Helgens nye låter: brenn. gir oss «Den følelsen» og Aurora slår hardt

---

5

LÅT

Brenn.

«Den følelsen»

---

Hadde brenn. vært fra Bergen ville de blitt regnet som blant de beste arvtakerne til den såkalte Bergensbølgen. Nå må de nøye seg med å være et av de beste poppunkbandene uansett by, og stort tyngre enn på «Den følelsen» har de knapt vært. En gitarøsende, lurvete og høylytt låt om følelsen som sitter som en knyttneve i magen. Den er en hoggende, knallhard og utflytende låt som sender tankene vel så mye til Dinosaur Jr. og Pixies som til Bergen eller i denne sammenhengen mer nærliggende: Skedsmokorset og Lørenskog.

Fortsatt består brenn. i bunn og grunn av vokalist Edvard Smith Save og trommis Rémy Malcherè Pettersen, selv om rekka av hoppende, larmende og crowdsurfende bandmedlemmer på konsertene fyller ut selv de største scenene. Save har komponert og skrevet teksten, men har fått hjelp med ordene av Thorleif Bratval, som utover å være assosiert bandmedlem her med brenn., utgir musikk på egen hånd. Desperasjonen og det nærmest skrikende i låtens grunnvoller blir forståelig med Saves egne ord, om at låten handler om «hver bidige gang jeg blir påminnet at mamma er død og alt det som forble usagt».

Les også: Nye låter med Sløtface, Mari Boine, Mío, GIA og Rámon

---

5

LÅT

Aurora

«Some Type Of Skin»

---

Denne helgen avslutter Aurora den siste resten av Norgesturneen med tre konserter på Sentrum Scene i Oslo. Det er slutten på et kapittel, men med låten «Some Type Of Skin» er hun i ferd med å åpne et nytt, en liten strøm av nye singler som peker framover. Dette er en knallhard, pumpende og rocka popperle hvor stemmen hennes når nye høyder og arrangementene viser at Aurora Aksnes igjen tar et retningsskifte.

«Hit me hard where I am soft» åpner Aurora sangen med, og åpner samtidig opp for tanken om at hjertet er mer enn en muskel. Hun har skrevet teksten, amerikanske Chris Greatti (Poppy, Yungblud, Pussy Riot) har skrevet låten, spiller nesten alle instrumentene og har produsert sammen med Aurora. Fra den rolige balladeåpningen bygger den seg noe voldsomt opp og står igjen som en potensiell allsangfavoritt på konsertene. Denne vil få fart på slettene når Glastonbury, Roskilde og litt mindre Slottsfjell venter til sommeren.

---

5

EP

Anna Lille

«I Know This Girl»

---

Anna Naustdal, eller Anna Lille fra Eid, har imponert med sine smånaive, rå og direkte tekster og en «singer & songwriter»-tilnærming som spenner fra rocka pop til americana-ballader. Nå utgir hun en EP som samler de tre singlene hun allerede har ute, blant dem «Stealing The Scene» som Haley Shea fra Sløtface var håndspålegger til. Og selvsagt «Susan», en infam og fandenivoldsk sang hvor hun ønsker død og fordervelse over en eks. Åpningslinjene herfra har trolig gitt EP-tittelen:

«I know this girl called Susan/she had a stroke last year/Her mother died of cancer/and her brother killed himself», synger hun på EP-ens mest tornefulle låt. Preben Sælid Andersen (Death By Unga Bunga, Hajk og låtskriver med blant andre Sløtface) og Erlend Mokkelbost er både som musikere og produsenter, og hjelper fram et variert og likevel samstemt uttrykk på de seks låtene.

Nevnte «Stealing The Scene» er både i vokal, melodi og tekst en låt som Sigrid lett kunne gjort til en stor hit, men nå danner den et av de lovende høydepunktene på Anna Lilles debut-EP. Sammen med den stille, regntunge, gitardrevne og harmonifylte «Rain», og den lystige poppunk-låta «Clean» som er medrivende som bare det, med små bittersøte linjer som «I am nineteen/Going through deep shit/I keep thinking/Who could ever love a girl like me». Svaret på det er vel i hvert fall noen fans etter dette.

Les også: Seigmen ser verden kollapse og Kamelen lar seg krone (+)

---

5

LÅT

Smerz

«Shining Star»

---

Duoen Smerz er travel om dagen. Ikke før har de gitt ut samarbeidsprosjektet «Alina» før de denne uka er ute med to låter. Den ene er med danske produsenten og mulitikunstneren Hekt, mens «Shining Star» er Henriette Motzfeldt og Catharina Stoltenbergs første utgivelse helt på egen hånd siden albumet «Believer».

Smerz legger her et nærmest forkrommet harmonibilde til sin minimalistiske elektropop, i en låt som starter i den nesten konvensjonelle enden med en vokal som nærmer seg soulen før det hele eksploderer i et varierende og medrivende rytmisk lydbilde som toucher innom klubbgulvet med mye sødme og stor variasjon. Smerz dyrker her det suggererende og rytmisk driftende, mens sangen og vokalen skaper fine og lokkende kontraster. Bokstavelig talt skinnende dette her, som bobler i en god champagne.

---

4

LÅT

Madeleine Buer

«Me And My Rose

---

Oslobaserte Madeleine Buer har hatt en del mindre spillejobber rundt forbi de siste månedene, og nå er artisten, opprinnelig fra Fetsund, klar for å etterlate seg noen digitale musikalske avtrykk. «Me And My Rose» viser en artist med ambisjoner og sans for ikke bare å strekke seg etter de store pop- og RnB-stemmene, men også fyldige og mektige arrangementer med svøpende synther, forsiktig trompet, koring som fra en annen verden og et generelt lydbilde som både er stort og intimt på samme tid.

Koringene har Buer selv arrangert, mens produksjonen er færøyske Oddur Joensen som også spiller ulike gitarer på låten. Den er sammensatt, den vokser ved hver gjennomhøring og det er særlig stemmen og måten den veksler mellom de lavere girene og det vakre og sfæriske fra de øvre lagene. Til å være en debut er dette dypt imponerende, også med tanke på musikere hun mønstrer. Selv om produksjonen er litt monoton til tider, lurer vi fælt på hva hun har på lager når EP-en kommer senere i vår.

---

5

LÅT

NAG

«Unlimited Power Ballad»

---

Stavangerpønkens tyngste trio redder påsken. Nag, eller NAG, forente punkere og ekstremmetalhoder etter den selvtitulerte debutskiva i 2016 og oppfølgeren «Nagged To Death», som kom to år etter. Så skulle det altså gå hele seks år før de nå pumper enda en singel i forkant av et splitter nytt album, «Boys Of Europe», som kommer senere i vår. Vi tror ikke et sekund på at de er blitt mindre brutale og frenetiske i verken uttrykk eller tempo, men akkurat denne helgen byr de på «popsongen» deres, «Unlimited Power Ballad», en låt som nesten kunne vært på radioen, som de selv sier.

Denne rå slegga av en låt hører vi gjerne på radioen, en rambukk av dryppende ironi fra øyeblikket da Arnfinn «Nag» Sagens gitar lurer oss inn i mørket til vokalen bjeffer blod og det kadavermorkne batteriet nærmest får Kvelertak til å blekne. Og visst er det poppa nok, slik også The Good The Bad and the Zugly er poppa. Dessuten, alle som finner på å bruke Hans Lützelburgers lemlestelsestresnitt fra 1500-tallet som plateomslag, er automatisk verdt å lytte til. Bildet «Battle of Naked Men and Peasants» sier kanskje noe om bandets holdning til resten av verden.

---

6

LÅT

Marja Mortensson

«Bïegke jarkele»

---

Forsmaken på det nye albumet til Marja Mortensson er som en vakker storm, stille rumlende, nesten truende, slik tilværelsen på vidda kan være når man driver rein og været biter. Tittelen spiller på at vinden snur, og reinen går alltid mot vinden. Blest er det også i musikken med medkomponist og tubatrollmann Daniel Herskedals tunge messingblås og Jakop Janssønns perkusjon og elektronikk, mens Mortenssons egen karakteristiske vokal ligger som på toppen av vindkastene og danser i lyset.

Marja Mortensson er en sørsamisk artist som gjennom flere album og konsertsamarbeid både fremmer et nesten utryddet språk og den brede sørsamiske kulturen gjennom sangen og joiken som hun selv definerer ut fra gamle arkiver og tradisjoner. Albumet «Båalmaldahkesne» som kommer i juni vil handle om hvordan mennesker og kultur er flettet sammen, og førstesingelen er et perfekt eksempel på hvordan flere kulturer smelter sammen. Herskedal ga for øvrig ut en egen plate nå i mars, med Marja Mortensson på laget. Stort vakrere samarbeid kan knapt tenkes, noe også Mortenssons egen låt viser.

---

4

LÅT

Gabrielle

«Operahuset»

---

«Hon derre Gabrielle» spiller opp til sitt femte album med «Operahuset», en låt som i utgangspunktet har en litt annen temperatur enn mange av hennes aller største hits i powerpop-klassen, være seg «Fem fine frøkner» eller «Ring meg». Dette er en nesten skjør sak i utgangspunktet, en ballade med en litt sår tekst, men med Gabrielle Leithaugs stemme som ikke levner tvil om at hun mener det når hun vil «brenne hele operahuset ned». Nei, det dreier seg ikke om den i Bjørvika.

Gabrielle fra Bergen er fortjent blitt en av Norges største popartister, og på sitt eget plateselskap Snill Pike tar hun full styring på både karrieren og uttrykket. Låten er skrevet og produsert av henne selv sammen med Ole Torjus Hofvind og Syver Storskogen, og det som i utgangspunktet er stille og nedpå vokser seg kraftig og allsangorientert mot slutten. Til sommeren avslutter hun Øyafestivalen, og da mistenker vi at hun gir denne enda mer tyngde.

---

4

LÅT

Mörmaid

«Wet Summer»

---

Det er noe urovekkende og dunkelt over et artistnavn som Mörmaid, og selv så lys og levende den popsentrerte vokalen til Live Solli Schulerud er på låten «Wet Summer», hennes andre av året og nærmere popen enn mye av det hun tidligere har laget. Men det er fortsatt en progressiv, melodiøs miks av elektronika, pop og kunstmusikk i det hun skaper, hvor improvisasjon og arven fra frijazzen aldri er langt unna.

Mörmaid har vært en del av den alternative elektroniske musikkscenen noen år nå, med blant annet London som tidvis base og en etter hvert bred musikkutdannelse. «Wet Summer» er rytmisk fengende, med en leken underskog av alternerende rytmer og en vokal som danser uanstrengt mellom det hele og en tematikk som handler om hvordan man som artist blir dratt mellom den kreative friheten og musikkbransjens forventninger: «Am I just a puppet in your show», spør hun? Åpenbart ikke med dette nydelige forvarselet på debutalbumet «Pearlescent Dark» som kommer i mai.

---

4

LÅT

Beth McBride

«Like A Home»

---

Det er ikke så rart om du ikke hørt navnet Beth McBride før, men hvis vi sier at det dreier seg om Mall Girls vokalist Bethany Forseth-Reichberg ringer det kanskje en bjelle. Beth McBride her hun når hun nå utgir solodebuten «Like A Home», hvor hun også har plukket med seg en gitar til et studioopphold i New York hos produsenten Philip Weinrobe, som blant annet jobber med Big Thief-vokalist Adrianne Lenker. Forseth-Reichbergs første låt uten Mall Girl har noe av den samme knirkete og fine følelsen av å nærme seg den mer improviserte delen av «singer & songwriter»-sjangeren som Lenker har.

Med en enkel og plukkende gitar og vakre, forsiktige vokalharmonier heller hun litt mot jazzen og litt mot kunstpopen, og med seg på det som beskrives som en tagning i studio har hun med Mall Girl Veslemøy Narvesen (trommer) samt Ola Erlien (gitar) og Gard Kronborg (bass). «Like A Home» er noe annet enn Mall Girl, men snakker samtidig til de samme følelsene.

---

4

LÅT

Elia

«Where did you go»

---

Når Elia gir ut låten «Where did you go» kommer hun ikke helt fra det blå. Hun har tidligere gitt ut et lite knippe låter og hatt konserter under artistnavnet Elisabeth, men med denne ukens framstøt vil åpenbart Elisabeth Welde som hun heter, gi musikken et nytt boost. Det er en vakker og melankolsk sang om å følelsen av å ha mistet den uskylden man hadde i barndommen. En enkel men virkningsfull gitar ligger høyt framme og driver det hele, mens Elias litt mørke stemme leder oss inn i både stemninger og en tekst som vil noe.

På arrangementssiden er det tilløp til fine kontrasteringer og oppbygninger av store harmonier som vi gjerne skulle hørt at hun tok større sjanser med. Dette ikke minst fordi det er en udefinerbar råhet i Elias vokal som en mer vågal produksjon ville kommet enda mer til sin rett.

Les mer om musikk her