Kunstsilo gjør Kristiansand til en storby

KRISTIANSAND (Dagsavisen): Det er veldig enkelt å mobilisere masse entusiasme for Kunstsilo. Det er et spektakulært bygg som vil begeistre en hel verden. I møtet med det flotte interiøret synes den heftige debatten som splittet Kristiansand før kommunevalget i 2019, som merkverdig og uforståelig. Konflikten er uansett historie. Den kompromissløse motstanden er erstattet av positive oppslag i internasjonal presse: Det var flere utenlandske enn norske journalister under pressevisningen onsdag.

Ledelsen regner med enormt store besøkstall. Forventningen kan forklares med en direktør, Reidar Fuglestad, som ble hentet fra publikumsmagneten Dyreparken og en styreleder, Stein Olav Henrichsen, som var direktør for Munchmuseet da de økte publikumstallet fra 100 000 til 1,4 millioner etter innflyttingen i Bjørvika i 2021. Forventningene er urealistiske, sier folk med en mer nøktern virkelighetsforståelse.

Tanken er at Kunstsiloens arkitektoniske kvaliteter skal gjøre Kristiansand til et internasjonalt reisemål. Arkitekturturisme er en voksende trend, og bygget har så spektakulære kvaliteter at mange sikkert vil bli fristet til å ta turen. Kunstsiloen er en kantete, men vakker bygning. Interiøret er spektakulært, og restauranten i niende etasje har fantastisk utsikt. Kunsten er også bra. Beliggenheten på bryggekanten på Odderøya, ved siden av den karakteristisk bølgende fasaden på Kilden kulturhus, gir bygget en sentral posisjon i Kristiansands selvbilde – selv om museumsbygget ligger i utkanten av sentrum. Lokalt kalles sundet museet ligger ved for «Timanni», etter tiden da det var militært område og ti mann ble beordret å hoppe i sjøen samtidig.

Styreleder Henrichsen mener at arkitekturen og museet er i «absolutt verdensklasse». Den blendende hvite fasaden er flott nok, men det er når du kommer inn i kjernen av den gamle siloen at wow-opplevelsen kommer fallende over deg. Det er 21 meter under taket i den sentrale hallen. Den er skåret ut av de sirkelrunde silorørene, og konstruksjonen med sine nakne betongbuer fremstår som spektakulært vakker. Betong gir gjerne dårlig lyd og hard klang, men de buede veggene gir interiøret behagelig akustikk.

Opplevelsen av silohallen er så mektig at mange vil tenke at de er i en katedral. Det spansk-norske firmaet Mestres Wåge Arquitectes har skapt en arkitektur som kan sammenlignes med Turbinhallen i Tate Modern i London. Av nylige norske museumseksempler er det naturlig å sammenligne med Munchmuseet. Oslo-museets arkitektur når ikke Kunstsiloen til knærne, hverken innvendig eller utvendig. Interiørene i Kunstsilo har vakre detaljer, fine romforløp og gode størrelser som egner seg ypperlig for formålet.

Kunstsilo har kostet 710 millioner kroner å bygge. 200 millioner kommer fra oljefondsjef Nicolai Tangens stiftelse. Han har bygget opp en milliardformue som leder av hedgefondet AKO Capital i London. I 2015 offentliggjorde Tangen at han ga bort kunstsamlingen til hjembyen Kristiansand. Samtidig foreslo han at den prisbelønte kornsiloen kunne bygges om til kunstmuseum. I 2016 bevilget kommunen 50 millioner kroner til byggeprosjektet, samtidig som Tangen og AKO Kunststiftelse ga evigvarende disposisjonsrett av samlingen til museet. I 2018 bevilget den kommunale kulturstiftelsen Cultiva 100 millioner til bygget. Det satte fyr på debatten.

Lokale stemmer mente at Tangen burde spandere en større del av byggesummen. Bråket rundt Kunstsiloen kulminerte i 2019. Debatten rev byen i stykker, og kommunevalget 2019 ble en katastrofe for de tradisjonelt ledende partiene. Kunstsilo skulle opprinnelig åpne høsten 2022, men pandemien og krigen i Ukraina stakk kjepper i hjulene. Forsinkelsen skyldes blant annet en ukrainsk stålleverandør.

Tangens samling teller 5500 kunstverk. I tillegg kommer drøyt 2000 verk i museets to øvrige samlinger. Tangen-samlingen er flerdoblet siden 2015, og verdien anslås til flere hundre millioner. Den økonomiske verdien kommer i tillegg til de 200 millionene Tangens stiftelse har skutt inn i byggeprosessen. Til Dagsavisen sier Nicolai Tangen at han allerede har kjøpt betydelige kunstverk for millioner, og at de vil bli tilført stiftelsen etter hvert. Så samlingen vil øke. De tre samlingene gjør Kunstsilo til et betydningsfullt museum i nordisk sammenheng. Internasjonalt er det mer diskutabelt.

Spørsmålet er om spektakulær arkitektur er nok til å lokke flere enn de ivrigste fra resten av verden – eller resten av landet, for den saks skyld. Det er ikke mange flyruter til utlandet fra Kristiansand lufthavn. Dagens situasjon er, ifølge ulike kilder, at de fleste som kommer med ferge drar rett videre til Setesdal eller fjordene på Vestlandet. Håpet er at Kunstsilo skal få folk til å bli i sørlandshovedstaden noen dager til. Hvis det slår til, vil ikke Kvadraturen og Dyreparken med Kaptein Sabeltann være Kristiansands eneste turistattraksjoner lenger.

Skal folk reise hit og overnatte må Kunstsilo lage og vise utstillinger som blir lagt merke til internasjonalt. Det holder ikke å fortsette det utstillingsprogrammet gamle SKMU / Sørlandets kunstmuseum hadde. Sammenslåingen med Nicolai Tangens kunstsamling i 2015 og flyttingen til den gamle siloen anno 1935 må føre til en vesentlig heving av kvaliteten på utstillingene.

Når den første interessen har lagt seg må arkitekturopplevelser erstattes av kunstopplevelser. Tanken er at Tangen-samlingen skal sikre det. Spørsmålet er om den greier det. 5500 kunstverk gjør den til verdens største samling av nordisk modernisme. Det er mye god kunst. Men det betyr ikke så mye, for samlingen er blottet for kunstnere som er kjent utenfor Norden. Mange av dem er ganske ukjente også i nordisk sammenheng. Bortsett fra Edvard Munch (som ikke er med), regnes de færreste nordiske kunstnere i tetsjiktet som formet den vestlige kunsthistorien.

Med et slikt utgangspunkt blir du helt avhengig av å kunne låne inn kunstverk et internasjonalt publikum ønsker å se. Det gjenstår masse og langvarig arbeid for å gjøre Tangen-samlingens kunst og kunstnere kjent nok til å trekke mer enn det lokale publikummet. En ting Kunstsilo har begynt med er en solid satsing på digitale virkemidler, såkalt «immersiv» formidlingsproduksjon. Animasjonen av Reidar Aulies maleri «Tivoli» (1935) er stor og imponerende, men kvaliteten er så som så. Museet kan like gjerne begynne med å styrke og vise de to andre samlingene. Der finnes det blant annet masse bra kunsthåndverk.

Kunstsilo er en reise verdt. Samtidig står museet foran en skillevei når administrerende direktør Fuglestad går av til nyttår. Han har ikke erstattet den kunstneriske direktøren, over ett år etter at vedkommende sluttet. Museumsdriftens kommersielle sider er solid dekket opp, men kunstdelen står uten kompetent ledelse. Styreleder Stein Olav Henrichsen varsler at ny direktør skal ansettes i september, så her er det god grunn til å følge med.