PJ Harvey tilbake til Norge: Det begynte på Valle Hovin for 30 år siden

«PJ Harvey tilhører sikkert rockens framtid», konkluderte jeg etter hennes opptreden den sommerdagen på Valle Hovin, der hun spilte i fullt dagslys som oppvarming for U2. Dette beviser hun selv med to for lengst utsolgte konserter på Sentrum Scene i neste uke. Hun kunne godt fylt større steder, men vi skal være glade for hver gang vi får se etablerte artister i mindre format. PJ Harvey har for lengst spilt i Operaen, Oslo Spektrum og toppet plakaten på Øyafestivalen. Neste sommer kommer hun også tilbake til Øya, og spiller også på Bergenfest på forsommeren.

Vi var ikke helt uforberedt på den store opplevelsen på Valle Hovin i 1993. «Dystert og deilig» i sto det i overskriften til anmeldelsen av det første albumet i Arbeiderbladet året før: ««Dry» er like upolert i de dempede akustiske partiene som i de nærmest krakilske utblåsningene. Melodiene står likevel forbausende sterkt, og denne musikkens nærvær er umulig å ignorere», skrev anmelderen Asbjørn Bakke, som trakk paralleller til Patti Smith og Nick Cave. Oppfølgeren «Rid Of Me» fikk like god mottagelse: «PJ Harvey bryter mot store indre krefter, og synger om kjærlighet, sex, sjalusi og hat med skremmende stor lidenskap.»

Til å begynne med ble PJ Harvey presentert som et gruppenavn, med Polly Jean Harvey som forgrunnsfigur, med Rob Ellis på trommer og Ian Oliver på bass. Det kan hende vi var mer spente på dem enn på hovedattraksjonene U2 denne dagen på Valle Hovin. En sånn konsert som kan karakteriseres som mørke midt på dagen. Som jeg skrev i Arbeiderbladet dagen etter:

«PJ Harvey spiller en beinhard form for god, gammeldags rock. Det ble likevel fort klart at de spiller så rått at de ikke er underholdning for massene. Polly Harvey har en stemme av de sjeldne. Det er dessuten en enorm dynamikk i sangene hennes. Hun hvisker sensuelt og nært i ett øyeblikk, skriker intenst i det neste. Hele tiden til et fresende gitarspill som understreker at hun mener alvor i sangene sine. Polly Harvey frir ikke til publikum. Disse låtene er for fulle av raseri til å innby til taktfast feststemt klapping. PJ Harvey finner seg ikke til rette som stadionrockere, men det er vanskelig å unngå å bli fanget av den besnærende stemningen i den infernalske lyden de lager.» Jeg gjentar gjerne at PJ Harvey sikkert tilhørte rockens framtid, men tok kanskje feil når det kom til at hun ikke kunne appellere til massene.

Albumet «To Bring You My Love» ble et enda større gjennombrudd for henne i 1995. Nå sto hun fram med leppestift og falske øyenvipper i vampete rød kjole og forklarte Arbeiderbladets Anne Hoff om stilskiftet. – Mange har reagert på min nye visuelle framtoning på scenen. For meg er dette bare et bevisst uttrykk for mitt kunstneriske ståsted akkurat nå. Endelig føler jeg at musikken og framførelsen er en komplett enhet. Lys og mørke er like viktige deler av min personlighet, forklarte hun. Dessuten syntes hun ikke «smerte» var et dekkende ord for hennes kjærlighetssanger. – Kall det heller lidenskap og ekstase, mente hun.

«En iboende uro preger hele «To Bring You My Love». Denne uroen spenner fra det ulmende til det mer eksplosjonsartede. Også stemmen til PJ Harvey rommer alle nyanser, fra heslig til vakker, fra myndig til sart. Hun er i sannhet en soulsanger for 90-tallet», sto det i Haakon Larsens anmeldelse av dette albumet i Arbeiderbladet, passende nok på 8. mars. PJ Harvey var ikke helt enig i påstander om at hun hadde laget et lettere tilgjengelig album med «To Bring You My Love»: – Snarere dreier det seg om at jeg er blitt et par år eldre og mer erfaren siden debuten. Generelt sett tror jeg platene mine slår an fordi folk ønsker å bli stimulert følelsesmessig. Musikk skal ikke bare være behagelig og avslappende, mente hun i intervjuet.

Nå kom PJ Harvey inn på VG-lista. Enda større var det selvfølgelig at hun vant den årlige Kritikertoppen her i avisa, stemt fram av 40 musikkjournalister. Hun var med dette etablert i første rekke. Ikke i salgstall, men i respekt og anerkjennelse. Hun gjorde en sterk konsert på Rockefeller samtidig som albumet kom, men en ny konsert mot slutten av året ble avlyst, med en melding om at hun kom til å trekke seg tilbake en stund.

Denne stunden varte ikke så lange. PJ Harvey fortsatte å gi ut nye album, ofte ganske forskjellige fra de foregående, men alltid godt mottatt. Hun hadde også et forhold til Nick Cave i disse årene, og sang på hans album «Murder Ballads» i 1996, mens flere sanger på hans «Boatman’s Call» året etter skal være påvirket av bruddet mellom de to.

PJ Harvey fortsatte å stå fram med ny stil fra gang til gang, både musikalsk og i antrekkene hun opptrådte i. «Is This Desire» i 2008 viste henne fra en mer dempet side en de gitardrevne tidligere albumene. «Stories From The City, Stories From The Sea» fra 2001 ble belønnet med Mercury-prisen for siste års beste britiske album, uansett sjanger. Her kan vi også for første gang høre henne ligne på noen av dem som kanskje har vært store forbilder: Patti Smith i «Good Fortune» og Chrissie Hynde i «You Said Something». «Uh Huh Her» fra 2004 var spilt inn nesten helt alene i studio. «White Chalk» fra 2007 hadde mange pianobaserte sanger.

Hovedverket til PJ Harvey kom kanskje med «Let England Shake» i 2011. En skildring av det britiske imperiets krigføring på fremmed jord gjennom århundrer, framført med den mest fengende og imøtekommende musikken hun har laget. For dem som ikke har hørt PJ Harvey før er dette et godt sted å starte.

Igjen fikk hun Mercury-prisen, og fortsatt er hun den eneste dobbeltvinneren siden utdelingen startet i 1992. Og igjen vant hun Kritikertoppen her hjemme. «Den blodige krigshistorien til det britiske imperiet er grunntemaet for «Let England Shake». Men dette handler om mye mer enn bare Storbritannia. Med sin merkverdig gammelmodige autoharpe slår PJ Harvey an eksistensielle strenger, i sanger om død og liv, kjærlighet og hat, brutalitet og sivilisasjon», sto det i begrunnelsen, ført i pennen av Bernt Erik Pedersen. Ironisk nok bidro dette utspillet til at PJ Harvey i 2013 ble utnevnt til MBE, The Most Excellent Member Of The British Empire. Hun møtte opp på Buckingham Palace for å motta ordenen av Dronning Elizabeth. Uten sammenligning for øvrig kom hun også på «Skavlan«, i hyggelig samtale med Drillo om engelsk geografi.

«Let England Shake» kom også med 12 kortfilmer regissert av Seamus Murphy. De to videreførte samarbeidet og temaet med å reise sammen i de krigsherjede landene Kosovo og Afghanistan, og i fattigstrøkene i Washington DC. Dette ble til foto- og diktsamlingen «The Hollow of The Hand» i 2015, oversatt til norsk av Pedro Carmona-Alvarez og Gunnhild Øyehaug som «Den opne handa». Dette ledet igjen videre til albumet «The Hope Six Demolition Project» i 2016, inspirert av rehabiliteringen av nedslitte boligstrøk i Washington DC, som endte med at det ble for dyrt å være der for de opprinnelige beboerne.

Konsertene til PJ Harvey i høst er basert på sommerens album «I Inside The Old Year Dying». Hennes tiende (litt avhengig av regnemåte) og hennes første på sju år (det lengste oppholdet siden starten). Sangene er en forlengelse av innholdet i hennes langdikt «Orlam» som kom i bokform året før. Om ei jentes oppvekst i Dorset, «gjeterjenta», fra artisten som selv vokste opp i en familie av sauebønder, og en gang forarget dyrevernerne i PETA med en beskrivelse av kastrering av bukkene. «Hun synger på nesten overjordisk vis, komposisjonene er detaljrike og lagmessig spenningsfylte, resultatet vakkert, urolig og samtidig balsamerende. (...) Albumet er helt og holdent et kunstverk og et musikalsk dikt signert PJ Harvey», skrev Mode Steinkjer i anmeldelsen her i avisa. Sangene er produsert med hennes mangeårige samarbeidspartnere Flood og John Parish. Det er sannsynligvis musikk som gjør seg bedre i mer intime konsertsaler enn på store arenaer. Det sies at festivalkveldene neste år kommer til å inneholde flere sanger fra hele karrieren.

PJ Harvey gjorde seg kjent på midten av 90-tallet, under et stort oppsving for britisk musikk. Mye av denne musikken ble kjent som britpop, men Polly Harvey var for mye seg selv til å passe inn i en større bølge. Kanskje nettopp derfor har hun klart seg bedre en de fleste andre fra denne tida. Kanskje ikke lenger rockens framtid, men med en forståelse for samtida som gjør henne til en av de mest relevante artistene 30 år etter den første gangen vi så henne.

PJ Harvey spiller på Sentrum Scene 30. og 31. oktober (begge utsolgt), på Bergensfest 12. juni og på Øyafestivalen 7. august (billettsalget har startet).