---
4
FILM
«The Sweet East»
Regi: Sean Price Williams
USA – 2023
---
Ut fra den originale kinoplakaten kan man ledes til å tro at dette er et romantisk, historisk drama i samme bane som prisvinneren «Portrett av en kvinne i flammer». «The Sweet East» er så veldig ikke det. En skranglete, eksentrisk indiefilm som er konsekvent og konstant uforutsigbar. En moderne lavbudsjett-«Alice i Eventyrland» spilt inn på kornete Super 16mm, som definitivt bærer preg av å være en keitete langfilmdebut iscenesatt med entusiasme og avslappet forhold til fortellerdisiplin.
Førstegangsregissør Sean Price Williams har imidlertid bred erfaring som feiret filmfotograf på indie-suksesser som «Good Time» (2017) og «Her Smell» (2018). Han har sirkulert rundt i bransjen i nærmere 25 år, og jobbet lenge i New Yorks legendariske hipster-videosjappe Kim’s Video and Music. Mens manuset er skrevet av filmkritikeren Nick Pinkerton, som blant annet har frilanset for Sight & Sound og The Guardian. Så de har litt street kred, vil jeg si. I intervjuer har radarparet fortalt at målet var at «The Sweet East» skulle utspille seg i de 13 originale koloniene som signerte uavhengighetserklæringen, før de bega seg ut på sin egen odysse sammen for å besøke alle disse stedene og lodde stemningen i den amerikanske folkesjelen på den ugjestmilde østkysten.
De bestemte seg for å plassere handlingen i de pre-pandemiske tidene tilbake i 2018, men ut ifra motebildet og allmenn attityde hadde jeg gjettet midten av nittitallet. Så veldig mye ser uansett ikke ut til å ha skjedd der siden sist. Folk på alle sider av de politiske ytterpunktene hisser seg opp og raljerer mot hverandre uten å helt vite hvorfor, mens de fleste innerst inne er helt greie folk som sliter med sitt og søker tilhørighet.
Les også: Nasjonalerotikken blomstrer i MILF of Norway (+)
«The Sweet East» burde uansett gjøre hovedrolleinnehaver Talya Ryder til en stjerne. Hun er den tenårige studenten Lillian Wade, som er kledelig utilpass, dritlei sin enfoldige kjæreste og ser ut til å kjede vettet av seg hjemme i South Carolina. Under en klassetur til Washington DC ender noen av elevene opp på en pizzarestaurant som plutselig blir beleiret av en bevæpnet QAnon-tøysepære (spilt i et raskt gjestespill av MTV-raringen Andy Milonakis), som forlanger å få nøklene til kjelleren der de voldtar barn. Som sagt: 2018.
Lillian oppdager at speilet på jentedoen leder til en hemmelig kjellergang, så hun stikker av gjennom den sammen med punkeren Caleb (Earl Cave). Neppe et godt tegn at det ligger barneleker strødd rundt i denne kjelleren, eller at Caleb likegyldig kommenterer «snodig, dette stedet virket så mye større da jeg var liten». Alt dette utspiller seg forresten etter at Lillian synger et musikalnummer til speilbildet sitt på dametoalettet under åpningsteksten (med refrenget «jeg er en katt»), bare som en velkommen skruball for å understreke at absolutt ingen vil ha noen forutsetning for å ane hvor denne episodiske odysseen er på vei.
Talya blir med Caleb hjem, og han viser seg å være en velstående pappagutt med tissen full av piercinger, som bor i et anarkistisk kollektiv overbefolket av innrøyka aktivister og alternative kunstnere. De planlegger en storstilt aksjon mot en nynazisttreff i New Jersey, men virrer seg bort på veien. Ved en tilfeldighet snubler Lillian over denne «white power»-grillfesten og møter den vennlige skapnazisten Lawrence (Simon Rex, som vi sist så som forsoffen pornostjerne i prisvinneren «Red Rocket»). En påtatt ridderlig, seksuelt frustrert akademiker som tilbyr seg å hjelpe Lillian, gi henne en ny garderobe, belære henne om raserenhet og gi henne et sted å overnatte helt uten lugubre baktanker.
Les også: Vender tilbake til «Nordic Noir» (+)
Vi får en klar fornemmelse av at Lillian ikke er fremmed for å lyve eller manipulere for å få det hun vil ha, mens skjebnen drar henne i stadig nye retninger. Uten å avsløre for mye: Lillian adopterer personlighetene til raringene hun møter på veien, ender opp på flukt fra tungt bevæpnede nazigangstere, blir en stjerne over natten, sniker seg unna en skytemassakre, søker dekning i en tømmerkoie i en muslimsk techo-treningsleir i Vermont og tar det med knusende ro at hun er etterlyst på TV av den bekymrede familien South Carolina.
Lillian er en veldig chill «ta alt som det kommer»-personlighet som takler de fleste absurde hendelsene med døsig hvilepuls, reservert nysgjerrighet og perpleks forundring, mens hun Forrest Gumper seg fra den ene snodige situasjonen til den neste. Jeg har aldri sett noe helt liknende, og må innrømme at markedsføringen ikke akkurat har fanget opp filmens ånd treffsikkert. Et slags referansepunkt er som sagt «Alice i Eventyrland», men Sean Price Williams har dessuten ramset opp motkultur-forbilder som «Candy» (1968) og «Medium Cool» (1969). Han har pepret filmen med gjestespill fra folk som trolig mest er kjent for New York-hipsters og mer kjente navn som «The Bear»-stjerneskuddet Ayo Edebiri og «Euphoria»-kjenningen Jacob Elordi.
Akkurat hva, om noe som helst, «The Sweet East» prøver å si om den amerikanske tidsånden er åpent for tolkning, og alt ender med det kryptiske slagordet «alt kommer til å skje». Mye skjer sannelig i denne kaotiske østkyst-odysseen, som har høyt kultpotensiale og er en av de mer oppfinnsomme lavbudsjettfilmene vi har fått sjansen til å se på en god stund.
