---
BIOGRAFI
Hege Duckert
«Katti Anker Møller. Å bestemme over livet»
J. M. Stenersens forlag
---
«Ekteskapet er en felle som stenger kvinnen inne og gjør henne til fødemaskin. Gifte meg vil jeg ikke. Nei, ikke for alt i verden!»
Ordene fra en pur ung Katti Anker Møller står skrevet inn i et brev til bestevenninnen. Året er 1883. Moren, Mix Anker, har nettopp født sitt tiende barn. Datteren har vært vitne til fødselsskrikene fra en kvinne som var alt for henne – skjønnhet og ånd, sorg og kjærlighet, fortvilelse og oppofrelse – som Hege Duckert skriver i sin ferske bok om Møller. Når Mix Anker senere dør, skal datteren sverge på at hun ikke har dødd forgjeves. I et av de siste brevene hun får fra moren, heter det at kombinasjonen av fødsler som slet ut kroppen og pengesorger som brøt ned sinnet, tok livsmotet fra henne. «Jeg kommer ikke ut av mitt fengsel før jeg ligger i min grav», skriver hun.
Sitatet er hentet fra av svært mange brev Duckert har hatt tilgang på. Den tidligere kulturredaktøren i Dagbladet og NRK ga i 2021 ut boka «Norsk kvinnehistorie på 200 sider». Denne gangen tar hun et realt dypdykk i en del av denne historien. Hun har gått gjennom hele trettisju esker med brev, dagbøker, foredrag og avisutklipp. Det er et formidabelt og rikt materiale, men et rikt materiale er i seg ingen garanti for en god bok, til det kreves det en dyktig forfatter, noe Duckert utvilsomt er.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/Z7GZ727QA5EPZOBFNGYSMENNVM.jpg)
Forfatteren viser hvordan morens erfaringer er en del av bakteppet når Katti Anker Møller meisler ut sine radikale krav og går i front for kvinners rett til kontroll over egen kropp. «Hun var en kvinne som sanset, observerte og brukte egne erfaringer til å utforme radikale politiske ideer, i strid med samtidens oppfatninger,» som Duckert skriver. Når hun senere gifter seg med Kai Møller – etter å ha sagt til sin forlovede at hun aldri vil gifte seg, fordi ekteskapet er nedverdigende for kvinnen – går hun fra en oppvekst på en grundtvigsk folkehøyskole til et gods i Østfold. Som godseierfrue ved Thorsø herregård, blir hun stående overfor hulkende tjenestejenter som bryter sammen når de ikke lenker kan skjule at de er gravide. I avisene leser hun historier om unge kvinner som føder i skjul og ikke vet annen råd enn å ta livet av seg selv eller barnet.
[ De yngste skapte Oslo World-festen ]
Katti Anker Møller blir «godseierfrue og sosialist, kjølig lady og brennende aktivist, husmor og revolusjonær», slår Duckert fast og beskriver en person som i et familieselskap skal ha svart at hun var «på lag med den som taper», da hun ble spurt om hvilken side hun sto på i en politisk diskusjon.
Når Kai Møller blir valgt inn på Stortinget for Venstre, flytter paret til Oslo. For Katti Anker Møller blir det en mulighet til å påvirke politikken, slik hun gjør under et middagsselskap i parets hjem i Bygdøy allé høsten 1901, der hun gir stortingsmennene til stede beskjed om at de må se på lovverket og sikre rettigheter for ugifte mødre. Hun får støtte fra Johan Castberg, som er til stede denne kvelden. Det blir starten på en femten år lang kamp som skal ende i det som blir kjent som «De Castbergske barnelover», som blant annet sikrer barn født utenfor ekteskapet arverett til fedrene. Kravet er radikalt og møter motstand, fra blant andre Husmorforeningen, som mener det vil undergrave ekteskapet. Når det endelig blir vedtatt har Castberg fremmet lovforslag i fem runder, Møller har holdt 70 foredrag.
Det er ikke den eneste gangen Katti Anker Møller går i front, enten det er i kamp for rettighetene til ugifte mødre og barna deres, eller for tilgangen til prevensjon og avkriminalisering av abort. «Hun passet ikke inn, gikk stadig litt i utakt,» skriver Duckert og legger til at «mens den borgerlige kvinnebevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet kjempet for retten til utdannelse og selvstendig arbeid, ga Katti Anker Møller uttrykk for at det var noe de hadde glemt. Før en kvinne kan bestemme over sin egen kropp, og kontrollere om hun vil ha barn, når hun vil ha barn og hvor mange hun eventuelt vil ha, er hun ikke fri».
Gjennom et innlegg i Social-Demokraten tar hun i 1913 – året da kvinner får stemmerett på lik linje med menn – for første gang til orde for å avkriminalisere abort, før hun to år senere følger opp med foredraget «Moderskapets frigjørelse», en klassiker i norsk kvinnekamp, der hun slår fast at «grunnlaget for all frihet er råderett over egen kropp og hva i den er. Det motsatte er en slaves tilstand». Motstanden er hard. Men Duckerts fortelling er ikke om en person som bøyer av, Møller blir ikke mindre politisk radikal i møte med kritikerne, tvert imot.
Det rike kildematerialet, ikke minst de mange, ofte velformulerte, brevene, gjør at vi kommer tett på både Katti Anker Møller og andre som spiller en viktig rolle i livet hennes, både under oppveksten på Sagatun, landets første folkehøgskole, grunnlagt av faren Herman, til livet på Thorsø. Slik Katti Anker Møller knyttet bånd mellom det politiske og det private, fletter Duckert tråder fra Møllers liv sammen med beskrivelser av sosiale og politiske forhold, til et velformulert og innsiktsfullt portrett av Katti Anker Møller, kampene hun kjempet og samfunnet hun levde i.