En særegen fabel om menneskeskjebner

---

4

FILM

«A Happy Day»

Regi: Hisham Zaman

Norge – 2023

---

«A Happy Day» ender riktignok opp med å bli mer tragisk enn komisk. Noe som samtidig er den perfekte oppsummeringen av norsk asylpolitikk. Hisham Zaman har en skikkelig særegen stemme som filmskaper, men må man først sammenlikne ham med noen er ikke den finske rabulisten Aki Kaurismäki verdens verste utgangspunkt. De deler litt av den samme tørrvittige, underfundige humoren, hverdagspoesien og det lettere resignerte tungsinnet. «A Happy Day» har allerede fått en del velfortjent oppmerksomhet på internasjonale festivaler i Toronto og Chicago, og var akkurat åpningsfilmen på Bergen Internasjonale Filmfestival.

Zamans tredje spillefilm etter «Før snøen faller» (2013) og «Brev til kongen» (2014) utspiller seg på et isolert asylmottak langt ute i Nord-Norges mest ugjestmilde områder. Et sted omgitt av en evig vinter, høyreiste fjell og piskende snø så langt øyet kan se. Her er en gjeng foreldreløse innvandrerungdommer fanget på vent i en monoton skjærsild, der alt de kan gjøre er å spise, sove og stålsette seg for å bli utvist av landet. Alle har fått avslått oppholdstillatelse, og vil bli sendt tilbake dit de flyktet fra så fort de kommer i myndig alder. På attenårsdagen blir asylsøkerne feiret med kake, og tildelt en trillekoffert der de kan plassere eiendelene sine (så lenge ikke totalvekten overskrider 23 kilo) - før de tvangssendes ut av landet med et kameratslig klapp på skulderen og lykke til videre. Gratulerer med dagen. Nå kan du klare deg selv.

De syttenårige kompisene Hamid (Salah Qadi), Ismail (Mohamed Salah) og Aras (Ravand Ali Taha) har bodd her så lenge at de snakker flytende nordnorsk, og har dannet en pakt om å rømme sammen. Aras har påtatt seg oppgaven som teamleder, og har lagt en «Stalag 17»-plan om å stikke av via gruvetunellene under en militærbase i nærheten. Noe som er avhengig av assistanse fra hans tidligere støttekontakt og nesten-ekskjæreste Ingvild (Thea Sofie Loch Næss), som avtjener militærtjenesten i området. Ismail er utnevnt som teamets offisiell manager, mens yngstemann Hamid har fått oppgaven som veiviser. En følsom sjel med et poetisk sinnelag og traumatisk fortid, som til tider sliter med å skille drøm fra virkelighet. Men drømmer er jo alt de har igjen.

[ Nytt mesterverk fra Martin Scorsese (+) ]

Kompisene tilbringer mesteparten av tiden med å legge planer mens de hutrer i den nådeløse kulda, og når trekløveret forviller seg for langt ut på vidda blir de rutinemessig fraktet tilbake til asylmottaket av områdets lakoniske politikonstabler (Stig Frode Henriksen og Anja Saiva Bongo Bjørnstad). Vi ser dem stadig som små skikkelser i et enormt hvitt landskap (stilsikkert fanget opp i bredformat av filmfotografen Lukasz Zamaro), som understreker at dette asylmottaket like gjerne kunne ha vært et statsbyråkratisk Alcatraz. Her er det ingen steder å søke dekning, ingen utvei. Bare flere fjell og mer iskaldt snøvær. Den siste som prøvde å flykte herfra endte opp med å fryse i hjel, så de er på alle måter fastlåst.

Kompisene prøver å samle inn litt lommepenger til flukten ved å selge inngangspenger til et kikkhull inn i jentedusjen, men det er ingen bærekraftig forretningsmodell. Sånn går dagene, helt til mottaket får et nytt tilskudd i uromomentet Aida (Sarah Aman Mentzoni): en rastløs, rebelsk sjel med et bredt utvalg av fargerike parykker. Hun føler at Hamid er «bra rar», og han blir umiddelbart hjelpeløst forelsket. Men som den moderlige mottakslederen Birgit (Hilde Skovdahl) understreker: han kan jo ikke bare gå hen og falle for en jente som skal sendes hjem. Det vil jo ikke ende godt.

Følelsene er gjensidige, men Aidas nærvær forandrer dynamikken mellom kompisene, som slett ikke liker at denne brysomme jenta plasserer seg mellom dem og legger beslag på Hamids oppmerksomhet. Aras og Ismail fyller straks atten, så de har ikke tid til romantisk tøys. De har planer å legge, og må rømme før de blir utvist. «A Happy Day» er i overkant episodisk og med sine nesten to timer litt i lengste laget. Men dette er samtidig en film som er skapt med så mye overskudd at det er lett å unnskylde at regissør Hisham Zaman vil tilbringe mest mulig tid med de unge hovedpersonene - som alle gjør en imponerende innsats her.

[ Taylor Swifts opphever skillet mellom lerret og sal (+) ]

Fremfor å fortelle nok en historie om flyktning-problematikk med store bokstaver og strek under, har han skapt en særegen fabel om menneskeskjebner. Zaman har en veldig presis tone, som virker unik i norsk sammenheng: mer magisk-absurdist enn sosialrealistisk, og full av lettere surrealistiske digresjoner. Dialogen er ikke direkte naturalistisk, men gjennomført tørrvittig og oppriktig morsom. Disse ungdommene befinner seg imidlertid i en veldig fastlåst livssituasjon, og det ville være uhederlig å la humoren overskygge alvoret. Så «A Happy Day» blir gradvis mer melankolsk, tyngende og diffus i takt med at virkelighetsoppfattelsen til hovedpersonen Hamid havner på vaklende grunn. Jeg må ærlig innrømme at filmen mistet meg litt mot slutten, og jeg er fortsatt ikke helt sikker på hvordan den kryptiske, reinsdyrpoetiske konklusjonen skal tolkes - men den etterlater en trist følelse i mellomgulvet, og en klar fornemmelse av at eneste utvei for disse ungdommene er håpet om at neste liv kanskje vil tilby dem en litt bedre deal.