Sverre Bjertnæs’ store triumf

---

KUNST

«Sverre Bjertnæs – Hjem»

Vestfossen Kunstlaboratorium

Til 22. september 2024

---

VESTFOSSEN (Dagsavisen): Det er ingen overraskelse at det er Sverre Bjertnæs, en av landets mest populære billedkunstnere, som er invitert til å ha Vestfossen Kunstlaboratoriums aller første separatutstilling. Gjennom 20 år har de pleid å vise kollektivutstillinger. Stedets størrelse gjør det å stille ut alene til en usedvanlig krevende oppgave. Bjertnæs har en stor produksjon, og en retrospektiv utstilling hadde fylt de mange kvadratmeterne. Men Bjertnæs har valgt å ta laboratorietittelen alvorlig, så (så-å-si) alt er nyprodusert.

Sverre Bjertnæs fyller galleriets fire etasjer med 40 verk. Det er ikke mye, men det er nok. Det største maleriet, «Lakseskatten», måler intet mindre enn 24 meter! Det skulle egentlig vært 28 meter langt, men kunstner og kurator røk uklar om løsningen.

Utstillingen «Sverre Bjertnæs – Hjem» bærer undertittelen «Hengt opp av Fredrik Værslev» Den tre år yngre kunstnerkollegaen forsøker desperat å unnvike tittelen kurator. Men som en del av oppdraget bestilte han to abstrakte paneler til avslutning i begge ender av «Lakseskatten». De som kjenner kunstneren, vet at «abstrakt» ikke akkurat er hans foretrukne uttrykksform. Så skal da også Sverre Bjertnæs ha vært så misfornøyd med egen innsats, at han nektet å henge opp de to endestykkene. Men da tro kuratoren til, og forlangte at kunstneren lot spikrene til de to panelene stå.

De tomme spikrene er i seg selv en parodisk detalj. Det viser hvilken dragkamp som kan ha foregått i kulissene fram mot åpningen 4. mai. For dette er ikke den eneste tingen som viser at tilblivelsen av denne utstillingen er fylt med tornefulle valg og merkverdige avgjørelser. Det kan synes som om Sverre Bjertnæs er den eneste som kommer helskinnet ut av kontroversene. For eksempel har Værslev bestilt et portrett som han skal ha forlangt utført som en parafrase på Edvard Munchs selvportrett med flasker. Portrettet er bra, men det skal ha vært noe av det verste Bjertnæs har gjort.

Anmeldelse «Jordsvingninger» på Munchmuseet: En ny måte å se Munch på (+)

Kunstlaboratoriet formidlet villig konspirasjoner rundt de påståtte kontroversene mellom kunstner og kurator da jeg var og så utstillingen. Gjennom undertittelen tar Værslev avstand fra kuratortittelen, men han synes å ha hatt en aktiv rolleforståelse: I tillegg til spikrene og portrettet, dominerer Fredrik Værslev utstillingspresentasjonen med store veggtekster med praktiske budskap. De stjeler oppmerksomhet og oppleves å være i konflikt med kunstverkene. Ideen bak utstillingstittelen «Hjem» er også ganske obskur, i og med at den tar utgangspunkt i en middels vellykket TV-serie fra Vestfossen med samme navn, som NRK viste i 2012/-13. Og, i parentes bemerket, var det kunstlaboratoriets grunnlegger og kunstneriske leder, Morten Viskum, som foreslo at Værslev (f. 1979) skulle være kurator for Bjertnæs (f. 1976). De er nær hverandre i alder, men bakgrunnen gjør at de tilhører to generasjoner.

Dette er ikke de eneste parodiske elementene knyttet til utstillingen. Ordene i denne anmeldelsens ingress er hentet fra en tekst som følger utstillingen. Der står det «Hjem er en absurd, på grensen til pervers, utstilling.» Sitatet fremmes som en påstand i et essay skrevet av kunsthistoriker Erlend Hammer. Det skal trykkes i en bok om utstillingen, men du kan lese teksten i lokalet. Forfatterens bruk av ironi gjør det utfordrende å ta stilling til hvordan man skal forstå utsagnet. Påstanden forklares ikke. I teksten rakker Hammer ned på kuratorens manglende forståelse av Bjertnæs’ kunstnerskap. Hammers tekst er full av paradokser, men Vestfossen kaller det «et substansielt essay» på sine nettsider.

Les også: Kunstsilo gjør Kristiansand til en storby (+)

Det samlede inntrykket av aktørene rundt utstillingen er av en ironigenerasjon som gjør sine siste krampetrekninger. De blir stående i et tvilsomt lys, og de er merkbart alene fordi de markerer (stor) avstand til kunstnerens prosjekt. Alt dette markerer kontrasten mellom holdningene i det kuratoriske apparatet og kunstnerens seriøsitet.

Det sier sitt at jeg har brukt så stor plass på apparatet rundt utstillingen. Heldigvis hersker det liten tvil om at kunsten hever seg over alle de merkverdige detaljene. Kontrasten blir enda tydeligere når jeg reflekterer over mitt inntrykk av de senere årenes utvikling: Jeg synes at Sverre Bjertnæs har manglet retning og vist usikkerhet i sin utforskning av ulike kunstneriske sjangre. Men vinglingen har vært nyttig, for med denne utstillingen viser han en sikkerhet av de sjeldne: Alt faller på plass.

Den malertekniske utførelsen holder et meget høyt nivå. Det å komponere et 24 meter langt maleri er en meget krevende oppgave, men Bjertnæs turnerer det med bravur. Han har funnet fram til en uttrykksmessig syntese av alle de moderne sjangrene og kunstnerne han har studert. Samtidig er uttrykket i «Lakseskatten» helt og holdent hans eget. Det beste er at det lange maleriet har flere dimensjoner: Som dominerende maleri balanserer det fint mot rekken av skulpturer som fyller den motsatte veggen i den enormt store toppetasjen på Vestfossen. Skulpturene er en hyllest til Sverre Bjertnæs’ nylig avdøde mor, Randi Koren Bjertnæs. Her sammenstiller han egne skulpturer med morens kunsthåndverksobjekter. De utfordrer skulpturformatet i sin kombinasjon av ulike materialer og formmessige overraskelser.

Les også: Mark Rothko – en kompromissløs, modernistisk mesteres følsomme bilder i Nasjonalmuseet (+)

Maleriets komposisjon skaper en fin balanse mellom de ulike delene: Maleriet fungerer like godt på avstand som på nært hold. De ulike feltene glir sømløst over i hverandre, og utførelsen inviterer tilskuerne til å gå tett på. Gjør du det oppdager du maleriets tredje dimensjon: Det er pepret med korte tekster; ord, navn og begreper som navngir (historiske) fenomener som er skampletter på nasjonens selvbilde.

Sett på avstand kan «Lakseskatten» med sitt norske flagg midt i synes som en feiring av nasjonen. Men når vi kommer tett på, blir vi konfrontert med alt det som ikke bidrar til et positivt, nasjonalt selvbilde. Sverre Bjertnæs forholder seg til kritikken på et sublimt nivå: I stedet for å rope i gatene, uttaler han kritikken med like lavmælt stemme som dem som er ofre for de mange grufulle tingene han lister opp. Kritikken dukker opp også andre steder i utstillingen, og slik blir «Sverre Bjertnæs – Hjem» uttrykk for en solidaritetshandling med alle dem som er blitt undertrykt i det norske samfunnet.

Derfor finnes det ikke grunnlag for å påstå at denne utstillingen er «absurd» eller «pervers». Den er tvert imot engasjerende, og den fungerer både på et samfunnsmessig og et personlig nivå. Mange vil bli personlig berørt, på grensen til det private. Dette er en stor seier for Sverre Bjertnæs. Det er bare å gratulere.