Wishbone Ash: Klassisk rock i 55 år

I første halvdel av 70-tallet var det først og fremst hardrockband som gjaldt. Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath, Status Quo, Uriah Heep og Thin Lizzy, ofte bare omtalt med etternavn, var blant de aller største ungdomsfavorittene. I dette selskapet blandet også Wishbone Ash seg inn i noen år. De ble bedre og bedre, større og større, og kunne hatt ei stor framtid om de hadde klart å holde på stemningen fra denne tida.

Wishbone Ash kom fra Torquay, badebyen sør i England der John Cleese fikk ideen til «Fawlty Towers». Gruppa ble dannet av Martin Turner (bass) og Steve Upton (trommer). Jakten på en gitarist endte med at de fant to – Ted Turner (ikke i slekt med Martin) og Andy Powell. Dette ble varemerket til Wishbone Ash. Gitarharmoniene som gjorde at de hadde mer felles med amerikanske Allman Brothers enn mange av sine samtidige britiske hardrockband. Inspirasjonen fra Wishbone Ash er anerkjent av så forskjellige grupper som Iron Maiden og deLillos.

Gruppa fikk varme opp for Deep Purple på en turné i 1970. En anbefaling fra Richie Blackmore ga dem platekontrakt etterpå, og debutalbumet som bare het «Wishbone Ash» kom før året var omme. Åpningslåten ble veldig godt kjent. Introen til «Blind Eye» ble kjenningsmelodi på den månedlige «Europatoppen», et av svært få program med popmusikk på norsk radio den gangen. Den ti minutter lange avslutningslåten «Phoenix» antydet mer om hva som skulle komme i fortsettelsen. Wishbone Ash ble noe av det fineste som fantes av klassisk gitarrock fra 70-tallet.

Wishbone Ash fulgte godt opp med «Pilgrimage» i 1971. Den åpner med en versjon av «Vas Dis» av jazzorganisten Jack McDuff, og går videre i samme leie i ni minutter lange «The Pilgrim», begge med scat-sang som eneste vokale innslag. En fryd for øret for dem som har tålmodighet til sånt. Men det var det tredje albumet som ga dem plass i rockhistorien.

«Argus» kom i 1972, i et fantasifullt omslag som umiddelbart pirret nysgjerrigheten. Utformet av Storm Thorgerson fra Hipgnosis, som også lagde coverne til Pink Floyd på denne tida. En kriger skuer ut over landskapet, og på det fulle utbrettcoveret er en UFO i ferd med å lande i det fjerne. Var Darth Vader-figuren fra «Star Wars» inspirert av dette omslaget? Dette har vi ingen holdepunkter for å slå fast, men det er gøy å tenke på …

«Argus» var en fullbyrdelse av det mange forsøkte å få til på denne tida. En sammensmeltning av engelsk folkemusikk og fordums mytologi, med tidsriktig tungrock og nyere sci-fi-filosofi. Andre like ambisiøse prosjekter ble gjerne litt komiske i ettertid, men «Argus» er en fullkommen nytelse gjennom sine sju sanger. Wishbone Ash ble aldri så store som sine likesinnede kolleger i Led Zeppelin, men hvis du likte «Stairway To Heaven», så er sannsynligvis «Argus» også noe for deg!

Her er alle sporene like herlige. De begynner akustisk og forsiktig med «Time Was», om en ny start i livet, men sangen skal i kjent Ash-ånd vare i nærmere ti minutter, der de spiller seg gjennom flere faser, med stadig større gitarsoloer. Det går an å tenke seg at Lynyrd Skynyrd hadde hørt denne før de lagde «Free Bird». «Sometime World» er en trist og vakker bluesballade. Kommer det likevel fyrige gitarsoloer her også? Jada! Den langt gladere, men likevel forsmådde «Blowin’ Free» blåser fritt som en kornåker, og slutter også med sologitarer i fri utfoldelse.

Side 2 på dette mesterverket åpner med «The King Will Come», med løs jamming som gir desto større effekt når det egentlige riffet slår inn. Det er her det tolkienske riddereventyret slår inn. «Leaf And Steam» høres ut som en ordentlig folkevise, og er en overgang til de to beslektede siste sporene. «Warrior» forteller om å reise ut og slåss for friheten, «Throw Down The Sword» om å komme tilbake fra slagene som ingen vant. Sistnevnte, og hele «Argus» slutter med at Andy Powell og Ted Turner når en av tidenes beste, samtidige gitarorgasmer. En av gruppas, og britisk rocks største stunder.

Alt lå til rette for å bygge videre på denne suksessen. Men «Wishbone Four» ble et antiklimaks i 1973. Ikke et dårlig album, bare litt for pregløst og gjennomsnittlig i forhold til forgjengeren. «The Ballad Of The Beacon» kunne vært ei irsk folkevise, bare med elektrisk gitar. Her er også den mer dramatiske «Rock’n’Roll Widow», som er inspirert av drapet på en pølseselger mens gruppa spilte på en festival i Texas i 1972.

Markedet reagerte positivt, men det var nok mange som handlet på det forrige albumets gode rykte. Etterpå sluttet gitaristen Ted Turner. Han ble fort erstattet, men signaturlyden ble vannet enda mer ut. Wishbone Ash tilnærmet seg forventningene fra det amerikanske markedet, men det virket ikke like bra for dem som for Fleetwood Mac og Peter Frampton.

Populariteten nådde aldri gamle høyder. Det er derfor de nå spiller på den lille klubben John Dee og ikke Sentrum Scene, og at de aldri har vært på Tons of Rock. Og kanskje også at de, i motsetning til andre mer suksessrike navn, ikke klarte å bestemme seg for én bestemt stil som de holdt fast på til krampa tok dem. Men Wishbone Ash har gitt ut 20 album til etter denne storhetstida. Det er lite kjent at originalbesetningen kom sammen igjen 15 år etter den første avskallingen, først for «Nouveau Calls» i 1989, ei ren instrumentalplate med mer moderne tendenser – kanskje fordi dette var en av de første produksjonene til William Orbit, som senere hjalp til hos Madonna, Blur og ganske mange andre.

For ett år siden omtalte vi Thin Lizzy på disse sidene, og kom inn på fenomenet doble live-album, som alle de innledningsvis omtalte gruppene ga ut med vekslende hell. «Live And Dangerous» (Lizzy), «Made In Japan» (Purple), «The Song Remains The Same» (Zep), «Live» (Heep) og «Live!» (Quo). Disse kunne være en prøvelse når gruppene falt for fristelsen til lange instrumentale utskeielser som fungerte best for dem som virkelig var til stede, men de ga også et inntrykk av frihetsfølelsen rocken kunne gi på sitt beste på denne tida.

Wishbone Ash sitt bidrag til dette var «Live Dates», som kom ut etter «Wishbone Four» i slutten av 1973. Som en god oppsummering av gruppa på sitt beste, og som også gir oss et slags påskudd til å markere dette som et 50-årsjubileum. På «Live Dates» vokser «Phoenix» fra 10 til 17 minutter, med en deilig lang gitarjam som i britisk rock bare har sin parallell i den samtidige «Spunk Rock» med den walisiske gruppa Man. De burde jeg sannelig også komme tilbake til en vakker dag.

For å markere de 50 årene som har gått siden «Live Dates» har dagens utgave av gruppa gitt ut en nyinnspilling av konsertalbumet, med de samme låtene i samme rekkefølge, og kalt det «Live Dates Live». Som gir oss en mulighet til å forsøke å fri oss fra nostalgien, og høre hvordan det låter i dag, uansett om gruppa ikke ser like ung og lovende ut som før. Andy Powell er eneste gjenværende fra starten, gitarspillet er ofte like gnistrende, det er bare sangstemmene som avslører tida som har gått. Det ser ut som de aller fleste låtene på konsertene deres nå er fra de fire første platene, så det kan ligge an til et godt, nytt møte når de spiller for fullt hus på John Dee i Oslo 31. januar.