Eventyrlig og intimt med PJ Harvey i Oslo

---

5

KONSERT

PJ Harvey

Sentrum Scene, Oslo

30. oktober

---

De myldret denne kvelden, alle de mørke, snikende, dunkle og underjordisk eventyrlige skapningene PJ Harvey maner fram på sitt siste album «I Inside The Old Year Dying». Hun kommer inn under en enslig lysstråle med bandet i skyggene bak seg, hylles av publikum som den legenden og ukronede dronningen hun er, og kvitterer med en intim og vakker todelt konsert hvor hun med fløyelsaktige bevegelser og en vokal som finner feste i den minste avkrok, danser fram storheten i det nye materialet også live.

Polly Jean Harvey (54) er ikke en artist man kan ta for gitt. Det har gått sju år siden hennes forrige album, og det er ingen garanti for at hun fortsetter å lage musikk. Da må hun i så fall vite at hun har i seg å skape noe hun ikke har laget før. I så måte må hun være fornøyd med resultatet på «I Inside The Old Year Dying», og hun krever også at publikum er med på notene.

PJ Harvey på Sentrum Scene

Det er ikke alle artister som har mot eller materiale solid nok til å spille alle de 12 låtene fra et nytt album på en konsert, langt mindre gjøre det som en begynnende konseptuell suite. Men PJ Harvey er ikke hvem som helst. Albumet låt for låt utgjør den første halvdelen av en konsert som tar oss med inn i det nære og organiske, inn i det uoversiktlige, skurrende og lummert lydmalende og tidvis uendelig vakre. Alt det som hun henter ut fra minnene mens hun reflekterer over sin egen barndom på den engelske landsbygda i Dorset. Klubbturneen som bringer henne to kvelder til Sentrum Scene er eksklusiv. Sommerens norske festivalkonserter blir nok mer tradisjonelle.

Siden debuten «Dry» i 1992 har PJ Harvey stadig jaget nye musikalske territorier, både i de indre landskapene og utenfor. Hver ny plate har vært et steg i en ny, annerledes retning selv om rocken, folkrocken og den alternative gitarpopen og støyete punken har vært et premiss. «I Inside The Old Year Dying» er ikke noe unntak. Hun går inn i mytologien fra sin egen diktsamling «Orlam», og gir oss 12 drømmende ekstrakter av fortellinger fra Dorset sett gjennom øynene til den ni år gamle Ira-Abel Rawles. Muligens en refleksjon av barnet Polly, eller «just a gawly girl, just a bogus boy» som hun synger på de gamle Dorset-dialektene i låten som avslutter både platen og dermed også den første delen av Sentrum Scene-konserten.

John Parish og Flood

Siden hun følger albumet kronologisk åpner hun før det med «Prayer At The Gate», men en lett nynning hviskes ordene fram: «So look behind, look before/Life knocking at death’s door/And teake to your dark-haired Lord». Det blir raskt lummert på Sentrum Scene, og snart skal røyken og overlyset avduke en bakvegg som nærmest lever der inne i skyggene, som et villnis av fantasier musikken strømmer ut fra, andre ganger som en bergvegg eller tette sammenfiltrede trær som ruver trolsk i bakgrunnen.

En fantastisk bruk av teaterlys snarere enn det vanlige konsertlyset skapet et nær fysisk relieff av komposisjonene som hennes faste samarbeidspartnere har bidratt til. Den ene, multiinstrumentalisten John Parish er med henne på scenen. Også vokalen er annerledes på disse sangene, etter PJ Harveys eget ønske. Den finner andre leier, andre innganger, og hun holder fast ved disse egenartede fraseringene også på konserten, under «I Inside The Old Year Dying»-sangenes måneder, sykluser og årstider. Hun leker med populærmusikkens store myter som når hun synger fram en «Wyman-Elvis» og andre symbolske skikkelser i sanger som «Lwonesome Tonight».

«Let England Shake»

Den som kommer for å høre den «gamle» PJ Harvey blir kanskje satt på en tålmodighetsprøve, men samtidig er låtene fra «I Inside The Old Year Dying» like umiddelbare som de er fascinerende. Og vi mistenker at de aller fleste som har løst denne billetten er så store fans at de kjenner platen godt fra før. Det høres i hvert fall slik ut.

Dette er den første turneen til PJ Harvey siden hun i norsk sammenheng var på Øyafestivalen i 2016 og året etter i Oslo Spektrum. Da var showet bygget rundt albumene «Let England Shake» og i særlig grad hennes da nyeste «The Hope Six Demolition Project», et verk inspirert av reiser blant annet i Kosovo og Afghanistan og andre deler av Europa som den gang hadde arr som knapt hadde lukket seg, for ikke å snakke om en altomfattende flyktningkrise. I 2023 er verden et helt annet sted enn kun i etterdønningene fra tidligere konflikter, og antallet mennesker som søker nytt håp og liv i Europa har knapt vært større.

Derfor ligger det kimer av en intens harme også under de sobrere og mer halvakustiske og stillferdige arrangementene under denne konserten, men det er samtidig som om PJ Harvey vil si at det er en sammenheng mellom det dypeste mørke og lyset i horisonten. Hun sier ikke noe mellom sangene, hun og bandet framfører dem med en inderlighet som gjør at man i 105 minutter er der sammen med dem og ingen andre. Kanskje er det som hun mot slutten av konserten synger i «Angelene» fra «Is This Desire?»-albumet: «Dear God, life ain’t kind/People getting born and dying/But I’ve heard there’s joy untold».

De tværer ikke ut låtene, tvert imot framfører de dem som konsise fortellinger, korte evigheter av vellyd, skranglete og omskiftelige og mellom dem fullt av lyder, fuglekvitter, raslende vind, tusling i tørt løv og kirkeklokker som varsler et skifte.

Hitene etter pausen

Selv veksler hun mellom bare vokal og gitaren i tillegg, mens John Parish på gitar er en slags orkesterleder for de andre. Det vakre og sødmefylte i musikken forsterkes av tidligere Bad Seeds-medlem James Johnston på fiolin, mens multiinstrumentalist Giovanni Ferrario tar seg av de lekre elektroniske detaljene og Jean-Marc Butty holder kursen og tempoet bak trommene.

Bandet fyller ut pausen uten Harvey på scenen, og skaper overgangen til det kjente om ikke alltid trygge med den første av i alt tre låter fra «Let England Shake». De spiller og synger en bejaende folkaktig versjon av «The Colour Of The Earth», før andre del starter for alvor med at det formelig knatrer i messingen på to låter til fra dette albumet som står igjen blant PJ Harveys aller beste. Først «The Glorious Land» så «The Words That Maketh Murder».

Herfra og ut er det en hel liten bukett av låter hentet fra hennes ulike album. «Send His Love To Me», nevnte «Angelene» og så helt tilbake til «Dry». Herfra velger hun naturlig nok «Dress», og det er lenge siden hun har vært der i konsertsammenheng. «Man-Size» gjøres kontant og med et punka glimt i øyet, mens høydepunktene som bedre kler konserten rent stemningsmessig er et rent ut skyggespill på scenen under en intim «The Garden» og den påfølgende «The Desperate Kingdom Of Love», men henne og gitaren alene i en søyle av lys. Det er et nydelig drønn av et lavmælt øyeblikk.

Først etter «Down By The Water» henvender hun seg til publikum, takker for at vi kom og introduserer bandet. Derfra og ut er det en kort parade ut til to av den britiske poprockens aller største kunststykker, en Parish-hoggende og tung, mollstemt «To Bring You My Love», og så den medrivende «C’mon Billy» før hun avslutter det hele med «White Chalk». Blir det et lite antiklimaks? Kunne den og «Billy» byttet plass? På den annen side er den dystre og naturnære «White Chalk» det nærmeste hun kunne komme en eldre sang som binder en konsert som denne sammen helt fram til de avsluttende ordene om blodet på hendene. Mer symbolsk blir det ikke.

PJ Harvey spiller to utsolgte konserter på Sentrum Scene. Til sommeren er hun annonsert til først Bergenfest, så Øyafestivalen.