Kultur

45 år etter Fleetwood Macs «Rumours» går Lindsey Buckingham sin egen vei

45 år etter utgivelsen er «Rumours» med Fleetwood Mac fortsatt et av verdens mest solgte album. Men nå må Lindsey Buckingham gå sin egen vei.

Dagsavisen anmelder

Oppdatering: Etter at denne saken ble publisert lørdag kom det melding om at konserten med Lindsey Buckingham i Oslo 26. september igjen er avlyst. Ingen grunn er oppgitt foreløpig.

«Rumours» med Fleetwood Mac er blitt et fenomen i platehistorien. Etter oppsvinget i vinylsalget er dette albumet «alle» vil ha, enten de aldri har kjøpt vinyl før, eller har slitt ut sine gamle eksemplar. Denne uka er det på 32. plass i Storbritannia, med 958 uker på lista, og da snakker vi altså om lista over alle album, nye og gamle, strømmetall inkludert. Den har konkurranse av Fleetwood Mac-samlingen «50 Years – Don’t Stop», som er helt oppe på 14 plass, etter 200 uker. Popmusikk blir ikke mer populær. På Billboards liste over de 200 mest populære albumene i USA er «Rumours» nr. 43 denne uka.

«Go Your Own Way» fra «Rumours» er Lindsey Buckinghams meste kjente sang i Fleetwood Mac. Nå får vi høre hvordan det føles når han går sin egen vei. I en av pophistoriens mest bemerkelsesverdige hendelser fikk Lindsey Buckingham sparken i Fleetwood Mac i 2018. Den oppgitte grunnen var at han ville utsette konserter med gruppa for å gi ut et soloalbum, og turnere med dette selv først. Mer generelt handlet det kanskje om et kontinuerlig konfliktfylt forhold til Stevie Nicks, som han laget sitt første album sammen med i 1973, og også var sammen med på ordentlig til begge kom med i Fleetwood Mac. Nicks tilbakeviste at hun fikk Buckingham sparket, hun sa i en uttalelse at de ikke kunne jobbe sammen lenger, men at hun hadde tilbudt seg å slutte selv.

Da Buckingham fikk sparken i 2018 var det under et år siden han ga ut et flott duoalbum med Christine McVie. Med Mick Fleetwood og John McVie på trommer og bass, sånn at det i praksis kunne vært et Mac-album, bare uten Stevie Nicks. Den store 70-tallsbesetningen var for første gang på lenge tilgjengelige alle fem på en gang. De spilte sammen så sent som i januar i 2019. Dette var et band som fortsatt kunne levere de berømte varene, både med gamle og nye sanger.

I 1975 var det ikke mange som ville satset penger på at Fleetwood Mac skulle bli et populært band en gang til. Under Peter Greens ledelse var de større enn The Beatles i Storbritannia ved inngangen til 70-tallet, men etter at den ene etter den andre fikk store personlige problemer og forsvant ut forandret gruppa seg rundt trommeslageren Mick Fleetwood og bassisten John McVie. Midt på 70-tallet hadde de tatt inn sistnevntes kone Christine McVie, og det amerikanske paret Lindsay Buckingham og Stevie Nicks, som ikke hadde hatt nevneverdig suksess på egen hånd.

Fleetwood Mac, Lindsey Buckingham, Stevie Nicks, Christine McVie, Mick Fleetwood og John McVie med Grammyprisen etter at "Rumours" ble kåret til årets beste album fra 1977. 45 år etter selger den fortsatt mer enn det meste ellers.

Albumet «Fleetwood Mac» (deres «hvite» album) ble gitt ut uten store forhåpninger i 1975. Sakte, men sikkert begynte solfylte californiasanger som «Rhiannon», «Over My Head» og «Say You Love Me» å pirre fantasien til folk. Millionene rullet, men effekten på medlemmene var nærmest katastrofal. Alle hadde en tvilsom sans for det utsvevende rockelivet, dette var i ferd med å påføre dem store narkotikaproblemer, og i tillegg hadde de ikke så lett for å forholde seg til hverandre. Albumet ble til mens forholdene mellom Buckingham og Nicks og herr og fru McVie gikk i oppløsning.

Midt oppe i dette kaoset lagde de «Rumours». Et av tidens flotteste popalbum, med klassikere som «Go Your Own Way», «Don’t Stop», «Dreams» og åpningslåten «Second Hand News». Sanger som var sterkt preget av medlemmenes turbulente privatliv, ikke minst spenningene mellom Buckingham og Nicks. Det var dette som ble essensen i det moderne Fleetwood Mac. De høres så strålende opplagte ut, og det gjør bare vondt langt under overflaten. «Rumours» slo alle rekorder, og ble tidenes mest solgte album i USA. De ble verdens største gruppe i andre halvdel av 70-tallet (som vanlig når vi skriver om verdens største er det «bortsett fra Bee Gees»).

Stevie Nicks og Lindsey Buckingham i Oslo Spektrum i 2013.

Det var nok Lindsey Buckingham som var pådriveren for at «Tusk» fra 1979 skulle bli et helt annerledes album enn de to forgjengerne. Et dobbeltalbum som «bare» solgte fire millioner eksemplar, men som i dag er regnet som en klassiker på sin egen måte. Rart å tenke på nå at dette kunne oppfattes som «alternativt» i 1979, men 20 nye sanger med mer ambisiøs produksjonsteknikk ble nok litt for mye av det gode for de mange. Buckingham spiller fortsatt tittelsangen på sine egne konserter.

Uansett hvor mye fint vi kan si om sangen og sangene til Stevie Nicks og Christine McVie, og stayerevnen til rytmeseksjonen Mick Fleetwood og John McVie: Lindsey Buckingham har vært midtpunktet i Fleetwood Mac i deres andre, og lengstvarende fase. Soloalbumene hans har tålt konkurransen med langt yngre menn med gitar. Men den brede anerkjennelsen av dette har uteblitt. En fjerdedel av alle gangene Lindsey Buckingham er blitt omtalt i norsk presse er fornavnet hans stavet feil. Jeg har bidradd til dette selv.

Lindsey Buckingham i dag, tilbake etter tre store prøvelser de siste årene.

Og så fikk han altså sparken! Ryktene har alltid fortalt at Buckingham ikke er den letteste å omgås. Men det er neppe de andre i gruppa heller. – Jeg vil påstå at Fleetwood Mac er rart og unikt band som har overlevd så lenge med så store forandringer. Det har vært en helvetes lang reise, men den har aldri vært kjedelig, sa Mick Fleetwood da vi snakket med ham en gang for lenge, lenge siden. Uansett må dette ha vært en opprivende følelse for Buckingham, som saksøkte sine gamle kolleger, før han fikk et alvorlig hjerteattakk, og etterpå ble skilt fra sin kone gjennom 21 år. Livet!

For et år siden kom han med soloalbumet som bare heter «Lindsey Buckingham». Albumet har mange fine stunder, som en liten påminnelse om hvordan den perfekte popen nesten høres ut. Etter alle prøvelsene sangeren har vært gjennom kunne vi ventet flere sanger som var satt mer på spissen, men høydepunkter som «Blind Love» og «Power Down» er bare skjønne popdrømmer.