Spansk sensasjon på Munch

---

KUNST

Spansk sensasjon i Oslo

Vignett 1: KUNST

«Goya og Munch – Moderne profetier»

Munchmuseet

---

Spania er så veldig mye mer enn grisefest og badeferie. Landet som fyller nesten hele den Iberiske halvøy er en kulturnasjon av dimensjoner, med Columbus’ oppdagelse av Amerika som en av de viktigste (men også omstridte) hendelsene i Europas og verdens historie. Spania har også noen av verdens mest betydningsfulle kunstnere, forfattere og komponister. I den sammenheng troner Francisco de Goya (1746–1828) på toppen. På grunn av hans sosiale engasjement og kunstneriske nybrottsarbeid mener jeg han er viktigere og mer engasjerende enn den eldre 1600-tallsmaleren Velázquez og helt på høyde med modernismens frontfigur Picasso.

Utstillingen som setter sammen (uten å sidestille) Goya og Edvard Munch (1863–1944) er en én-gang-i-livet-opplevelse du bare må få med deg. Sjansen for at du noen gang vil få muligheten igjen til å se Goyas to viktigste, berømte grafiske serier komplett og samtidig er mindre enn minimal. Både «Kaprisene» («Los Caprichos» 1797–98) og «Krigens grusomheter» («Los Desastres de la Guerra», cirka 1810–15) teller 80 grafiske blad. De er så sentrale i vår kulturelle bevissthet at du knapt ville vært den du er uten de billedmessige fabuleringene Goya tegner ut. For eksempel er det en klar forbindelse mellom trykk nummer 50 «Los Chinchillas» i «Kaprisene» og de tidlige, filmatiske fremstillingene av Frankensteins monster. Og mye av moderne krigs- og reportasjefotografi er direkte påvirket av Goyas krigsskildringer.

Hvorfor Goya i Munchmuseet? Svaret er fordi de kan. Det finnes ikke mange direkte forbindelseslinjer, og vi vet lite om hvilken innflytelse Goya hadde på Munch. Munch kan ha sett Goya i Paris allerede i 1896, da «Kaprisene» ble vist i et privat galleri da Munch stilte ut på «Salon des Indépendants» samtidig som han åpnet sin første separatutstilling utenlands. Det vi vet er at de to kunstnerne ble stilt ut samtidig i samme galleri i Berlin i 1903. Og Munch hadde flere bøker om Goya i biblioteket sitt. Vi vet også at interessen for Goya «eksploderte» i Munchs levetid, og at mye av Goyas grafikk ble gjenoppdaget og trykket opp i flere edisjoner etter hans død.

På én måte plasserer utstillingen Munch på sidelinjen. Han «avspises» med 40 verk, og kunsten hans presenteres på egne vegger separert fra Goya. Goya er på sin side representert med nesten 200 verk, inkludert de 160 grafiske bladene i de to berømte seriene. De møtes i tematiske innfallsvinkler og gjennom teknikkorienterte fortellinger. Goya-delen inkluderer ni små malerier. Det er sentrale verk, men de kan ikke måle seg med de mange, store maleriene i det spanske nasjonalmuseet Prado.

[ Bjarne Melgaard slår tilbake, og det med en friskhet som feier all tvil til side (+) ]

Jeg var nylig i Madrid og så Goya i Prado. Der brukte jeg mest tid på de grufulle og dypt imponerende «Sorte malerier» («Pinturas negras», 1819–23). De ble kjent først lenge etter Goyas død. Bredden i Museo del Prados presentasjon er imponerende, men den er også betegnende for et hierarkisk historiesyn: Goya tjente sine penger som portrettør for samfunnets elite. Derfor finner du kongelige portretter og «De to Mayaer» (der kvinnen poserer påkledd og naken i to nesten identiske malerier) i hovedetasjen. I overetasjen finner du glade folkelivsskildringer og forarbeider til store veggmalerier for adelige oppdragsgivere. Og i underetasjen finner du det ikoniske «Henrettelsene 3. mai 1808» og de sorte maleriene. Det er betegnende at de sosialt bevisste og mest provoserende maleriene er plassert i kjelleren. Men det var – heldigvis – her det var flest mennesker. Folketettheten foran bildene kunne bare sammenlignes med flokken foran Velázquez’ gigantiske hoffmaleri «Las Meninas».

Goyas grafikk er ikke permanent utstilt i Madrid. Kunst på papir er følsomt for lys, noe som vanskeliggjør langvarige utstillinger. Derfor er utstillingen i Munchmuseet så unik fordi publikum samtidig kan se begge de 80-blad-store seriene fulltallig. Akkurat det kan vi takke Nasjonalgalleriet for, som kjøpte en komplett utgave av «Kaprisene» tidlig. Som ung gikk Edvard Munch hyppig i Nasjonalgalleriet for å studere de gamle mesterne. Vi kan ikke utelukke at Munch kan ha sett «Kaprisene», men innkjøpet ble gjort i 1898, året han ble 35 år gammel. Den andre serien, «Krigens grusomheter», er lånt inn fra British Museum i London. De fikk den først i 1975, som betaling for skatt.

[ Harriet Backers kunst er flott, men Nasjonalmuseets presentasjon er trist (+) ]

Goya er for øvrig lite vist i Norge. I tillegg til muligheten for å studere grafikken i Nasjonalgalleriets Kobberstikksamling, har kunsten kun vært stilt ut tre ganger før utstillingen i Munchmuseet. I 1965 og 1969 viste Galleri 27 utvalg fra flere av Goyas grafiske serier. Og i 1996 viste Nasjonalgalleriet en stor utstilling med Goya.

Goyas sort-hvite grafikk har livlige fantasibilder og en realisme som er usedvanlig detaljert. (Munchmuseet bør hurtigst mulig få kjøpt inn masse forstørrelsesglass.) På samme måte som Munch var en nyskapende grafiker med tresnittet, var Goya den første til å bruke akvatinten kunstnerisk. I tillegg til at kunstneren skjærer i metallplatene, bruker akvatinten syrebad for å påvirke valørene i overflatene.

Denne tekniske nyutviklingen gir sammenstillingen med Munch ekstra relevans. Men viktigst i utstillingens sammenheng er den direkte forbindelsen mellom Goya og Munch i deres interesse for sykdom, lidelse og død, for livets og samfunnsvevens komplekse sammenhenger, for klasse og samfunnskamp. Forskjellene mellom Goyas polerte, men likevel følsomme portretter av kongelige og adel, og skildringene av de redselsfulle erfaringene vanlige folk ble utsatt for, er så opplagt synlige at det gir ekstra smerte å dykke ned i de grafiske seriene. Det er fullt mulig å bli overflatisk begeistret. Men tar du inn over deg hva Goya faktisk viser får du mye å jobbe med.

Goya bruker også masse humor for å bygge opp sin billedverden. Dyr settes i menneskers sted, og det er mange skildringer som både er morsomme og tvetydige. Du kan jo ta en titt på det tilsynelatende bluferdige motivet i «Kaprisene» nummer 12, der en kvinne holder et tørkle foran ansiktet når hun gjør tilnærmelser til en mann. Det tar litt tid før du ser at han er hengt og at hendene hans er bundet. Du forstår mer når du leser tittelen: «På jakt etter tenner.» Motivet kan oppleves humoristisk, men realitetene i det som faktisk vises snakker om grusom brutalitet, tvang og sosial nød.

Goya kom fra enkle kår, men livnærte seg som hoffmaler. Han gjorde en klassereise lenge før begrepet var oppfunnet. Det må ha påført ham stress, for de betydelige grafiske seriene laget han på fritiden. Jeg tenker at arbeidet med «Kaprisene» og «Krigens grusomheter» fungerte som en sikkerhetsventil i kontrast til det livet han levde blant samfunnets overklasse. Det er betegnende at han viser et selvportrett på den første siden av «Kaprisene». Der betegner han seg som «Peintor», som «maler» og ikke hoffmaler. Du kan også legge til at han levde under brutale omstendigheter. I hans levetid var Spania involvert i Napoleonskrigene, og etter at franskmennene ble drevet ut ble inkvisisjonen gjeninnført av kong Ferdinand 7 da han tok makten i 1814.

Goyas skildring av krigens redsler er noe vi kan kjenne oss igjen i. Krig er blitt en del av hverdagen – på avstand. Goyas kunst er nær og hjerteskjærende bevegende på en måte som blir ekstra tydelig med vår tids erfaringer. Selv om vi ikke er direkte påvirket av krigene i Ukraina og Israel/Palestina, blir vår evne til å ta innholdet i Goyas kunst inn over oss sterkt påvirket av de grusomhetene vi blir informert om hver eneste dag. Goyas kunst lindrer ikke smerten, men den kan hjelpe oss til å se og forstå sammenhenger og til å rette sinnet dit det hører hjemme.