Potetwestern med Liam Neeson

---

4

FILM

«In the Land of Saints and Sinners»

Regi: Robert Lorenz

Irland – 2023

---

Det er et åpent spørsmål om suksessen med «Taken»-serien var det beste eller verste som kunne ha skjedd Neeson, men den har uansett tilbydd ham en trygg inntekt over pensjonsalderen. I en alder av 71 år er fyren så produktiv at «In the Land of Saints and Sinners» er hans andre kinofilm på bare noen uker, etter thrilleren «Retribution». Jeg nøler allikevel med å beskrive Neeson som pålitelig, for vi vet aldri helt hva vi får med denne fyren. Kanskje enda en middelmådig, lettglemt actionthriller av den typen Charles Bronson kunne ha spilt inn for Cannon, med så generiske titler at de er umulig å skille fra hverandre - som «The Marksman», «Consolation», «Memory» og «Entanglement».

Du kan jo gjette hvilken av de titlene jeg diktet opp selv. Kanskje alle sammen, muligens ingen av dem. Umulig å si uten jukselapp. På en god dag kan Liam Neeson slå til med en skikkelig severdig sjangerfilm som «The Gray» (2011), «A Walk Among the Tombstones» (2014) eller «Run All Night» (2015). Så det er lett å håpe at «In the Land of Saints and Sinners» vil tilhøre sistnevnte kategori, siden filmen tross alt hadde sin verdenspremiere på Venezia-festivalen i begynnelsen av september. Dette viser seg imidlertid å lande midt på Liam Neeson-skalaen: på den ene siden et litt mer ettertenksomt IRA-drama, som utspiller seg under «The Troubles» i 1974. På den andre: nok en tradisjonstro «old school»-thriller der Neeson trer inn i rollen som enda en melankolsk mann med mørk fortid og veldig spesielle ferdigheter. Han er Finbar Murphy, en jovial enkemann som har slått seg til ro i den sedate, irske landsbyen Gleann Cholm Cille.

Finbar er godt likt i nærmiljøet, bestekompis med den lakoniske politikonstabelen Vinny O’Shea (Ciarán Hinds) og har et godt øye til nabokona Rita (Niamh Cusack). Etter alt å dømme en beskjeden bokhandler som liker å slappe av i den lokale puben med en øl, pipe og Dostojevskis «Forbrytelse og straff». Men siden Finbar spilles av Liam Neeson viser det seg snart at han lever et hemmelig dobbeltliv som leiemorder for den lokale gangsteren Robert McQue (Colm Meaney). Målene forandrer seg, men Finbars fremgangsmåte forblir den samme. Han stapper offeret i bagasjerommet på bilen, kjører hele veien til det mest avsidesliggende området i Donegal, tvinger vedkommende til å grave sin egen grav - og gir ham nøyaktig et minutt å lette hjertet til den allmektige, før de blir skutt med hagla. Etterpå plasserer Finbar et lite furutre på den umerkede graven.

[ Nils Gaups «Sulis 1907», om opprøret i Sulitjelma, er effektiv og tidvis gripende (+) ]

Skal vi dømme ut ifra alle de små furutrærne i området har Finbar jobbet iherdig og flittig i flere tiår. I likhet med alle aldrende leiemordere i filmer som dette har imidlertid Finbar fått nok av drepingen, og bestemmer seg for å gjøre noe mer produktivt med de siste årene han har igjen på kloden. Kanskje plante et blomsterbed som ikke er full av lik, gi kjærligheten en sjanse og bevise for seg selv at han har andre ferdigheter enn bare å myrde. Finbar legger bokstavelig talt hagla på hylla, og gir fra seg alle leiemorderoppdrag til den unge kollegaen Kevin (Jack Gleeson, den trassige psykopatkongen Joffrey i «Game of Thrones»). Han akter å gå inn i livets høst uten blod på hendene, men er villig til å gjøre et hederlig unntak for Curtis June (Desmond Eastwood). En slibrig skittstøvel på besøk fra storbyen Dublin, som har seksuelt misbrukt den lille datteren til landsbyens bartender. Problemet er at Curtis tilhører en gruppe med IRA-terrorister som har søkt dekning i landsbyen etter et katastrofalt bombeattentat.

Hans temperamentsfulle storesøster Doireann (Kerry Condon) sverger sin søte hevn, og går aktivt inn for å gruslegge tilværelsen til Finbar. Nylig Oscar-nominerte Kerry Condon er et klart høydepunkt, som har fått den desidert saftigste rollen. En ustabil rødtopp med raseriproblemer og munnen full av stygge ord, som gjentatte ganger blir beskrevet (ikke direkte umotivert) som en «fookin’ bitch» og «cunt». Det er en stor ressurs at «In the Land of Saints and Sinners» er fylt opp av dyktige irske karakterskuespillere og spilt inn på location i pittoreske Donegal – men dette er fortsatt Irland filtrert gjennom synsvinkelen til amerikanere. Regissør Robert Lorenz, filmfotografen Tom Stern og store deler av den tekniske staben kommer fra USA, og har lang fartstid fra det faste teamet til Clint Eastwood. Lorenz jobbet i mange år som produsent og regiassistent for Eastwood, før han debuterte som regissør med «Trouble with the Curve» (2012). Han siste film før dette var Neeson-thrilleren «The Marksman», som var så generisk at vi ikke engang anmeldte den her.

[ «The Creator» er, trolig den beste i sitt slag etter «Blade Runner 2049» og «Dune: Part One» (+) ]

«In the Land of Saints and Sinners» er dermed mest en lett forkledd western, og det irske miljøet staffasje som like gjerne kunne ha vært en nybyggerby i den amerikanske Midtvesten. Noe som egentlig er helt greit for oss som liker gammeldagse cowboyfilmer, av den typen man kunne ha sett på Eldorado kino for drøyt førti år siden. Dette fordrer høy toleransegrense for tvilsomme irske stereotyper, med alt det medfører av felespill, stoiske visdomsord mellom skuddvekslinger og «top o’ the mornin’ to ya!»-karikaturer som synger folkesanger i fylla. Den typen film der det ikke ville ha virket særlig overraskende hvis Liam Neesons bestevenn var en Leprechaun med grønnmalt maskingevær eller en snakkende firkløver. Det er beint umulig å forsvare det radioaktive nivået av klisjeer her, men i Neesons filmografi de siste årene er dette fortsatt å regne som gullet ved enden av regnbuen.