---
3
FILM
«Jeanne du Barry»
Regi: Maïwenn
Frankrike 2023
---
Det korte livsløpet til madam Jeanne du Barry er en saftig historie som virkelig fortjener å bli fortalt på stort lerret: en prostituert kvinne fra fattige kår som på midten av 1700-tallet klatret helt til toppen av det franske aristokratiet. Feiret for sin uimotståelige skjønnhet, og foraktet for sin skandaløse skamløshet. Den siste elskerinnen til kong Ludvig XV, som skapte stor oppstandelse i hoffet fram til hun mistet hodet i giljotinen. Misbrukt og kastet av sitt lands mektige menn, før hun ble drept som straff for å ha brukt det eneste hun hadde for å komme seg ut av fattigdommen. En episk tragedie om klassekamp, kvinners trange kår og kongefamilienes konstante overgrep mot underklassen i skyggen av den franske revolusjonen. Eller, hvis du er Maïwenn, eventuelt en romantisk dramakomedie der fokuset er på fine kjoler og prinsessedrømmer.
Filmskaperen/skuespilleren Maïwenn har ruget på «Jeanne du Barry» siden hun så Sofia Coppolas «Marie Antoinette» (2006), der Asia Argento spilte en sentral birolle som madame du Barry. Maïwenn følte åpenbart at det ville være en klar forbedring hvis hun selv (i en alder av 47 år) portretterte denne sagnomsuste skjønnheten, som var bare 25 år da hun ble beordret inn i sengen til Ludvig XV. Det er muligens udannet å påpeke at dette ikke akkurat er en rolle Maïwenn er født til å spille, eller at hun neppe ville ha fått sjansen til å spille den hvis hun ikke selv produserte, delvis skrev og regisserte filmen. Men siden «Jeanne du Barry» er iscenesatt med en selvnytende selvforelskelse som grenser mot ren narsissisme, burde det fortsatt være innafor å stadfeste at det største problemet med filmen på alle måter er Maïwenn.
Hennes Jeanne du Barry er frimodig og med store ambisjoner om å heve seg over sin beskjedne stand. Resultatet av en syndig natt mellom en munk og ressurssvak syerske, som takket være sin oppsiktsvekkende skjønnhet, uimotståelige sjarm og intellektuelle nysgjerrighet vokser opp til å bli en sensasjon som kurtisane på et bordell i Paris. Jeanne opparbeider seg et eksklusivt klientell som inkluderer den libertinske greven du Barry (Melvil Poupaud) og hertugen av Richelieu (Pierre Richard). Sistnevnte en nær bekjent av kong Ludvig XV (Johnny Depp), som mistenker at denne vakre engelen kan bli en velegnet elskerinne for hans majestet. Derfra tar det ikke lang tid før Jeanne sendes rett til kongens soveværelse etter en rask gynekologisk undersøkelse, og flytter rett inn i hjertet hans.
[ Lite jul men mye magi i «Kristiania Magiske Tivolitheater» (+) ]
I Maïwenn fritolkning av historien er Ludvig XV en deprimert mann tynget av de rigide rutinene i hoffet, som ser ut til å kjede vettet av seg. Men kongen får tilbake spensten i skrittene så fort han møter den ukuelige naturkraften Jeanne. Han finner hennes respektløse likegyldighet for korrekt etikette skikkelig forfriskende, og trosser all kongelig kutyme ved å installere dette uromomentet i Versailles som sin offisielle «Maîtresse-en-titre» like etter dronning Maries død. Til stor forferdelse for hans ufyselige døtre, som gjør sitt beste for å fryse ut Jeanne fra hoffets indre sirkel. Romantikken blomstrer og idyllen strutter, helt til slottet får en ny innflytter: Marie-Antoinette (Pauline Pollmann), som blir en brikke i taskenspillet for å presse Jeanne permanent ut i kulden.
Maïwenn håndplukker løsrevne høydepunkter fra livshistorien til hovedpersonen, og skjøter sammen de sprikende scenene med en fortellerstemme. Alt med det formål å fortelle det eventyret hun selv har lyst til å høre: en såpeopera-kjærlighetshistorie om en ikonisk trendsetter som utfordrer normer, provoserer med sin rebelske oppførsel og skaper enorm sjalusi blant smålige kvinner. Ingen stor overraskelse at Maïwenn i intervjuer har fortalt hvor mye hun kjenner igjen seg selv i denne rollen.
Beskjedenhet er kanskje en overvurdert dyd. Dette kronisk overfladiske og tanketomme kostymedramaet ser om ikke annet skikkelig lekkert ut; spilt inn på location ved Versailles med «Barry Lyndon»-inspirert 35mm-filmfoto av Laurent Dailland, kostymedesign av Chanel og et svulstig musikkspor av Oscar-vinneren Stephen Warbeck. Til tross for Maïwenns tvilsomme innsats har mesteparten av oppmerksomheten rundt «Jeanne du Barry» vært rettet mot Johnny Depp. Han var ikke førstevalget til å portrettere kong Ludvig XV, men stilte opp etter at alle de andre navnene på regissørens ønskeliste takket nei – inklusive Gérard Depardieu.
[ Lukas Moodyssons samler «Tilsammans»-kollektivet på nytt ]
Dette er Depps første filmrolle på tre år (dessuten hans første franskspråklige rolle noensinne), og han virker i utgangspunktet omtrent like absurd feilcastet som Maïwenn. Men til tross for alle sine velpubliserte problemer er han fortsatt en fordømt karismatisk skuespiller, som langt på vei gjør «Jeanne du Barry» verdt å se. Han gir Ludvig XV en melankolsk patos, lunefull sjarm og såret verdighet som korresponderer presist med den offentlige oppfattelsen av Depp, og aldri blir noe mindre enn magnetisk. Så ingen stor overraskelse at Maïwenn dytter ham ut på sidelinjen, mens hun forsikrer seg om at kameraet er konstant rettet i hennes retning. Hun var angivelig i full krig med Depp under innspillingen, noe som muligens bidro til at kjemien mellom dem er såpass lunken på lerretet. Like før verdenspremien på Cannes-festivalen ble forresten Maïwenn saksøk av den 71-årige bladredaktøren Edwy Plenel, etter at hun skal ha gått til fysisk angrep på ham i en restaurant. Forhåpentligvis ikke fordi han var frekk nok til å insinuere at det kan være lett å forveksle overdimensjonert selvtillit med forfengelig selvbedrag.
