---
5
TV-DRAMA
«The Gentlemen: Sesong 1»
Regi: Guy Ritchie
Netflix
---
Netflix-serien «The Gentlemen» er ikke en direkte fortsettelse av Guy Ritchie-filmen med samme navn fra 2019, men mer en frittstående avlegger som utspiller seg i det samme miljøet med en fersk rolleliste. Filmens utopiske visjon av en nær fremtid der marijuana legaliseres i Storbritannia er ennå ikke oppfylt, så det meste har blitt nullstilt. Serien spiller videre på Guy Ritches egne bakgrunn som privilegert overklassegutt med monarker i slektstreet, og adelige steforeldre. Etter foreldrenes skilsmisse giftet faren seg på nytt med Baronessen Ritchie av Brompton, mens moren giftet seg med Baronetten Sir Michael Leighton. Begge bosatt i hvert sitt slott på den britiske landsbygda, av den typen som spiller en så sentral rolle i «The Gentlemen». Ritchie skildrer dagens britiske aristokrati som en samling amoralske eksentrikere forskanset på falleferdige eiendommer, mens de er nedtynget i gjeld og sper på inntektene med kriminelle bedrifter.
Det er lett å mistenke at Ritchies fascinasjon av East End-gangstere er tett forbundet til hans privilegerte oppvekst, og et opprør mot hans status som bortskjemt rikmannssønn. Etter et liv i skjermet velstand er det lett å opparbeide et behov for å bevise at du er en skikkelig tøffing, og bli tiltrukket av det som er lengst unna din egen livserfaring. Guy Ritchie virker mer komfortabel med fortiden nå, og melker dette adelige miljøet for overraskende mye moro – selv om han definitivt kan beskyldes for å resirkulere elementer han har lekt seg med mange ganger før. «The Gentlemen» er nok et komplisert flettverk med taskenspill og stadig skiftende allianser, som inneholder de fleste elementene vi har kommet til å forvente fra Ritchie: East End-gangstere med kilometerbrede aksenter, dop, boksing, moralsk fleksible romfolk, absurd humor, brutale basketak - samt folk som kaller hverandre «cunt» så titt og ofte at du kan gjøre det til en helseskadelig drikkelek. Mer overraskende: den norske riksvikingen Kristofer Hivju dukker opp i en gjesterolle som belgisk skittstøvel.
Les også: Fotballkampen for tilværelsen
Eddie Horniman (Theo James) tjenestegjør som kaptein i den britiske hæren, og er utstasjonert som grensevakt ved den tyrkiske grensen til Syria da han får nyheten om at hans far ligger for døden. En stor deal, siden pappa er «hans nåde» Archibald Horatio Landrover Horniman (spilt i et raskt gjestespill av Edward Fox), den tolvte hertugen av Halstead. Bare for å understreke at dette er en Guy Ritchie-produksjon er naturligvis hertugens siste ord «silly cunt!». Eddie sendes umiddelbart hjem til det overdådige familiegodset, i troen at opplesningen av testamentet bare er en formalitet som må unnagjøres før han fortsetter sin militære karriere. I henhold til tradisjonene er det forventet at hertugens eldste sønn Freddy (Daniel Ings) arver alt, men siden han er en profesjonell føkkup med neseborene fulle av kokain går isteden alt til yngstesønnen Eddie. Han arver eiendommen, tittelen som hertug og en enorm mengde problemer. For å holde familiens økonomi flytende inngikk faren i all hemmelighet en deal med gangsteren Bobby Glass (Ray Winstone), som har konstruert et digert cannabis-drivhus under eiendommens stallbygning.
Bobby soner for tiden en lang straff i Englands mest åpne fengsel, og har overlatt den daglige driften i de kapable, velmanikyrerte hendene til sin datter Susie (høydepunktet Kaya Scodelario). Hun forventer at Eddie opprettholder avtalen, og at alt fortsetter som før. Eddie er slett ikke komfortabel med å jobbe tett med gangstere, men presses inn i et hjørne av den spektakulært udugelige storebroren Freddy – som har opparbeidet seg en gjeld på åtte millioner pund til fiskegangsteren Tommy Dixon (Peter Serafinowicz), og vil bli kastrert med mindre han hoster opp pengene. Eddie har ikke noe annet valg enn å søke hjelp av Susie Glass, som forhandler frem en kompromissavtale som halverer gjelden. Ankepunktet er at Freddy må offentlig ydmyke seg selv ikledd en kyllingdrakt, og herfra går selvfølgelig alt rett til helvete.
Susie og Eddie danner en skjør allianse mens cannabisbedriften trues av mektige krefter, som inkluderer den usannsynlig velstående dopbaronen Stanley Johnston (Giancarlo Esposito) og en gjeng kristne kokaingangstere fra Liverpool. Kristofer Hivju dukker dessuten opp i som en ufyselig arrogant, belgisk dop-kontakt med inspektør Clouseau-aksent – sammen med blant andre Joely Richardson, Freddie Fox og Ritchie-veteranen Vinnie Jones. Andre sentrale ingredienser er skapnazister med kjent testikkel på sprit, luksusbiltyveri, en albansk gangster ved navn Toni Blair og jomfru Maria-statuer stappet full av sterke røykevarer. På veien blir Eddie viklet inn i det symbiotiske økosystemet som forsikrer at denne milliardindustrien blomstrer, og viser seg å være et naturtalent som gangster. Guy Ritchie har bygget hele serien rundt en lettere oppviglersk ide: at Eddies adelige bakgrunn gjør ham unikt velegnet til en kriminell karriere. Som vi blir fortalt på et tidspunkt: det britiske aristokratiet er de originale gangsterne, som eier 75 prosent av England fordi de stjal det, og deretter bygget opp et helt klassesystem for å forsikre at de kunne beholde tyvegodset for alltid.
Les også: Susanna fant ondskapens gull på Munch
Ritchie har regissert de to første episodene i serien, som er utviklet i samarbeid med «Peaky Blinders»-produsenten Matthew Read. Det største komplimentet jeg kan gi serien er at jeg horvet igjennom alle åtte, timelange episoder av «The Gentlemen» i en sammenhengende maraton uten å bli helt utslitt, og oppretthold interessen hele veien. Vel, nesten. Kvaliteten dupper merkbart under den siste episoden, som spurter tungpustet mot målstreken for å plassere sjakkbrikkene i posisjon til sesong to. Så med mindre Netflix finner på noen algoritmiske kanselleringskrumspring ligger alt til rette for en fortsettelse. Dette har sine sporadiske likhetstrekk med Gareth Evans-serien «Gangs of London» (som også kan varmt anbefales), selv om den tar seg selv mer alvorlig og inneholder mer spektakulære action-sekvenser. «The Gentlemen» toner ned humoren litt i sluttetappen, men er jevnt over en såpass vellykket utvidelse av dette universet at serien faktisk tangerer filmversjonen.