Orkestret skinner, regien er svak

---

4

OPERA

«Blåskjeggs borg – en operatrilogi»

Musikalsk ledelse Ed Gardner

Regi: Tobias Kratzer

Scenografiog kostyme: Rainer Sellmaier

Operaorkesteret, statister fra Operaens barnekor og ballettskole

Den norske Opera og Ballett

---

Den tyske regissøren Tobias Kratzer har sydd sammen en sangsyklus og to enaktere til en helaften på Operaen i Bjørvika. Slike sammenstillinger framstår ofte tilfeldige, så gjennomtenkt regi er velkommen. «Blåskjeggs borg – en operatrilogi» også en anledning til å høre den påtroppende nye musikksjefen i Operaen, Edward Gardner, på dirigentpulten.

Kratzer er erfaren. Han regisserte blant annet Wagners «Tannhauser» på operafestspillene i Bayreuth i 2019 der Lise Davidsen debuterte som Elisabeth, og er invitert tilbake dit i sommer. På Operaen i Oslo lar han de tre verkene utspille seg i samme scenerom og rundt samme mannlige sanger, John Lundgren. Samtidig vrir han dramaturgien på måter som tilsynelatende gir de kvinnelige karakterene mer agens og anerkjennelse.

Sangsyklusen «Frauenliebe und Leben» fra 1840 trenger kanskje denne hjelpen mest. I originaldiktet ser en gammel kvinne sin datterdatter og tenker tilbake på eget kjærlighetsliv. Men komponist Robert Schumann dropper siste vers og rendyrker en yngre kvinne som blindt forguder sin ektemann. Som sopran Carolyn Sampson diskuterte i The Guardian rundt sin egen innspilling av disse sangene i 2021: Hvordan kan en kvinne med respekt for seg selv framføre disse tekstene i dag?

Kratzer framstiller den unge fruen som innesperret i blind kjærlighet ved å la henne dø i stedet for mannen som egentlig dør i syklusen. Han frigjør også kvinnestemmen fra pianoet og plasserer de to på hver sin side av scenen. Musikalsk savner jeg flere gnister mellom Håvard Gimses poetiske flygel og Ingeborg Gillebos solide vokal, men avstanden fungerer som kommentar.

Selv om regien ofte er godt tenkt, opplever jeg den som materielt og romlig svak. Gillebo synger «Frauenliebe und Leben» foran et tablå der folk og lekende barn flyter tause rundt på en stort anlagt fest som har lite med sangene å gjøre. Tablåformen fortsetter gjennom hele kvelden, avløst av todimensjonal video. Det er som om alt det sentrale med litt oppstramming kunne vært spilt på stripen foran sceneteppet. Lundgrens rolle binder i teorien aktene sammen, men det skjer så mye småtteri rundt ham at effekten forsvinner. Et av få levende, romlige grep som fungerer er at begravelsesfølget fra Frauenliebe... også går gjennom rommet i neste opera.

---

Disse spiller i de tre delene:

R. Schumann: Frauenliebe und Leben (1840): Med Ingeborg Gillebo, mezzosopran og Håvard Gimse, piano

B. Bartók: Hertug Blåskjeggs borg (1917) Med John Lundgren (Hertug Blåskjegg), Dorottya Lang (Judit), Eline Øverby, Liv Rørmark, Maja Evenshaug Christiansen (koner i stumme roller) Begoña Puentes (tjenestepike)

A. Zemlinsky: En florentinsk tragedie (1916) Med John Lundgren (Simone), Rodrigo Porras Garulo (Guido Bardi), Tone Kummervold (Bianca)

---

I «Hertug Blåskjeggs borg» fra 1917 åpner Béla Bartóks musikk tvetydige avgrunner under et lineært eventyr der en kvinne prøver å finne ut av fortiden til sin nye partner ved å åpne syv dører i borgen hans. Musikalsk vever Dorottya Lang som Judit stemmen sin utsøkt inn i orkesteret. Men på scenen er mange av dørene blitt til bøker, vesker, skap og skrin. Regien klistrer en slags moderne mediehistorie over alle tre verk og prioriterer en myriade av tidsriktige rekvisitter over hva som står på spill mellom aktørene. Blåskjeggs koner ser månelandingen på fjernsyn, Blåskjegg viser pornofilm fra 1980-tallet på VHS. Hva gjør publikums blikk egentlig i dette mylderet? Vi får servert en reklamevideo om mannsrollen i dag og hvor umulig det er å oppfylle den. Den er litt morsom, men fort glemt siden spørsmålet aldri får kjøtt og blod på scenen.

Judit får ikke hull på Blåskjegg, og til slutt trosser Kratzer librettoen og lar Judit rømme ut av borgen før hun lider samme skjebne som Blåskjeggs tidligere koner. Det er i regiens ånd, men at hun klarer det med en dæsj pepperspray etter femti minutter med symbolsk underbevissthet i orkesteret, blir nesten parodisk. Kratzer klipper vekk døden med like stor letthet som Schumann klippet vekk den gamle damen i von Chamissos dikt.

I det ufullendte trekantdramaet av Oscar Wilde som ligger til grunn for Alexander von Zemlinskys «En florentinsk tragedie» (1916), er det mer liv i samspillet. Her er regissørens vri at Tone Kummervolds Bianca aktivt åpner skapet der hennes unge elsker gjemmer seg. Dermed punkterer hun spenningen mellom ham og ektemannen Simone og slipper katten ut av sekken umiddelbart. Det er forfriskende og svarer på Judits innstendige oppfordring i til Blåskjegg i forrige opera om at alle dører må åpnes, åpnes, åpnes! Her ender det oppskriftsmessig med døden for elsker og prins Guido Bardi. John Lundgren er mye mer levende til stede i Zemlinskys bevegelige musikk,

Tone Kummervolds Bianca manøvrerer fint mellom de to herrene og alle tre utfordrer hverandre både musikalsk og dramatisk. Også her dukker det opp scenografisk nips som vitner om liten tiltro til publikums forestillingsevne – selgeren Simone må vifte med en ringperm og en eksklusiv florentinsk kappe er blitt til en traurig stoffprøve. Men denne enakteren fungerer som opera.

Til tross for superlativene regien blir solgt inn med, er det orkesterets prestasjon som sitter igjen hos meg. De spiller med et spenn i uttrykk som er lovende for Gardners periode som musikksjef. Bartók har tyngde og tetthet uten å miste det klare. Etter pause slipper dirigenten løs en helt annerledes klangverden der Zemlinskys strykere flyter gjennomskinnelig og energisk gjennom begjær og ondskap på scenen.

Operaen går også grundig til verks i formidling med et internasjonalt seminar dagen før premiere der musikk- og kjønnsforskere diskuterte verkene og produksjonen. To av forskerne bidro også i premieresamtalen. Et sånt ambisjonsnivå er selvfølgelig ikke mulig hver gang, men det er en enorm og velkommen forbedring fra noen veldig uuttalte produksjoner før jul.

I klassisk musikk blir verket og musikken ofte dyrket like blindt som fruen i «Frauenliebe und Leben» dyrker sin mann. Det er ikke så farlig hva teksten i denne liedsyklusen sier, for musikken er jo så veldig fin! På sitt beste gir Kratzers regigrep en distanse som åpner for å diskutere slike blindpunkter og hva musikken gjør i dem. Men som helhet pynter denne regien på overflater og er ikke nysgjerrig nok på det flertydige som allerede finnes i verkene den sammenstiller.