Noe i nærheten av et mesterverk

---

6

FILM

«Poor Things»

Regi: Yorgos Lanthimos

USA/Irland/England – 2023

---

Jeg leste akkurat et intervju med Willem Dafoe der han beskrev «Poor Things» som «ikke en normal film», og det har han sannelig helt rett i. Alle som har sett noe av den greske arthouse-eksentrikeren Yorgos Lanthimos vet at han ikke lager normale filmer for normale folk, selv om han fikk et mainstream-gjennombrudd med ti ganger Oscar-nominerte «The Favourite» (2018). Personlig har jeg stor sans for alt Yorgos har gjort siden «Dogtooth» (2009), men ingenting han har skapt frem til nå kan måle seg med Gulløve-vinneren «Poor Things». En ekstremabsurd, grenseoverskridende og befriende frilynt Frankenstein-fabel basert på romanen av Alasdair Gray; som ikke likner på noe annet vi noensinne har sett - og har alle kjennetegnene til en umiddelbar klassiker.

Filmen er preget av et helt vanvittig produksjonsdesign (av Shona Heath og James Price), tilsvarende grandiose kostymer av Holly Waddington og beundringsverdig hemningsløse skuespillerprestasjoner. «Poor Things» ble akkurat (for hva det nå er verdt) belønnet med Golden Globe-statuetter for Beste kvinnelige skuespiller og beste film i kategorien «musikal eller komedie». Den er ingen musikal, men er jevnlig skikkelig morsom. Så frem til Golden Globes-komiteen oppretter en ny kategori for filmer som en totalt umulig å kategorisere er muligens «komedie» så nærme vi kommer en slags merkelapp. De fleste filmene til Lanthimos er preget av en skrudd sans for humor, men ingen andre regissører har den samme innfallsvinkelen, tonen eller tilnærmingen som ham. En totalt unik filmskaper, som med «Poor Things» har skapt sin mest oppsiktsvekkende film - og noe i nærheten av et mesterverk.

Bella Baxter (Emma Stone) endte sitt liv ved å hoppe fra Tower Bridge i et steampunk-viktoriansk vrengebilde av 1800-tallets London, men ble fisket opp fra Themsen og gjenopplivet av den smågale forskeren Godwin Baxter (Willem Dafoe). Han foretrekker beskjedent å bli kalt «God»; en grotesk skikkelse med et mildt vesen, som ser ut som et Frankensteins monster etter å ha blitt utsatt for grusomme eksperimenter av sin far i barndommen. Bella blir hans provisoriske adoptivdatter, arvesynd og «Bride of Frankenstein»-prosjekt; et nyfødt barn fanget i kroppen til en fullvoksen kvinne, som må lære seg hva det betyr å være et menneske. Overbeskyttende Dr. Godwin gjør sitt beste for å skjerme Bella fra verdens grusomheter, mens han oppfordrer hennes intellektuelle utvikling uten begrensninger.

[ 16 nye norske filmer i vår (+) ]

Bella går igjennom den vanskelige trassalderen da den troskyldige medisinstudenten Max McCandles (Ramy Youssef) ansettes for å kartlegge hennes hurtige metamorfose: fra vilter krabat som stabber ustødig rundt og knuser tallerkener med stor entusiasme, til nysgjerrig naturkraft som utforsker sin egen seksualitet med en agurk ved middagsbordet. Bella har ingen forståelse av sosiale normer, bluferdighet, impulskontroll eller skamfølelse, og er skrubbsulten etter å oppleve absolutt alt livet har å by på. Dette besynderlige kvinnebarnet vekker oppmerksomheten til advokaten Duncan Wedderburn (en overraskende festlig Mark Ruffalo), en hedonistisk hurragutt med uhederlige hensikter, lugubert rykte og legendarisk libido.

Bella mistenker at denne sleske slyngelen bare er ute etter å besudle henne på det groveste, og bestemmer seg for å bli med ham på en seksuell dannelsesreise til Lisboa. I likhet med de fleste menn prøver Wedderburn å kontrollere Bella, og den patetiske påfuglen drives totalt fra vettet av hennes egenrådige natur. Hun er et komplett frigjort kvinne i en puritansk verden, noe som fordrer en skuespillerprestasjon som er tilsvarende uten hemninger.

Emma Stone gjør absolutt alt rollen som Bella Baxter krever av henne og mye mer, i en fryktløs kraftprestasjon ulikt noe annet hun har taklet tidligere. Det er sikkert lett å fokusere på at Stone deltar i en rekke avkledde sexscener de fleste i hennes sfære ville ha skygget langt unna, og som er såpass grenseoverskridende at «Poor Things» ble klippet ned i England for å få den gjennom statssensuren med strengeste attenårsgrense (den vises heldigvis usensurert i Norge med mer liberal femtenårsgrense).

Det sjenerøse antallet nakenscener er uansett det minst oppsiktsvekkende med Stones tolkning av Bella Baxter, som gir henne en sjelden sjanse til å strekke sine betydelige ferdigheter til bristepunktet. Dette er hennes tredje prosjekt med Yorgos Lanthimos (etter «The Favourite» og den halvtimelange novellefilmen «Bleat»), og de har åpenbart utviklet et veldig høyt tillitsforhold.

[ 24 norske album som vil prege 2024 (+) ]

Stone var aktivt involvert i utviklingen av prosjektet, og er kreditert som produsent – så hun er en av de kreative drivkreftene bak «Poor Things». Lanthimos har nevnt «Bram Stoker’s Dracula» og Mel Brooks’ «Young Frankenstein» som referansepunkter, men jeg mistenker at han dessuten har latt seg inspirere litt av den greske landsmannen Nikos Nikolaidis grenseoverskridende filmer. Han har en veldig fordomsfri og liberal tilnærming til seksualitet, som går stikk i strid med zeitgeisten og står i sterk kontrast til den mer amerikansk-moralistiske formen for feminisme som ble forfektet i Greta Gerwigs merkevare-kassasuksess «Barbie».

De to filmene har fortsatt en del påfallende likhetstrekk: begge er fabler om en naiv kvinne skapt i en skjermet boble, som begir seg ut på en selvoppdagelsesferd i en mannsdominert verden og prøver å finne sin plass i den. Men der Gerwig var overtydelig i sin agenda og skrek budskapet sitt inn i ørene våre med en megafon, er «Poor Things» så mye snedigere, oppviglersk og uforutsigbar. Men definitivt ikke en film strømlinjeformet for maksimal kommersiell suksess, og neppe like brukervennlig – selv om man selvfølgelig kan sette like stor pris på dem begge. Den føles uansett som en overstimulerende dopamininnsprøytning å se en film som er så overlesset av grotesk-absurd oppfinnsomhet og fantasifull kreativitet uten å bli besudlet av selvhøytidelig pretensjoner. Noe helt spesielt, virkelig!