---
4
FILM
«Den første julen i Skomakergata»
Regi: Mikal Hovland
Norge – 2023
---
Mange av oss som vokste opp med «Jul i Skomakergata» har et nostalgisk forhold til de sporadiske reprisesendingene av denne koselige NRK-julekalenderen. Ja, det var skikkelig stusslig at Jon Blund bare leste opp sitater fra FNs internasjonale barnerettighets-charter, fremfor å vise tegnefilmer sånn som i andre, normale land. Men NRK er NRK. Ville du se «Scooby-Doo» og «Tom og Jerry» var du pent nødt til å stå opp grytidlig og skru over til svensk TV, for den norske statskanalen nektet plent å underholde ungene med den typen skadelige vederstyggeligheter. «Jul i Skomakergata» var gammelmodig selv da serien først ble vist tilbake i 1979, men det var samtidig en sentral del av sjarmen som gjør den såpass tidløs. Manusforfatter Bjørn Rønningen skapte en etterkrigs-fantasiverden som aldri fantes, men som var så fordømt koselig at den ikke engang lot seg sverte av utallige småsnuskete parodier.
NRK sluttet så vidt jeg vet å vise «Jul i Skomakergata» tilbake i 2003 (med begrunnelsen at serien «ikke lengre er relevant for unge»), og litt har jo forandret seg på tjue år. I dag ville kanskje den barnekjære skomakeren ha blitt kansellert etter å ha utsatt stakkars Stine for uønsket kos og klemming. Føles fortsatt ikke helt innafor at han kalte den lille jentungen for «veslekjæresten min». Det er uansett åpent for debatt hvor nært forhold de siste generasjonene egentlig har til Jens Petrus Andersen. Men hvem vet, kanskje foreldrene til noen av dem trumfet igjennom at familien ser serien på NRKs nett-TV i romjulen, eller i det minste tvang dem til å se noen YouTube-klipp.
Årets filmversjon krever uansett ingen nær kjennskap til julekalenderen, siden «Den første julen i Skomakergata» er en «prequel» som forteller opprinnelseshistorien til skomaker Andersen. Nå spilt av Kåre Conradi, som muligens er det nærmeste vi kommer Henki Kolstad i dag. Dette er ikke helt den lune skomakeren vi (voksne) husker, men er gretten grinebiter som har mer til felles med Grinchen. Historien utspiller seg i desember 1945, mens det norske folk forbereder seg å feire jul for første gang siden frigjøringen. Åpningsteksten understreker at filmen bare er inspirert av TV-serien, noe som gir dem litt alburom til å forandre en del ting. Så den snakkende tøffelen Tøfflus og dukkefeen Jon Blund er fraværende.
[ Et velformulert og innsiktsfullt portrett ]
Isteden rettes fokuset mot niåringen Stine (Kaya Ekerholt McCurley), som har rømt fra Grådraget Pikeskole og Internat. Hun er på flukt fra en ekstremt pliktoppfyllende billettkontrollør da hun hopper av toget på idylliske Skomakergata stasjon, og søker ly fra det sure snøværet ved å snike seg inn i nærmeste hus. Hun sovner på slagbenken, og våkner opp i verkstedet til skomakeren Jens Petrus Andersen. En bustete, skjeggete einstøing med sosial angst, som ikke har vært ute av huset på årevis og slett ikke setter pris på å få uanmeldt besøk av freidige barn. Denne utgaven av Stine er langt fra like ungpikefnisete og troskyldig som sin motsvarighet i TV-serien. En eplekjekk, viljesterk, egenrådig og litt utspekulert guttejente som har et fleksibelt forhold til sannheten, og hevder at hun er i Skomakergata for å møte en pappa som har blitt litt forsinket. Stine foreslår at hun blir boende hos skomaker Andersen frem til faren hennes dukker opp, og overtaler ham til å reparere de tynnslitte skoene sine mens hun lager frokost.
Det eneste mennesket Jens Petrus har sosial kontakt med er postmannen Reidar (Martin Lepperød), som gjør ærender for ham på postruten sin. Men nå har postmannen falt og brukket benet, så skomakeren går motvillig med på at Stine hjelper ham litt i dagene frem til jul. Hun skaper liv og røre i den døsige småbyen: prøver seg som giftekniv mellom den klossete blomsterhandleren Rosengren (Kristoffer Olsen) og stramme fru Frantzen (Lisa Tønne), blir bestevenn med den nerdete sladrehanken Jørgen (Håkon Seip) og finner seg til rette hos de bohemske foreldrene hans.
I mellomtiden hører to journalister fra Norsk Ukeblad rykter om en mystisk jentunge som har rømt fra kostskolen sin, og befinner seg et sted i Skomakergata. Den forfengelige Tilla Hjul (Lene Kongsvik) ser sitt snitt til å gjenopplive sin dalende karriere som juleslager-sanger ved å presse seg inn i denne historien, og bestemmer seg for å få fatt i Stine selv. Dårlig stemning oppstår også etter at Stine ved et uhell ødelegger Andersens adventsappelsin og snoker rundt i brevene han har fått fra sin fraværende datter Jenny. Det er ikke skrekkelig vanskelig å gjette seg til hemmelighetene Stine og skomakeren bærer på, men alt bygger seg opp til en dramatisk finale. Mon tro om ikke det freidige barnet drar den gretne grinebiteren ut av skallet sitt i tide til julaften.
[ Forfengelighetens festfyrverkeri ]
Jevnt over fungerer «Den første julen i Skomakergata» betydelig bedre enn forventet: en trivelig, vellaget julefilm som tilbyr en oppdatert utgave av karaktergalleriet i julekalenderen. Kåre Conradi gjør skomaker Andersen til en mer melankolsk og sørgmodig skikkelse, og leverer en skikkelig bra skuespillerprestasjon under buste-skjegget. Dialogføringen er i overkant moderne og høres definitivt ikke som folk fra førtitallet, men dekoratørene har gjort et krafttak for å fange opp tidskoloritten. Jeg mistenker at dette kunne ha fungert like bra uten forbindelsen til TV-serien, men «Den første julen i Skomakergata» er tilsvarende koselig. Og koselig er undervurdert.
