– De som ikke lærer av fortida, er dømt til å gjenta den, sa Winston Churchill, fritt etter George Santayana. Det blir for dystert, mener Roman Krznaric (53).
– Hos meg er det på en måte motsatt, sier den australskfødte Oxford-filosofen til Dagsavisen.
– Det finnes plenty av bøker der ute – noen av dem briljante – som handler om å advare mot feilene vi har gjort. Boka mi leter i stedet etter det som har gått bra. Tabloidversjonen blir at hvis vi vil gå framover, må vi se oss tilbake. Men la oss ikke bare se på alt som gikk gærent. La oss òg se på det vi har vært flinke til.
Tidsriktig IQ
Krznaric avslutter en trilogi med norskaktuelle «Historie for fremtiden». Sentralt står menneskets forhold til tid. Første bind het «Carpe Diem Regained» (2017) og fokuserte på øyeblikket. Oppfølgeren «The Good Ancestor» (2020) skuet framover.
Et nøkkelbegrep er det forfatteren kaller «temporal intelligens».
– Vi snakker jo om emosjonell intelligens, påpeker han.
– Vel, jeg betrakter temporal intelligens som evnen vår til å tenke langs flere tidsakser: kortsiktig, langsiktig, fortid, framtid, lineær, syklisk. Dette er en kognitiv kapasitet vi med fordel kan videreutvikle.
Når han nå setter opp et 300 siders sladrespeil, er det for å gjøre oss bedre rustet i «polykrisenes alder».
– Vi trues innen økologi, teknologi, demokrati, likestilling. Hvordan skal vi komme oss ut av miseren? spør Krznaric retorisk.
– Ja, vi vil behøve nye energiressurser som solkraft og vindkraft. Imidlertid er det en ressurs vi benytter oss av i altfor liten grad – historien. Vi har enorme mengder av den. Etter min mening er historien et av de flotte og undervurderte hjelpemidlene til å lette dagens utfordringer.
Les også: Borgerteatrets «Fengselsfugl»:– Hovedpersonene sitter i fengsel (+)
Japansk åpning
Krznaric tar oss blant annet med til 1600-tallets Japan. Hvis du trodde at gjenvinning var et moderne fenomen, kan du tro om igjen. Tokyo-forløperen Edo lå angivelig langt foran de fleste av oss.
– Byen, allerede da med 1 million innbyggere, hadde noe en rekke europeiske land higer etter i dag: ideen om en sirkulær økonomi hvor du gjenvinner og gjenbruker alt, rapporterer Krznaric.
– Idet de hadde slitt ut kimonoen sin, skar de den i biter og laget bleier av den. Så brukte de den som vaskeklut, før de til slutt brukte den som brensel. De hadde til og med selskaper som kjøpte inn menneskelige etterlatenskaper som gjødsel. Tenk, de kjøpte bæsj!
Han gestikulerer i computervinduet.
– Det viser en annen type samfunnsmodell og mer økologisk sivilisasjon. Og jeg finner radikalt håp i det.
Les også: Ny festival: – Drømmen er at den skal følge hele Akerselva (+)
Radikal type
Det radikale håpet er et annet nøkkelbegrep hos Krznaric. Han finner det samme på teknologisk front ved å sammenligne X- og KI-æraen med britiske kaffehus anno Thomas Paine (1737–1809). Budskapet er at menneskelig interaksjon og «ansikt til ansikt»-samtalekultur stadig er mulig, uansett hva tech-mogulene i Kina og California måtte mene.
Krznaric er heller ikke så verst radikal selv. Da det kontroversielle klimainitiativet Extinction Rebellion tok av i 2018, medvirket han i demonstrasjoner som endte i knuffing med politiet.
– Hvordan blir en akademiker innblandet i slikt?
– Hør, de globale karbonutslippene har doblet seg siden Rio-konferansen i 1992. Og studiene mine viser at storskalaendring forutsetter disruptive bevegelser som kan forandre systemet. Vi begynner å gå tom for alternativer.
– Har du mistet troa på ordets makt?
– Overhodet ikke – jeg har akkurat brukt fire år på å skrive bok. Samtidig føler jeg at en forutsetning for å være gode forfedre er å støtte slike bevegelser. I tillegg trenger vi andre aksjonsformer: folk som kjemper rettslig, folk som jobber politisk. Sosial-bevegelse-komponenten er likevel vesentlig i en verden i brann. Det blir for risikabelt å la problemene våre «småkoke på gradualismens lave flamme», for å sitere den store historikeren Howard Zinn.
Les også: – Trodde narkohundene var pappas hund (+)
Brennaktuell
Zinn, mannen bak innflytelsesrike «A People’s History of the United States» (1980), siteres i boka også. Dermed plasserer Krznaric seg godt ute på venstresida. Konklusjonene hans er av sorten «'Vi’ kan veie tyngre enn ‘jeg’» og «Det finnes alternativer til kapitalismen».
Inspirasjonen hentes ikke bare i fjern fortid. I Midtøsten zoomer han inn Parents Circle, en organisasjon som siden 2002 har brakt sammen israelere og palestinere i «Hello Peace». Selv om han vedgår at manuset ble levert før 7. oktober i fjor, er han ennå håpefull på prosjektets vegne.
– Enhver langvarig løsning på konflikten vil kreve grasrot-dialog og fredsbygging fra bunnen av. Først da kan du sikre avtaler mellom makthaverne, erklærer han.
– Se på Nord-Irland. Freden startet ikke med Langfredagsavtalen. Den startet med årelangt organiseringsarbeid, der katolske og protestantiske ungdommer spilte fotball og musikk sammen – masse sånt. Hvis du ikke skaper tillit på et personlig plan, vil det bli en sårbar fred.
– Hva er status på Parents Circle?
– De er fortsatt aktive. Det vil si, det er slutt på «Hello Peace». Men de jobber med andre dialogprosjekter som kobler etterlatte fra begge sider, enda israelske myndigheter kritiserer dem for å gi palestinere en stemme, bedyrer jødiskættede Krznaric overfor Dagsavisen.
– De er fantastiske. Jeg har fulgt arbeidet deres i 15 år. Og de gir ikke opp.
Les også: Byrådet setter av 30 millioner kroner til Oslo Nye Teater
Les også: Ane Dahl Torp til årets Peer Gynt på Gålå, som Mor Åse (+)
Les også: Minneord: John Mayall er død
