– Vi hadde aldri kunnet gjort det hvis vi hadde gått gjennom de riktige kanalene, sier Jo Strømgren om suksessforestillingen «A Dance Tribute to the Art of Football». Siden urpremieren i 1997, er den blitt fremført i over 40 land. Forestillingen er trolig den største eksportvaren noensinne i norsk dans og startet med et ønske om å bryte med kunstens normer.
– Alle som går inn i kunst i ung alder skaper mange fordommer for seg selv. Det førte til at jeg ble litt lei av meg selv. «Nå er jeg kunstner», men vent litt, jeg kan ikke bli for kunstner, jeg må ikke glemme hvor jeg kommer fra.
Videre viste det seg at han verken var den eneste som hadde gått lei av bildet kunstnere liker å male av seg selv, eller savnet å spille fotball.
– Vi var en gjeng som var så lei av den kunst-greia og så fant vi ut i garderoben at alle hadde spilt fotball, så tenkte vi at det var på tide å bare ha det gøy. Planen var at vi bare skulle ha en helg i Bergen og så en uke i Oslo før skulle alt brennes på et bål etterpå, da hadde vi hatt det gøy nok.
Bålet ble aldri tent og ingenting ble brent. Snarere tvert imot, 27 år etter urpremieren har «A Dance Tribute to the Art of Football» har det blir satt opp tusenvis av forestillinger. Som ung forteller Strømgren at han spilte fotball om sommeren og gikk langrenn om vinteren. Det kommer tydelig fram hvilke av idrettene han foretrakk.
– Det er mange i kunstbransjen som kritiserer sport fordi det handler om andre verdier. Men det å være på et lag er en bra opplevelse for alle. Jeg spilte fotball på sommeren og gikk langrenn på vinteren. Det å gå alene i lysløypa, det har ikke folk godt av. Det er ikke noe rart at Northug er rar!
Les også: – Vi blir opplært til å hate så fort
Mot den moderne fotballen
Selv om Strømgren elsker flere sider ved fotball, forteller han Dagsavisen at han omsider har mistet noe av interessen han hadde for verdens største sport på grunn av den stadig økende kommersialisering av sporten.

– Fotballen har forandret seg voldsomt siden vi begynte med å sette opp denne forestillingen. Da vi holdt på husker jeg at Røkke og Gjelsten hadde kjøpt Wimbledon. Da husker jeg at det var diskusjoner om at de skulle flytte laget til en annen by, og det var den lille dråpen i fotballmiljøet som fikk meg til å tenke at nå er det ikke noe gøy lenger, sier Strømgren til Dagsavisen
– Jeg kjenner folk med barn som har agent fra 16-årsalderen gammel og så er det business helt fra de begynner på sånn idrettsgymnas. Så den ideen om sport den er jo i forandring liksom. Jeg var ungdom på 80-tallet og det er kanskje den siste tiden hvor det var sportsånd i mange sportsgrener.
Han forteller så at han fortsatt liker å se på landskamper og mesterskap fordi det handler om andre ting enn bare business.
– Det handler om møter mellom kulturer, land med ulike kulturer og det er kjempespennende.
Forskjellige planeter
Til tross for at kunst og sport ikke nødvendigvis er lik sant, ser Strømgren mange likheter mellom dem.
– Sport er jo fysisk og det er dans også, så jeg har alltid tenkt at det er klare koblinger der, men det er fortsatt to forskjellige planeter. Skrur du av lyden på en boksekamp og setter på klassisk musikk, så er det jo helt fantastisk.
Konkurranseaspektet ved fotball gir Strømgren blaffen i, ut ifra måten han snakker om fotball på, kan det nesten virke som han ser på fotballkamper på samme måte som han ville sett på en danseforestilling.
– Det å se estetikken i ting er noe vi ofte glemmer. Når jeg ser VM for eksempel, så driter jeg i hvem som vinner. Det jeg er interessert i er hvem som spiller mest original fotball, overraskelsene og enkeltindividene.
Som en forrett til nasjonalballett
De neste fire ukene skal en halvtimes versjon av «A Dance Tribute to the Art of Football» fremføres tre ganger daglig, foruten mandager på Operahuset. Med kortere forestillinger og reduserte priser tror Strømgren at terskelen for å dra på Operaen vil bli lavere.
– Tanken er at man kan komme innom og kjøpe billett til redusert pris og så får man følelsen av å se noe i huset. Det er jo gøy med det kjempestore bygget her, som er så gøy å gå på og vandre rundt, For mange tror jeg terskelen for å kjøpe billett her til vanlig er litt stor.
På nettsiden deres skriver Operaen at de håper at denne forestillingen kan være en døråpner til kunst for unge. For Strømgren sin del er det ikke så viktig at de kommer tilbake, så lenge de prøver det ut.
– Jeg syns det er viktig at unge tester ut nye ting som ikke har noe med det digitale å gjøre. Det å komme seg ut og oppleve noe live er en fantastisk mulighet. Jeg har ikke noe behov for at folk skal like dans, men jeg brenner for at alle bør se dans én gang, og så trenger de ikke å like det eller se det igjen, men da har de testet det ut.
Til høsten skal Strømgren sette opp en større produksjon på Operahuset med nasjonalballetten, hvor forestillingene blir betraktelig lengre og billettene dyrere. Han tror at forestillingene i sommer kan være en god forrett til høstens program.
– Hvis man kommer nå og så digger det man ser, så er det en idé å komme til høsten også. Den første døren man skal gå gjennom for å lære seg noe nytt kan ikke være for komplisert tenker jeg. Dette er en forrett.
Strømgren forteller Dagsavisen at de første rundene ble med forestillinger ble gjort uten noen form for støtte og at det var publikumsinntektene som holdt produksjonen gående. Han er usikker på om produksjonen hadde blitt noe av dersom de hadde søkt om det.
– Sett i etterkant, hvis vi hadde søkt om støtte til kulturrådet eller andre for å gjøre denne produksjonen her så tror jeg aldri vi ville fått penger. Så det er det som er litt morsomt da, at denne forestillingen som har vært det største eksportproduktet som Norge har hatt med dans, så vet jeg at vi aldri hadde kunnet gjort det hvis vi hadde gått gjennom de riktige kanalene.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)

Har inspirert både høyt og lavt
Etter at forestillingen ble en suksess er det mange som har forsøkt å kombinere fotball og kunst på samme måte, deriblant Andrew Lloyd Webber med «The Beautiful Game», som av anmeldere ble beskyldt for å være mistenkelig lik «A Dance Tribute to the Art of Football». Strømgren bryr seg lite om plagieringsforsøk, han er heller glad for at verket hans kan være en kilde til inspirasjon for andre.
– Jeg har sikkert funnet 20–30 forstillinger, men alle de har forsvunnet, så vi er de eneste som er igjen, og vi er garantert den billigste og mest råtne produksjonen. Det føles godt å være originalen som har påvirket veldig mange, selv om det ikke har påvirket kunstbransjen så har det vært inspirerende for veldig mange.
Selv om forestillingene har nådd ut til flere utenforstående enn til de i kunstbransjen viser Strømgren til Webber som et eksempel på at den klarte å inspirere der også. Samtidig peker han på sin egen forestilling sin suksess som et bevis på at det ikke har noe å si hvor kjent man er eller hvor man kommer fra.
– Det viser at det ikke spiller noen rolle hvor i verden du kommer fra, en original idé er like god uansett.
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om