Lysende fortellerkunst

---

ROMAN

Lars Mytting

«Skråpånatta»

Gyldendal

---

Romanen «Skråpånatta» er siste bind i Lars Myttings fortelling om Hekne-søstrene. For leserne er det bare å glede seg og grue seg. Med «Skråpånatta» avsluttes trilogien som åpnet med «Søsterklokkene» i 2018, og fortsatte med «Hekneveven» i 2020. Den avsluttende kraftprestasjonen «Skråpånatta» har mørkere islett enn de to foregående. Annen verdenskrig og kampene i Gudbrandsdalen er hovedscenen, med avstikkere ned på 1930-tallet og bombingen av Dresden som et avsluttende inferno. Det er duket for sterke scener. Som den myndige forteller Lars Mytting turnerer med overbevisende kraft.

Åpningen i romanen er et gufs fra de mørkeste årene på 1600-tallet da heksebålene lyste over hele Europa, også i Norge. Sånn sett binder den snedige og smarte fortelleren Lars Mytting sammen de mørke bildene fra to århundrer. Både på 1600-tallet og midt på 1900-tallet er det to prester som har sentrale roller. Den gamle presten Sigvard C. Krafft som opplever fødselen til de to sammenvokste jentene Gunhild og Halfrid, og som kjemper en modig kamp mot gammel overtro og bygdas misunnelse mot to begavede veversker. I neste kapitel flytter fortelleren seg fram til 1930-tallet og presten Kai Schweigaard, som ruger over en stor hemmelighet, han har funnet «Hekneveven», bildeveven som forestiller «Skråpånatta», selve dommedag.

Det er et stort lerret Lars Mytting har spent opp med disse drøye 1500 sidene om de siamesiske tvillingene Gunhild og Halfrid som vevde eventyrlig vakre bildevever, og som etter endt gjerning døde samtidig, bare med en dags mellomrom. Til minne om denne «velsignelsen» av en død fikk faren Eirik Hekne støpt «søsterklokkene». Den ene henger fortsatt i støpulen ved siden av nykirken i Butangen. Den andre henger i den gamle stavkirken som i sin tid ble solgt og flyttet til Dresden av presten Kai Schweigaard, som i høstens roman er blitt en svært gammel mann, men fortsatt aktiv som sjelesørger og prest. I det nazistiske Tyskland spiller de norrøne symbolene en viktig rolle, og jakten på «søsterklokka» i Butangen er et sentralt spenningselement i «Skråpånatta».

«Skråpånatta» har alle de kvalitetene som også kjennetegnet de første bøkene i trilogien: Episk fortellerkraft kombinert med skarpt blikk for menneskelig dårskap og menneskelig mot, og med et hvast men også kjærlig blikk på den spesielle avarten av menneskelig røff omgangsform som utøves i Bygde-Norge. Lars Myttings intimkunnskap om dølens væremåte avføder mange og særdeles humoristiske og overraskende situasjoner. Stor dramatikk og stor underholdning i skjønn forening kjennetegner dette tredje bindet i trilogien.

Gjennom romanen flyter den mørke skikkelsen til presten Kai Schweigaard som en tragisk Shakespeare helt. Han som dukket opp på Butangen som ung prest allerede i 1881 i trilogiens første bind «Søsterklokkene», der han forelsket seg motstandsløst i den livlige Astrid Hekne. Hun som døde så ung da hun fødte tvillingene Viktor og Jehans, som nå er far til den unge Astrid Hekne som bærer så mye av fortellingen i «Skråpånatta».

Det er tråder og forbindelser på mange plan som hekter de tre romanene sammen, og gjør dem til et mektig verk som kan sidestilles med mye av det beste i norsk fortellertradisjon.

Lars Mytting imponerer med sin uredde og rause holdning til bruk av gamle myter og fortellinger. Som han fletter elegant inn i sin egen litterære vev. Han er heller ikke redd for å la følelser og inderlighet til tider ta overhånd. Når han skriver om unge blinde Esther og den store og sterke Isumruggen, gårdskaren på Hekne og hans forhold til hesten Svarten så kan nok sentimentaliteten til tider svømmer over sine bredder. Men likevel, det tilgis så lett. Denne omsorgsfulle beskrivelsen av folk og fe – som tidvis er ispedd det skarpeste lut, når forfatteren beskriver den folkelige omgangstonene i det lille bygdesamfunnet, og den kranglevorne, tidvis giftige debattformen. Men kjærligheten til dette folket flyter hele veien i underteksten. Her skal alle med – enten du er prest, fut, en gårdskar eller en fløter.

Det hele strammes til når krigen kommer til Norge og Gudbrandsdalen. Spenningen øker Og den unge Astrid Hekne får vist hva hun er god for. Her er uforglemmelige scener fra norsk krigshverdag.

Eksempelvis en elegant studie i hvordan man kan ydmyke en mektig fiende gjennom kakebakst. Eller finurlige eksempler på særdeles kreative løsninger for hemmelig informasjonsflyt. Rett opp i nesa på nazistene, og likevel usynlig for dem.

Og som alltid er det innsiktsfulle omtaler og beskrivelser av gårdsarbeid, av ysting og kakebaking, og ikke minst en solid instruksjon i bruken av den berømte Kragrifla. Ingenting er lettvint eller overfladisk i denne fortellingen. Og som en storslagen og mørk epilog kommer beskrivelsen av den nådeløse bombingen av Dresden der Butangens gamle stavkirke med søsterklokkene er plassert. Hvordan dette ender skal ikke røpes her. Her skal bare sies at Lars Mytting har en litt finurlig avslutningstale som setter punktum for et gedigent verk.

Det mest slående ved Lars Myttings fortellerkunst er denne evnen han har til å speile det universelle i det lokale og intime. «Skråpånatta” viser med sine mange tråder og forgreininger til andre tider og andre steder hvordan lagene av tid flyter sammen og påvirker hverandre.

Men først og sist er «Skråpånatta” en kjærlighetserklæring til norsk natur, norsk dyreliv, til norske tradisjoner, eventyr og sagn. Og en hyllest til norske tverre og kranglevorne bønder.