Nattergal i nye fjær

---

5

TEATER

«Nattergalen»

Av H.C. Andersen

Regi: Oleg Glushkov

Med: Per Christian Ellefsen, Tone Mostraum, Hanne Skille Reitan, Fridtjof Stensæth Josefsen, Sigurd Myhre

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

Nationaltheatrets H.C. Andersen-miks for de minste har blitt en lystig og litt annerledes teaterforestilling. Ikke perfekt, men absolutt god nok. H.C. Andersens kunsteventyr er fortellinger som er minst like givende lesning for voksne som for barn. Eventyrene beveger seg iblant inn i et eksistensielt mørke som de minste kanskje ikke får tak i, og i mer enn ett av eventyrene lurer døden plutselig rundt et hjørne. Kristofer Grønskag, som har laget en teatertekst for Nationaltheatret med utgangspunkt i eventyrene «Nattergalen», «Keiserens nye klær» og «Ole Lukkøye», har da heller ikke spart på alvoret. Men innpakningen er både lystig og hemningsløs, og formen på forestillingen, som er regissert av Oleg Glushkov, oppleves som litt ny og annerledes.

Kanonhallen på Løren har ikke akkurat blitt noen kritikerfavoritt blant hovedstadens scener. Stadig vekk har det blitt påpekt hvor vanskelig rommet er å spille i, og hvor lite det forvandles fra forestilling til forestilling. Denne gangen har imidlertid de beige og grønne veggene blitt dekket av svarte tekstiler, og scenegulvet har scenograf Gjermund Andresen fiffig nok utstyrt med noe som kan minne om en fantasifull miniversjon av Stovnertårnet. Det er en slags dobbel S-formet rampe som slynger seg oppover og nedover, og som gjør at skuespillerne hele tiden kan være i bevegelse. Med naturlighet kan de innta ulike posisjoner som kan ses fra ulike sitteplasser i publikumsamfiet. Dette er en både smart, elegant og dekorativ løsning, som dessuten er prydet med buede «vinduer» i gull og lys langs de slyngede gulvbanene. Et mye bedre scenerom denne gangen, altså.

Det som utspiller seg foran oss i dette rommet, er altså forestillingen «Nattergalen», der hovedsakelig H.C. Andersen-eventyret med samme navn og «Keiserens nye klær» er sveiset sammen til én historie. Det fungerer overraskende godt. Vi treffer en konge (Tone Mostraum) som like trassig som en fireåring ønsker seg både nye klær til bursdagen sin og en nattergal som kan synge på bursdagsfesten og gjøre alle gjestene misunnelige. Kongen dyrker materielle gleder, og ser kun verdien i det som er perfekt, så vil han noen gang for eksempel kunne sette pris på noe så enkelt som en klem?

En annen skikkelse i denne scenefortellingen utgjør en parallell til kongen. Det er H.C. Johansen (Fridtjof Stensæth Josefsen), en filmskaper som lever for beundring og priser, som også bare vil ha det perfekte, og som prioriterer jobben foran barna. H.C. Johansen er dessuten denne forestillingens fiktive iscenesetter, da formen på forestillingen er hentet fra filmens verden. Historien om kongen og nattergalen er nemlig Johansens nyeste film, og før vi får se denne historien utspille seg, geleides vi inn i filmopptakets verden av en noe nervøs, men pliktoppfyllende innspillingsleder (Hanne Skille Reitan). Forestillingen kunne lekt seg mer med filmopptak-formen underveis, men i stedet for at flere scener for eksempel må tas om igjen, får vi heller en annen type avbrudd, i form av alvorlige telefonsamtaler H.C. Johansen må ta både til banken og til familien.

Til slutt må uansett både konge og filmskaper stå for sine valg når de får besøk av Ole Lukkøye – eller døden, som han selv presenterer seg som. For har de to levd livene sine på den beste måten? Og når de får et siste ønske, vil de da klare å ønske seg noe som virkelig har betydning?

Det er veldig mange elementer som skal fungere sammen i en oppsetning som denne. Det er tre ulike eventyr, det er referansene til filmverdenen, og det er den sprelske humoren og det dype alvoret. Men av mange gode grunner fungerer det veldig godt, og da kanskje særlig fordi man har klart å holde en litt stram linje i fortellingen. Det er ikke for mange avstikkere, og det som er av tull og tøys holdes innen rimelighetens grenser. I tillegg har Anette Werenskiold skapt noen eventyrlige kostymer som automatisk gjør at vi rives med inn i fiksjonen, og som gir oss karakterene umiddelbart. Det fortelles med andre ord effektivt og med tydelige virkemidler. Det er nok en del poenger i denne teaterforestillingen som går over hodet på seks- og sjuåringer, men det er det jo i H.C. Andersens eventyr også. Forestillingen byr imidlertid på mye som kan more de minste, og det som er vanskelig å forstå, kan foreldre og barn kanskje ha en fin samtale om etterpå.

Blant skuespillerprestasjonene må Tone Mostraum som den bortskjemte kongen fremheves. Karakteren er morsom, men mangler sjarm og ynde og vekker overhodet ingen sympati. Samtidig blir kongen aldri uspiselig eller ufyselig. Det er en ganske interessant balansegang. Også Per Christian Ellefsen må nevnes, for «Nattergalen» er hans avskjedsforestilling som skuespiller på Nationaltheatret. Denne gangen har han fått rollene som gråkledd nattergal og bankmannen Bob. Og selv om man ikke skal kimse av mindre roller, er det underlig at mange skuespillere får så små roller i sine avskjedsforestillinger. Ellefsen skulle vi i alle fall gjerne sett mer til i denne forestillingen.