Nå leser ungdommen en bok

Dagen etter at 19-årige Oliver Lovrenski mottok Bokhandlerprisen for sin debutroman «Da vi var yngre», går han ikledd dobbeltknappet dress gjennom den isnende luften til Blindern videregående skole. Han skal på sitt første skolebesøk og prate med elevene om sitt anmelderroste verk.

Debutromanen er en rå oppvekstroman om Ivor og hans tre venner i Oslo. Den strekker seg over 240 halvfulle sider skrevet i sosiolekt med tilhørende ordliste og har bare to punktumer i alt.

Forfatteren har tidligere sagt at han hadde et særlig håp om at unge gutter vil plukke opp boken hans.

– Hvordan er det å møte disse unge guttene som har lest boken din, føler du at du har truffet som du ønsket?

– Ja, vi er på god vei i hvert fall. Jeg ser at det funker, for de er engasjerte og de har spørsmål. Jeg kan se driven i øynene deres, de vil bli noe, de vil få til noe, og det er så deilig å se, forteller han om skolebesøket.

Første bok

– De som aldri har lest en bok før, har oppdaget denne boka, de har oppdaget det fine med å lese, og det er jeg veldig stolt over, sa Lovrenski til NTB.

Elevene har lest romanen i forbindelse med det tverrfaglige temaet livsmestring. Og det er ifølge ansvarlig lærer Tonje Fossum Svensen litt av en seier for elevene å ha jobbet seg gjennom en hel bok.

– Mange elever synes det er vanskelig å lese romaner, og for noen er dette den første romanen de har lest. Da vi var yngre har lite tekst på hver side, og dermed virket den ikke så uoverkommelig. At boken er skrevet så muntlig syntes de var litt crazy, samtidig som at det var spennende og gøy, forteller hun.

Det er ifølge forfatteren «sånn det skal være.»

– Det er det jeg vil, det er mye jeg vil, da, men en av de ting jeg vil er å hjelpe unge til å lese. For jeg ser hvordan det har vært for meg, hvor mye det har gitt meg. Vi trenger som samfunn at folk klarer å uttrykke seg ordentlig, at de klarer å tilegne seg informasjon og historie, sier Lovrenski.

– Tvangslesebøker

Klassen er inndelt i grupper som hver især jobber med en side i boka. I klasserommets hjørne sitter tre gutter som har lest nesten hele romanen. Ingen av 16-åringene er de store lesehestene og vanligvis hitter bøker de må lese på skolen ikke.

– Tvangslesebøker er jo ikke veldig gøy å lese. Denne boka var bra, men kanskje ikke de andre bøkene vi vanligvis må lese, mener Ulrik Sveinunggard Hus.

På tross av lite interesse for litteratur, er de akkurat som anmelderne begeistret for Lovrenskis roman.

– Jeg syns boken er veldig interessant og siden den er skrevet på en veldig unik måte, så er det veldig spennende. Så det er en bok som er lett å holde seg med i og så er det ikke så mye tekst, så det er veldig lett å lese og få med seg, den har veldig mye viktige beskjeder i seg, sier Theo Rysst-Jensen.

De relaterer ikke nødvendigvis til miljøet i romanen, men sier alle at de kjenner flere elementer igjen. Lovrenski selv er vokst opp i nærheten av skolen.

Korte bøker er det nye sort

I april i år igangsatte regjeringen en strategi for å gi barn og unge større leselyst. Daværende kunnskapsminister Tonje Brenna understrekte da at det er en utfordring at norske barn og unge leser stadig mindre. Gutter leser i tillegg mindre enn jenter gjør.

Men snakker man med guttene i klasserommet på Blindern, kan boken til Lovrenski gjøre noe med det. Ulrik Sveinunggard Hus kunne i alle fall godt finne på å plukke opp enda en bok etter å ha lest »Da vi var yngre«.

– Hvis det kommer en til lik type bok, der man ikke blir tvunget til å lese gjennom masse tekst på mange sider. Her er det ikke mye tekst per side. Det er motiverende for da går sidene litt fortere, sier han.

Theo Rysst-Jensen tenker i samme bane.

– Jeg leser ganske lite faktisk, men den var fin å komme seg igjennom. Jeg kunne lese mer i samme stil, men jeg er ikke veldig fan av å lese sånn veldig lange og tunge bøker.

Ifølge lærer Tonje Fossum Svensen er det altså ikke bare lengden på boken som appellerer til elevene.

– Lovrenski formidler hvordan det er å gå med vanskelige tanker og vonde følelser alene, på en vakker og litterær måte. Han beskriver for eksempel ubehaget når man får angst som innvendige bølger, sorg som glasskår, og jeg ser at elevene kjenner seg igjen i hans metaforer, fordi det blir skildret slik man kan føle det, sier hun.

Gir tips

Under møtet med de tre guttene, snakker de om hovedkarakteren Ivors forsøk på å ta livet av seg selv. Det blir nevnt mer enn en gang i boken, og det gir anledning til tips som også kan brukes i skolen. Han forklarer dem nemlig at noe får mer troverdighet hvis det har blitt nevnt før i en tekst.

– Også bare hvis man skriver en tekst, en stil eller en historie på skolen, og du nevner noe i første avsnitt og det så kommer igjen senere, så har leseren noe å referere til og det styrker teksten, forteller Lovrenski til guttene.

Theo kan godt forstå at Lovrenski har vunnet Bokhandlerprisen i en alder av 19 år.

– Han har jo skrevet en veldig unik bok, så jeg syns det er fortjent. Og nå da vi snakket med ham, har han jo tydeligvis tenkt over hvordan han skriver, han har ikke bare gått ut og skrevet en masse på kebabnorsk, han har tenkt over hvordan han skal sette opp boken. Det med å komme tilbake til noe man har skrevet før, viser jo da at han har god forståelse for hvordan man skriver en bok.

– Det er morsomt, for jeg har aldri selv skrevet en god stil, forteller Lovrenski etterpå.

Han trekker fram forfatteren Maria Navarro Skaranger, som skrev boken sin på skolen.

– I hvert fall første manuset sitt, skrev hun på den skriveskolen hun gikk på. Det var lærerne som oppdaget henne.

Det som alle lurer på

Etter at Lovrenski har vært rundt gruppene, får elevene mulighet til å stille spørsmål i plenum.

Elevene er som mange andre interessert i om hovedkarakteren er basert på Lovrenski selv. Det er faktisk det første, Ulrik Sveinunggard Hus spør om.

– Det er det ikke. Ivor er Ivor. Det er en roman, først og fremst, svarer Lovrenski.

Ulrik Sveinunggard Hus gir seg ikke med en gang og spør litt senere: – Hvor er det du har fått de historiene fra – er de sanne eller er de oppdiktet?

– Det var godt omformulert da. Du skal bli journalist, svarer Lovrenski.

At mange andre forsøker å sette likhetstegn mellom Ivor og Oliver, irriterer ikke forfatteren, som sier at han ikke kan klage.

– Jeg er blitt spurt masse om jeg er Ivor, og jeg skjønner det. Fordi historien virker så ekte, så når man sitter og leser, tror jeg man har så lyst til å plassere det et sted, man har lyst til å få åpnet enda en dør og se hva som ligger bak den. Og så er det ikke sikkert det ligger noe bak den, sier han.

Det var nå ikke det eneste, klassen interesserte seg for. De spurte blant annet til skriveprosessen, de to punktumer og framtiden for karakterene.

– De hadde gode spørsmål og de så ting i teksten som jeg ikke så. Det er det som er litt kult med fiksjon, karakterene får sitt eget liv, så selv om de så noe som jeg ikke har gjort med intensjon, så var det ikke feil, det passer det de leser, sier han.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen