, en forestilling lik filmen «Ellos Eatnu – La elva leve». Den handlet om Alta-aksjonen. I dag sammenfaller tematikken i «Ædnan» med Fosen-saken, men også vindkraftutbygging i Øyfjellet, som har fått en ny generasjon samer til å aksjonere og engasjere seg. «Ædnan» ble skrevet før Fosen-aksjonene, men gjennom de tre hovedstadiene stykket omhandler, vektlegges særlig den unge generasjonens bevisstgjøring rundt samisk kultur, stolthet, hevd og historie, rundt storsamfunnets kolonialisering og konsekvensene av forsvenskningen. En sentral sekvens ender med at datteren krever at foreldrene skal svare seg på samisk, et språk de ble fratatt under assimilasjonen: «Svara mig på samiska, mamma!».
Scenen er formet som en halvsirkel, nærmest som en sirkusmanesje der orkesteret sitter over inngangen og de ulike aktørene sitter som på vent eller deltakende i sangen og dialogen rundt på en scenografi bygd opp av kasser som danner ulike nivåer. Stinnerbom og Meurling skaper så sammenhengende bevegelser på scenen, og i helheten blir Elin Oskal – artist, «Frozen»-stemme og skuespiller i Netflix-filmen «Stjålet» – en slags «konferansier» som synger de sentrale sangene.
Elin Oskal fra «Frozen»
Oskal har tilstedeværelse og blir et naturlig midtpunkt i et stykke der selve historiefortellingen kan bli noe statisk. Stinnerboms regi åpner ikke for nyansene. Ringdansen og folkemusikken sporer den gjentakende virvlende bevegelsen, men gir lite plass til annet enn det helt enkle sujettet. I en historie om kolonialisering blir de svenske myndighetene uniformerte karikaturer, en hånflirende maktfaktor. «Med tanke på hur statens ombud betett sig, tror jag inte längre att försoning är möjligt», sier karakteren Lise. Men er virkeligheten så enkel og definitivt?
Les også: Tragedien drukner i galgenhumoren (+)
Trekker man parallellen til Fosen-aksjonene, eller til debatten i kjølvannet av Sannhet- og forsoningskommisjonens rapport, handler oppgjøret som «Ædnan» er en del av om en fortsatt kamp for urfolks rettigheter. Om å erkjenne, men også finne et demokratisk grunnlag sammen, om å fri seg fra skam, skyld og mindreverdighetskomplekser.
Stinnerbom, «Ædnan» og Scene Nord
Stinnerboms «Ædnan»-forestilling blir i dette bildet et kampskrift formet som en folkloristisk fabel, en serie av situasjoner holdt sammen av musikken og dansen, og vist fram snarere enn utspilt som en handling som nyanserer bildet utover å være et oppgjør med urett og uverdighet.
Det er fine løsninger på scenen, som de florlette tøyseilene som illuderer vannet som fosser og elvene som strømmer gjennom skogene. Og dansen i seg selv, med gevirene og kostymene som gir et spekter av farger og folk, og ikke minst musikkens ringvirkninger i en suite av samiskinspirert folk- og progrock med et ypperlig lag musikere.
Flere av musikerne er fra Scene Nord, som felespiller Ingrid Marie Willassen, gitarist Asbjørn Ruud og cellist Nikolay Girunyan. I tillegg finner vi Anthoni Hætta fra Kautokeino, Violet Road-trommis Espen Høgmo, fiolinisten Agnes Pavelich, bass-nestor Gjermund Silseth og keyboardist Anders Oskal.
Musikken og visjonen rundt folkrocken sitter sterkest igjen, sammen med det visuelle spillet, dansen og selve skalaen på en forestilling som åpner et nytt nasjonalteater med alle kunstformene på plass. Om historien også til slutt griper, er Beaivváš-teateret virkelig ved å komme hjem til seg selv.
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
Les også: «Lykkeland» sesong 3: Viser offshore-industriens styggeste sider (+)
Les også: Lahlum: – Donald Trump er hevngjerrig. Kamala Harris er litt vinglete (+)
